Tyrkiske Zehra Pala bestemte seg for at hun ikke kunne være stille lenger. Enten måtte hun holde munn om at hun er ateist, eller så måtte hun si det åpent ut. Hun valgte det siste.

– I en periode i 2014 var jeg mye på tv, og mange fikk greie på at jeg var ateist. Under alt oppstyret gikk presidenten i Tyrkias shariaorganisasjon, Mustafa Çalışkan, ut i et intervju og siterte Koranen på at man kan kutte av hånden eller drepe de som er imot islam. Han oppfordret oss til å slutte med det vi drev med. Hvis ikke måtte han gjøre som Koranen sier, forteller hun.

Kort tid etter mistet Zehra Pala jobben som samlivsterapeut.

– Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne jobbe der lenger. Nå som det hadde blitt kjent at jeg var ateist og «imot islam», hadde jeg blitt en belastning. Så jeg fikk sparken. Slik er virkeligheten i Tyrkia nå. I mitt tilfelle måtte jeg velge mellom å være ærlig på hva jeg står for, eller beholde jobben, sier hun.

I 2014 VAR ZEHRA PALA med på å starte opp den tyrkiske ateistorganisasjonen Ateizm Derneği (Ateistisk samfunn). Hun fikk sjokk da hun flyttet tilbake til Tyrkia etter å ha bodd 16 år på Kypros. Der er det nemlig ganske liberalt, forteller hun, sammenlignet med fastlands-Tyrkia.

– Da jeg kom tilbake til Tyrkia begynte folk å hysje på meg da jeg sa hva jeg mente om religion. «Ikke si det, det er farlig, du må være forsiktig», fikk jeg høre. Det var sjokkerende. Jeg var jo vant til å snakke åpent om disse tingene, sier hun.

Etter hvert fant Pala flere med samme syn som henne. De bestemte seg for å danne organisasjonen Ateizm Derneği. Målet var først og fremst å protestere mot alt det stygge og hatefulle som ble sagt om ateister i tyrkiske medier, samt å bygge et sosialt miljø og hjelpe likesinnede.

– Vi ateister ble, og blir fortsatt, beskyldt for de verste ting. Religiøse ledere, representanter fra regjeringen og andre framstiller ateisme som den verste umoral. De snakker ikke om «vantro» eller «ikke-religiøse». Ateisme er ordet de bruker. Det er tydeligvis ondskapen selv, sier hun.

Etter at Ateizm Derneği fikk masse oppmerksomhet i mediene i 2014 og i starten av 2015, stengte den tyrkiske regjeringen nettsiden deres i mars 2015. Saken hadde vært oppe i en domstol i Ankara, og retten mente organisasjonens nettside brøt med den tyrkiske blasfemilovgivingen.

– Vi hadde en forumside der folk kunne diskutere religion og livssyn. Selvsagt var det endel kritiske spørsmål rundt islam og kristendom der. Folk spurte for eksempel hvorfor det er så mye krig i muslimske land, hvis det er riktig at islam er så fredelig? Det var mye slikt. Det ble tydeligvis for mye for staten. Retten mente nettstedet vårt var blasfemisk og lovstridig, og stengte hele greia. De ga oss ikke engang en advarsel, som de egentlig skal gjøre, forteller hun.

ETTER DET MISLYKKEDE STATSKUPPET i juli har det bare blitt verre for tyrkiske ateister, forteller hun. Etter kuppet oppfordret president Recep Tayyip Erdoğan folk om å gå ut på gatene for å støtte landet sitt. Dette har resultert i mer religiøst hat, ifølge Pala.

– Vi hører ropene gjalle fra moskeene hele dagen. Etter kuppforsøket har de begynt å rope på hellig krig – jihad. De roper at folk må samle seg under islam, og krige mot «nedbrytende krefter». På tv snakker Erdogan om «terrorister og ateister» i samme åndedrag. Det er helt vanvittig. Når man kjenner til alle de islam-inspirerte drapene og terrorangrepene som har vært, og den daglige forfølgelsen og diskrimineringen av ikke-muslimer, er dette veldig skremmende. Da er det utrygt å være ikke-muslim. Men regjeringen lar dem bare holde på. Imamer roper daglig på «jihad» mot slike som oss. Tenk om vi gjorde det samme mot dem? Da hadde vi blitt buret inne umiddelbart, sier hun.

– Har du selv blitt forfulgt eller trakassert på noen måte?

– Jeg går ofte rundt med en t-skjorte med navnet til organisasjonen vår – Ateizm Derneği. Mange av de som går forbi banner og slenger kommentarer. Det spørs litt hvor jeg er.

Pala forteller om en truende telefonoppringning til henne og organisasjonen nylig.

– Han stilte først tilsynelatende uskyldige spørsmål, før han begynte å spørre hva vi stod for. Da jeg forklarte det, forsikret han seg først om at samtalen ble tatt opp og at vi hadde fått med oss navnet hans. Deretter begynte han å forbanne og true oss på den verst tenkelige måten. Det var veldig skremmende. En annen gang ringte en mann og truet med å drepe oss. Da måtte vi stenge kontoret i en uke.

– Anmeldte dere truslene?

– Det har vi prøvd endel ganger tidligere, men det er nytteløst. Politiet gjør ikke noe, og det vet folk som ringer inn slike trusler. De er trygge. De kommer ikke til å bli straffet, selv om det selvsagt er forbudt å true folk på den måten.

– Har dere vurdert å bruke ordet «humanist» istedenfor ateist?

– Det har vi vurdert, men vi valgte ateist. Vi må lære folk hva ordet betyr. Vi må få dem til å forstå at det ikke betyr at vi «hater religion». Ateisme er et godt ord. Det beskriver det vi står for. Det er bedre å være ærlig enn å skjønnmale.

ZEHRA PALA FORTELLER at organisasjonen hun leder først og fremst jobber med å bygge opp et sosialt miljø for ikkereligiøse, samt at de presser på for at det skal være mulig å være åpen ateist i Tyrkia uten å bli hetset eller truet.

– Vi vil ha reell livssynsfrihet for alle, både religiøse og ikke-religiøse, sier hun.

Organisasjonen arrangerer for eksempel møter, der ikke-troende kan få svar på spørsmål og også søke fellesskap.

– Mange har aldri innrømmet overfor seg selv eller andre at de er ateister. Når de kommer til oss og endelig sier det høyt, begynner noen å gråte. Det er veldig sterkt for dem, etter å ha levd i fornektelse hele livet. Vi har noen ganger en psykolog til stede som de kan snakke med, forteller hun.

Andre møter tar for seg religionsundervisning i skolen, med inviterte pedagoger som stiller opp gratis.

– Den offentlige religionsundervisningen i Tyrkia handler praktisk talt bare om sunni-islam. Når barna kommer hjem, får ikke-troende foreldre noen ganger høre at de vil komme til helvete fordi de ikke ber fem ganger om dagen. For det har barna nemlig lært på skolen. Dette er selvsagt et problem for disse familiene, og for å rett opp i det arrangerer vi en mer nøytral og inkluderende religionsundervisning med en pedagog som stiller opp gratis. Slik skjønner kanskje barna at det de har lært på skolen ikke nødvendigvis er hele bildet, sier hun.

– Har foreldrene rett til å frita barna fra religionsundervisningen?

– Ja, formelt har de det, men alle vet at hvis foreldre prøver å frita barn fra islam-undervisning i skolen, kan det bli veldig sterke sosiale reaksjoner. Det kan gå ut over jobb og karriere. I tillegg vil sannsynligvis både skolen og lokale myndigheter prøve å stikke kjepper i hjulene for fritaksretten. Derfor tør ikke folk, eller de orker ikke. Du skal være veldig tøff for å reise sak, sier hun.

NYLIG KREVDE IMIDLERTID foreldreparet Aliye Uğur Sazcı og Tongut Sonay Sazcı full fritaksrett fra religionsundervisningen i skolen – og vant fram i et søksmål mot staten, forteller Pala. Det var selvsagt en seier.

Folk er ofte redde for å bli assosiert med Ateizm Derneği, sier Zehra Pala.

– Noen ganger ber folk oss om å fjerne de store flaggene vi bruker å sette utenfor lokalet der vi har møter. Mange vil ikke bli sett når de går inn på et slikt sted. Vi har også problemer med å få folk til å melde seg inn hos oss, selv om de støtter oss hundre prosent. VI har hemmelige medlemslister, men folk er redde for at staten skal få tak i dem, forteller hun.

Og når de kommer inn, skryter de ofte av Zehra Pala og de andre som går utendørs med Ateizm Derneği-skjorter.

– De sier jeg er modig når jeg går med t-skjorta, men det bør jo ikke være en modig ting å gjøre! Det er bare en t-skjorte. Man burde kunne gå med hva man vil i et samfunn, uten at det skal være farlig. Men slik har det altså blitt i Tyrkia i dag. Vi er ikke fullt så ille som Saudi-Arabia og Iran, men vi er på vei. Venner av meg har brukt å si at jeg overdriver, men nå ser også de det. Tyrkia går dessverre i retning av å bli et islamistisk diktatur, slår Zehra Pala fast.

Denne artikkelen står også på trykk i Fri Tanke nr. 3-2016.