I går kveld var Bergen åstedet for den humanistiske festforestillingen Dype tanker og høye toner. Nylig avgått styreleder i Human-Etisk Forbund, Åse Kleveland, beskrev i innledningen forestillingen, som også ble framført i Oslo sist søndag, som et forsøksprosjekt for å lete etter nye, humanistiske uttrykksformer på scenen.

Det er hun som har vært drivkraften i det hele. Visjonen har hele tiden vært å finne ut om det er mulig for Human-Etisk Forbund å arrangere noe som kan løfte tilhørerne, skape tilhørighet og fellesskap på humanistisk og vitenskapelig grunn. Kort sagt: Er det mulig for Human-Etisk Forbund å arrangere noe annet enn debattmøter? Første prøveballong var Darwin-forestillingen på Litteraturhuset i Oslo i februar.

Vi har grunn til å være stolte av vår egen art

Skal man greie å løfte tilhørerne må man bruke musikk og kunst, og det fikk det bergenske publikummet servert i rikt monn. Det startet med det 15 år gamle fiolintalentet Rasmus Hella Mikkelsen som framførte to stykker.

Ette Mikkelsens virtouse fiolinspill var det rett på vitenskapen. Biologiprofessor Dag O. Hessen fremmet et positivt menneskesyn. Han fortalte oss at godhet, fellesskap og omsorg er en naturlig, nedarvet del av det å være menneske.

– Det er ikke slik mange tror, at hvis kulturens siviliserende kraft fjernes, så blir mennesket et rovdyr. Vi er naturlig gode. Dette ligger i oss, understreket han.

Hessen viste blant annet til forskning på aper som avslører klar sosial adferd. I et forsøk greide man for eksempel å overbevise en ape om at hvis den sa fra seg et gode, en banan, så ville en annen ape slippe smerte. Noen av apene sultet seg nesten i hjel, fortalte Hessen. De ikke ville forsyne seg med banan når de så at dette førte til lidelse for den andre apen.

– Bibelens historie om den barmhjertige samaritan er med andre ord helt naturlig oppførsel for høyere primater som oss. Vi trenger ikke påbud utenfra for å oppføre oss på den måten. Derfor har vi all mulig grunn til å være stolte av vår egen art, sa han.

Samtidig er det ingen tvil om at mennesket også har onde sider, la han til. Kunsten blir derfor å skape et samfunn som framelsker de gode sidene i oss. Vårt største problem er kanskje vår hang til kortsiktighet.

Hessen framhevet også at det slett ikke er slik at vi er «programmerte av genene» som mediene ofte liker å gi inntrykk av. Han understreket at vi har et stort manøvreringsrom innenfor de rammene som genene og biologien setter, og at vi derfor er ansvarlige overfor våre egne valg og våre egne liv.

Han minnet også om at måten vi omtaler menneskenaturen på, har en tendens til å bli selvbekreftende. Tenker vi at mennesket innerst inne er ondt og kynisk, er det gjerne det som blir resultatet også, advarte han.

Alle har gode og onde sider

Etter Hessens foredrag var det klart for nye musikalske innslag, denne gangen med Benedicte Maurset hardingfele og Gabriel Fliflet på trekkspill. Førstnevnte ble i 2007 kåret til «Årets unge folkemusikar», mens Fliflet er en godt kjent størrelse i det norske folkemusikkmiljøet. De to spilte blant annet to sanger som Fliflet og Jon Fosse har laget som et bestillingsverk til Festspillene i Bergen.

I tråd med ideen om å veksle mellom ting som appellerer både til hjertet og til hjernen, ble Maurset- og Fliflet etterfulgt av forfatter, historiker, biograf, sjakkspiller og krimforfatter Hans Olav Lahlum.

Den kjente samfunnsprofilen fortalte om sin egen vei til et humanistisk livssyn.

– Man kan kanskje si at jeg er en agnostiker som ble tvunget til å være ateist av statskirken. De krevde dåpsattest da jeg ville melde meg ut, og noen år senere oppdaget jeg at jeg ikke var utmeldt likevel. Da meldte jeg meg inn i Human-Etisk Forbund, og trives stadig bedre der, fortalte han.

Lahlum tok i likhet med Hessen opp spørsmålet om hvorvidt mennesket er godt eller ondt, og som den krimforfatteren han er, gjorde han det ved å sette den britiske krimforfatteren Agatha Christie opp mot hennes belgiske kollega Georges Simenon.

– For Agatha Christie er folk enten gode eller onde, og så gjelder det å finne de onde og renske dem ut. Se for eksempel hvordan Hercule Poirot alltid beskriver morderen som «so vicious, so cruel» og så videre. Hos Simenon er det annerledes. Hans tilnærming er at det gode og det onde bor i oss alle, og at det hele kommer an på hvilke situasjoner folk kommer i. Jeg støtter meg til den versjonen, sa Lahlum.

Han pekte på hvordan vi har utviklet oss i en stadig mer sekulær, liberal retning, og understreket at det ikke har vært nødvendig å ha noen religion i ryggen for å påskynde denne utviklingen. Snarere har det vært motsatt. Det var for eksempel ikke de kristne som kjempet for å fjerne det norske grunnlovsforbundet mot jøder og jesuitter, konstaterne Lahlum som også nevnte en rekke andre eksempler på det samme.

Forfatteren avsluttet med å sitere tidligere Ap-statsminister Oscar Torp. Da han ble spurt om han trodde på Gud, svarte han som følger: «Jeg tror på mennesker og at vi mennesker kan løfte sammen».

Oppfylte gammel blokkfløytedrøm

Så var det klart for mer kunst. Poeten Bertrand Besigye resiterte to av sine egne dikt på sin egen særegne måte. Det siste diktet handlet om havørner og avsluttet med følgende strofe: «Slik havørna river ut torskens innvoller/vil jeg elske».

Deretter kom den kjente tv-profilen Linda Eide på scenen – kveldens definitivt mest humoristiske innslag. Hun trakk fram at bildet «Hvilende Venus» ble fjernet før riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, ettersom det kunne distrahere mennene.

– Kanskje jødene hadde fått bli i Norge hvis bildet hadde blitt hengende, undret Eide.

Hun fortalte også historien bak Norges mest kjente postkort, som viser ei budeie som rir på en gris. Budeia het Anna Skår og ble aldri spurt om å bli solgt på postkort over hele landet.

Eide fortalte også om moren sin, og hvor overrasket hun selv hadde blitt da hun fant ut at moren hadde vært «en størrelse i Elvis-miljøet på Voss». Den morsomme historien hadde også en alvorlig undertone; man bør ikke overse kvaliteten i de menneskene som står en nær.

Siden vi var i Bergen, og Åse Kleveland var tidstede, benyttet Linda Eide anledningen til å oppfylle noe hun påstod var «en gammel drøm hun hadde hatt siden 1986», og det var å spille blokkfløyte mens Åse Kleveland framførte den berømte åpningslinjen fra Melodi Grand Prix i 1986; «Soon we will know who’ll be the best, in the Eurovision Song Contest» til tonene av eurovisjonshymnen.

Som sagt så gjort. Gabriel Fliflet akkompagnerte på trekkspill.

Korversjon av «The Fox»

Et nytt høydepunkt kom da den kjente bergenske skuespilleren Helge Jordal entret scenen. Han framførte et utdrag av det kritikerroste teaterstykket Førstereis fra 2011. Her skildrer Jordal, helt alene, opplevelsene til en ung bergensgutt som drar til sjøs for første gang.

Det bergenske Vokalensembelet Skrik avsluttet festforestillingen. Med konferansier Åse Kleveland som solist framførte de først Michael Wiehes «Sång til modet», og så kom rosinen, for ikke å si reven, i pølsa; Ylvis-brødres ferske storhit The Fox, framført for kor, og med følgende kommentar fra kveldens konferansier til slutt:

– Dette, mine damer og herrer, er i virkeligheten ett av vår tids mest eksistensielle spørsmål. Det er dette vi har snakket om her i kveld, sa Åse Kleveland med en liten kosedyr-rev under armen.

Se video.

– Nå er det opp til Human-Etisk Forbund

Konferansier og primus motor Åse Kleveland var sliten men fornøyd etter forestillingen.

– Det er selvsagt småting å sette fingeren på her og der, men alt i alt gikk dette veldig bra, sier hun til Fritanke.no

Kleveland forteller at det var en del arbeid med å få fylt salen.

– I dag har vi stått hele dagen på stand her i Bergen og solgt billetter. Heldigvis greide vi å fylle lokalet til slutt, sier Kleveland fornøyd.

Hun og de andre som har jobbet med forestillingen har prøvd å sette opp showet i flere byer, som Stavanger, Trondheim og Tromsø, men at det ikke lot seg gjøre av praktiske grunner.

– Vi greide bare Oslo og Bergen, men jeg ser uansett på dette som en prøveballong for å vise om noe slikt lar seg gjøre. Vi har i hvert fall vist at dette er mulig, og da er det opp til Human-Etisk Forbund å ta ballen videre. Det viktigste som skjer nå er egentlig evalueringen, sier hun.

– Ønsker du å jobbe med eventuelle nye oppsetninger selv?

– Jeg vet ikke. Det har vært veldig mye frivillig arbeid fra min side dette her, som har tæret på kreftene. Så vi får se, sier hun.

Se Dag O. Hessens foredrag fra forestillingen.
Opptaket er fra oppsetningen i Litteraturhuset i Oslo, søndag 22.9.13.