Det var vel ikke de livssynspolitiske sakene som først og fremst avgjorde hvilke partier de fleste velgerne stemte på under gårsdagens valg. Men når det nå er klart at vi i midten av oktober får ny regjering, er det interessant å spekulere i om dette vil kunne innebære nye takter innen livssynspolitikken,

Foreløpig er det i det blå hva slags regjeringskonstellasjon vi vil ende opp med. Vil vi få en ren Høyre-FrP-regjering med Venstre og KrF som støtteparti? Vil vi få en regjering med alle fire parti, eller vil vi få regjering med henholdsvis Venstre eller KrF sammen med de to største partiene? Det er de ulike politiske kommentatorene uenige om. Men det spekuleres flere steder i hvilke saker de ulike partiene vil få gjennomslag for – enten det blir i regjering eller bare som støtteparti. Hvilke saker er så viktige at partiene vil kjempe hardt for dem, og hvilke saker er såpass uviktige for de andre partiene at de lett kan innvilges som symbolseire? Og er det noen livssynspolitiske saker blant disse?

For livssynspolitikken er det lett å tenke seg at det faktisk også vil kunne gi forskjellig utslag hvilke parti som blir del av regjeringen.

Fortsatt støtte til tros- og livssynssamfunn

Hvis vi får en regjering med KrF, er det naturlig å se for seg at partiet får ansvaret for kirkepolitikken, og da antagelig også ansvaret for religionspolitikken generelt. Uansett vil nok KrF-deltagelse i regjeringen sikre Den norske kirkes budsjetter – og dermed vil det jo også regne på klokkeren, det vil si tros- og livssynssamfunn ellers.

Nå foreslo Fremskrittspartiet i sin «hemmeligstemplete» notat om «bærekraftig innvandring» ulike tiltak for en «økonomisk og kulturell bærekraftig» innvandring at tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn avvikles, men det er rimelig usannsynlig at dette skulle bli offentlig politikk. Selv om rapporten slår fast at man vil beholde offentlig støtte til kirkebygg og at Den norske kirkebygg skal beholde Opplysningsvesenets fond, vil ikke kirken klare seg uten offentlig støtte. Om Opplysningsvesenets fond skulle avhendes og brukes til finansiering, har kirken selv regnet ut at det ikke er nok til drift i mer enn et par år. Og om kirken får offentlig støtte, må også andre tros- og livssynssamfunn få det, ellers vil det være brudd på Grunnlovens paragraf om at alle tros- og livssynssamfunn støttes på lik linje.

Samtidig var nestleder i FrP, Per Sandberg, klar på at det var partiet ikke ville diskriminere:

– Politikk og religion bør skilles mer og mer. Noen mener at vi kan drive med litt diskriminering slik at vi gir støtte til noen trossamfunn, men ikke til alle. Det er uaktuell politikk for et liberalistisk parti.

Raskere skille?

Mens det i regjeringen som nå går av sitter to sterke «folkekirkepartier» – Senterpartiet og Arbeiderpartiet – kan ingen av partiene i den borgerlige blokken karakteriseres på den måten, selv om flertallet står fast på betydningen av «vår kristne kulturarv».

Kanskje vil prosessen mot et klarere skille mellom stat og kirke da gå raskere når flertallet inneholder Venstre og Fremskrittspartiet som prinsipielt er for skille mellom stat og kirke, og KrF som ønsker sterkere selvstyre for kirken.

Årets store livssynspolitiske sak har vært Stålsett-utvalgets NOU «Et livssynsåpent samfunn», som de siste månedene har vært på høring der fristen nylig gikk ut. Over 200 høringssvar er levert, og i høst skal Stortinget på denne bakgrunn behandle religions- og livssynspolitikk for framtida.

Av flertallspartiene er det først og fremst KrF som er opptatt av religionspolitikken (herunder også livssynspolitikk) og har noen kristendomskjepphester. Selv om Venstre er prinsipielt er for en sekulær stat, er ikke det noe partiet har vist seg å brenne særlig for.

Les også: Human-Etisk Forbund vurderer partienes livssynspolitikk

Tilbake til KRL?

For KrF er kristendommens stilling i skolen en viktig sak, der partiet går inn for at kristendomsandelen i RLE-faget igjen skal være på minst 50 prosent og K’en skal tilbake i faget. Dette er ikke viktige saker for Venstre og Høyre, men Fremskrittspartiet har særskilt vektlegging av at kristendom og den kristne kulturarv skal sikres i grunnopplæringen i sitt program. Også Fremskrittspartiet har kristne velgere det vil ønske å «hilse hjem til». Hvis KrF skulle finne på å kjøre denne saken, kan FrP tenkes å være med. Siden dette ikke er særlig viktig for Venstre og Høyre er dette kanskje en sak KrF i eller utenfor regjeringen kan få vinne? Det er med andre ord ikke totalt utenkelig at vi kan få en situasjon der KRL-faget gjenoppstår.

Gravferdsforvaltningen

NOU’en «Det livssynsåpne samfunn» foreslår å gjøre gravferdsforvaltningen kommunal, uten mulighet for å delegere oppgaven til kirken. Mens det såkalt Gjønnes-utvalget – som utredet forholdet mellom stat og kirke i forrige runde – foreslo det samme, men med mulighet for å delegere ansvaret til kirkelig fellesråd. KrF ønsker fortsatt kirkelig gravferdsforvaltning, men kanskje kan vi få en gravferdsforvaltning med utgangspunkt i Gjønnes-utvalgets forslag. En slik ordning er karakterisert av livssynsrådgiver Lars-Petter Helgestad i Human-Etisk Forbund som et «livssynspolitisk kinderegg», fordi det vil innebære at dagens ordning kan videreføres som den er i de fleste kommuner, samtidig som den vil gi Oslo mulighet til å beholde sin ordning med kommunal forvaltning uten at kirka med loven i hånd kan kreve å overta. I tillegg kan man på lang, lang sikt se for seg at vi får en reell kommunal gravferdsforvaltning.

Slik mandatfordelingen er, er en regjering uten KrF også en mulighet. Og skal vi være optimistiske, vil kanskje en slik regjering gi større sannsynlighet for at et lovvedtak om kommunal gravferdsforvaltning, siden både Venstre og Fremskrittspartiet støttet dette i Fritanke.no’s minispørreundersøkelse før valget. Høyre stilte seg heller ikke totalt avvisende til det.

Livssynsnøytrale seremonilokaler

Mens den rød-grønne regjeringen har hatt arbeidet for livssynsnøytrale seremonilokaler på sin dagsorden og i fjor bevilget 7 millioner til en prøveordning i tre fylker, er dette ikke noe den nye regjeringskonstellasjonen har i sine program. Det kan bety at det ikke vil være særlig drahjelp å hente der for Human-Etisk Forbunds arbeid for livssynsnøytrale alternativer.

Mens mange av Stålsett-utvalgets forslag lett kan legges i skuffen – og nok vil bli lagt der – er det tre områder som peker seg ut og vil måtte få en løsning: det ene er det brennbare spørsmålet om rituell omskjæring av guttebarn. Stålsett-utvalget foreslår – der flertallet med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er for å tillate det, mens FrP er i mot.

Langt enklere vil det være å rydde opp i ulikebehandlingen mellom tros- og livssynssamfunnene som Stålsett-utvalget har avdekket og påpekt. Den norske kirke mottar millioner av kroner som ikke kompenseres for til andre tros- og livssynsbehandling. Blant annet representerer prestenes pensjonskostnader 140 millioner kroner pr år. Siden Grunnloven nå sier at alle tros- og livssynssamfunn skal støttes på like linje, krever ikke dette noe lovvedtak, men bare tilstrekkelig midler i statsbudsjettet.

I tillegg kommer tilhørigordningen, hvor det også er grundig dokumentert hvor diskriminerende denne ordningen er. I Fritanke.nos lille minispørreundersøkelse ga både Venstre og Fremskrittspartiet uttrykk for støtte til å fjerne tilhørigordningen, mens KrF var åpne for å vurdere den (mens Høyre tydeligvis ikke var helt riktig informert om ordningen).

Det blir altså interessant å følge livssynspolitikken framover også.