Lars Gules forståelse for menneskerettighetskonvensjonen assosiasjoner til fundamentalistenes omgang med hellige skrifter. Det er nesten sånn at jeg begynner å skimte en turban på Gules hode, skriver Sara Azmeh Rasmussen.

Publisert: 24.9.2007

Min kritikk mot Human-Etisk Forbunds veivalg i KRL-saken blir av generalsekretær Kristin Mile og hennes forgjenger Lars Gule fremstilt som uttrykk for en religionsfiendtlig innstilling og manglende respekt for menneskerettighetene. Mile tillegger meg meninger jeg ikke har når hun hevder at jeg rendyrker et sekulært samfunn som forbyr alle religiøse symboler (Klassekampen 17.september). Gule mener at jeg ønsker å begrense og svekke religionsfriheten når jeg streber etter å utvide den til å gjelde også barn (21.september).

Det er beklagelig at to ledere for en betydningsfull organisasjon demonstrerer manglende evne til å se nyansene i en sak. I en E-post til Mellomkirkelig råd datert 1. september i år skrev jeg følgende:

"Religionsfrihet er en sentral menneskerett og jeg har selv vært spesielt opptatt av dette innenfor islam... Et religionsfritt samfunn er hverken mulig eller ønskelig. Religiøsitet springer ut fra vedvarende psykologiske trekk og behov hos mennesker og gir svar på eksistensielle spørsmål. Et religiøst pluralistisk samfunn er etter min mening et idealsamfunn. Historien har vist at totalitære systemer som har forsøkt å utrydde religion eller tvinge én bestemt religion på folk alltid har vært ødeleggende og ført til menneskelige tragedier.

Jeg synes at religion skal få utfolde seg i det offentlige rom, men det bør finnes klare kjøreregler, særlig når det finnes mange forskjellige religioner i et samfunn.
Religionskritikk innebærer ikke et ønske om å utrydde religion eller forby religiøse ytringer. Men noen elementer i religiøs tro og praksis er rett og slett kritikkverdige og en debatt kan være påkrevd".

I en E-post til Islamsk råd understreket jeg igjen det samme synet:

"Jeg har dyp respekt for islam og religion generelt... og jeg både forstår andres behov for en slik tilknytning og en slik trygg base i tilværelsen og unner dem det".

I tillegg til at sitatene ovenfor avkrefter at jeg streber etter et sekulært religionsfritt samfunn, faller også anklagene som er blitt fremmet om at jeg er konfliktsøkende og motstander av alle former for dialog i sin egen urimelighet. Jeg har fortløpende og direkte kontakt med begge disse religiøse organisasjonene, og det på eget initiativ.

Gules uttalelser i Klassekampen tjener som en kjærkommen bekreftelse på mine vurderinger og min kritikk mot forbundets ledelse. Den valgte linjen i de seneste årene har ført til at vi i Human-Etisk Forbund har begynt å identifisere oss som en livssynssekt, og etter hvert fått en mer dogmatisk tilnærming til menneskerettighetene. Den sekteriske tendensen er tydelig i Gules argumentasjon som er særpreget av "oss" og "dem"-dikotomien, der de religiøse og vi humanister skal holde oss til våre respektive "soner" i samfunnet.

Samtidig gir Gules forståelse for menneskerettighetskonvensjonen assosiasjoner til fundamentalistenes omgang med hellige skrifter. Han svelger konvensjonen med hud og hår, for å si det enkelt.

Hvis ikke vi humanister evner å lese denne lovteksten med et kritisk og rasjonelt blikk hvor fokuset ligger på konvensjonens dypere mening og mål, nemlig forsvar for individer og særlig de svake. Hvis vi ikke lenger ser muligheter for mer progressive tolkninger, har vi rett og slett byttet ut Bibelen og Koranen med menneskerettighetserklæringen. I så fall er det hendig å ha en menneskerettsteolog som Gule å konsultere når vi står overfor et vanskelig spørsmål som ligger utenfor vår fornufts rekkevidde. Det er nesten sånn at jeg begynner å skimte en turban på Gules hode.

Sara Azmeh Rasmussen, styremedlem i Human-Etisk Forbund