Hvor finner man dekning for at barn skal være fratatt slike rettigheter? Hvis menneskerettighetene får en slik konsekvens, må jeg ta sterk avstand fra dem på dette punkt, skriver Robin Tande i svar til Lars Gule.

Publisert: 5.10.2007

Jeg finner Lars Gules svar til meg klargjørende, men ikke overbevisende.

Jeg takker Lars Gule for et raskt og klargjørende svar. Det er meget viktig i enhver debatt å fokusere problemet, og i hvert fall komme til enighet om hva uenigheten består i. I så måte tror jeg å ha oppnådd dette. Dersom ikke noe nytt bringes opp, burde jeg her kunne avslutte mitt innspill med et par kommentarer til Gules standpunkter.

Først det jeg hadde fått med meg, og som Gule gjentar her:

Slik menneskerettighetene blir forstått, og bør forstås, av både stater og menneskerettighetsjurister, har alle rett til en utdanning som samsvarer med eget livssyn. Denne rettigheten forvalter foreldrene på sine barns vegne. Dermed oppstår den såkalte foreldreretten.

Kommentar: Dersom det i 30-årene hadde vært politisk og økonomisk mulighet i mitt miljø, ville jeg kanskje ha vært elev i en skole der sektens livssyn ville ha blitt innprentet helt til 15-årsalderen, uten motforestillinger. Dette til tross for at jeg allerede som 8-åring hadde en gryende skepsis til det aktuelle livssynet. I ettertid ville jeg ha sett det som et overgrep mot mine rettigheter som individ. Min mor og miljøet hadde massevis av tid for sin påvirkning fram til jeg var 7 år, og senere utenom skoletiden. Hennes rettigheter var således behørig ivaretatt. Hvor skulle motforestillingene komme fra? Hvor finner man dekning for at barn skal være fratatt slike rettigheter? Hvis menneskerettighetene får en slik konsekvens, må jeg ta sterk avstand fra dem på dette punkt.

Så det jeg ikke kunne forstå: Hva skal barna beskyttes mot i en offentlig konfesjonsfri skole, all den stund staten sikrer samme pensum og læreplaner i begge typer skole?

Gule klargjør:

Imidlertid kan det godt hende noen foretrekker egne skoler selv om de har godkjente undervisningsplaner og kontrolleres jevnlig, for eksempel fordi man ønsker et bestemt religiøst miljø, er supplerende religiøst perspektiv på lærestoffet osv., osv. Og dette har altså barn og foreldre en soleklar rett til å sikre seg.

Mitt sterkeste argument for en obligatorisk offentlig skole formulerte jeg meget sterkt slik:

Innvandrer- og integreringsproblematikken tydeliggjør som aldri før nødvendigheten av en offentlig obligatorisk skole. Å tilrettelegge for at barn fra vidt forskjellige kulturer først vil møtes som tenåringer i gatene for å tilpasse seg hverandre, er ikke mindre enn grov uansvarlighet.

Gule legger ikke for dagen noe bekymring for slike ting.

For meg blir Lars Gules standpunkt å måtte akseptere følgende:

Samfunnet kan ikke legge opp til brobyggende, integrerende og samarbeidsoppdragende livsviktige tiltak som en felles obligatorisk konfesjonsfri skole vil være. Dette fordi foreldre må ha rett til å beskytte sine barn mot nettopp slikt samliv med barn og lærere fra andre livssynsgrupper. For det er jo ene og alene slikt samvær det hele koker ned til. "Supplerende religiøst perspektiv" kan man gi i søndagsskoler og hjemme. All snakk om respekt, anerkjennelse, forståelse for de som er annerledes, integrering, bygging av broer og riving av murer kan således bare opphøre?

Ja, så galt fortoner det seg i mine ører. Kanskje min fatteevne er på hell? Så kjære lesere, følg vårt motto i HEF: tenk selv.

Robin Tande