Kanskje Helene Linqvist heller burde undersøke hvordan kirkens ulike grupperinger strategisk holder grepet om aktiviteter som skal bygge den uskyldige og koselige barnetroen?, spør Human-Etisk Forbunds rådgiver for skole og barnehage, Hans Christian Nes.

Publisert: 17.12.2008

Helene Lindqvist reagerer i sitt innlegg 16.12 på Humanistisk Ungdoms aksjon mot skolegudstjenester. Hun er åpenbart enig i sak (kritikk av skolegudstjenester), men uenig i bruk av virkemidler (som hun omtaler som smålige). I en ideell verden ville jeg vært enig med henne. Men etter å ha jobbet med problemstillinger knyttet til religionene og religiøse aktiviteters plass i skolen i mange år, mener jeg hun overser noen grunnleggende maktdimensjoner. Kirken har over svært lang tid fått boltre seg på priviligert vis i barnehage og skole, og ethvert forsøk på å utfordre faller stort sett på steingrunn (selvsagt med noen unntak).

Jeg har som ansatt i Human-Etisk Forbund i mange år gitt råd til foreldre, elever og lærere angående religiøse aktiviteter i skolen. Det er nesten alltid familier med et ikke-kristent livssyn som må ta ubehaget i forbindelse med religiøse aktiviteter i barnehage og skole.

Det prinsippielle problemet er ganske klart: Religionsutøvelse i regi av den offentlige skole innebærer at Norge som stat organiserer religionsutøvelse i sine institusjoner.

Dermed er ikke staten lenger uavhengig i religiøse spørsmål, selv om staten Norge består av statsborgere med helt ulike og motstridende livssyn. Det er problematisk i forhold til religionsfriheten, slik denne friheten og rettigheten er nedfelt i en rekke FN-konvensjoner og europeiske konvensjoner som er inkorporert i norsk lov gjennom Menneskerettighetsloven. Både Human-Etisk Forbund og Humanistisk Ungdom mener at Religionsutøvelse er noe folk må folk sørge for å bedrive i sin egen fritid. Her regner jeg med at Helene Linqvist er enig med oss.

Kampanjen rakker, slik jeg ser det, ikke ned på andres religiøse aktiviteter. Den bruker tydelige virkemidler for å komme i posisjon til å få frem noen poenger:

Det er en grunnleggende norm at grensen for egen livsutfoldelse trekkes der du hindrer andre i deres livsutfoldelse, eller dersom andre påføres ubehag. Her må respekten for mindretallets rett til ikke å påføres ubehag gå foran flertallets eventuelle ønske om å drive trosopplærende aktiviteter i form av religionsutøvelse.

Vi har alle noen grenser som markerer hva som er oss selv og hva som er fremmed for oss. Det er viktig å respektere det fremmede, og søke å forstå det. Men det er også viktig å kjenne på hva som er ens egne grenser, hva en ikke kan gi slipp på uten å miste respekten for seg selv. For noen vil det å delta i en gudstjeneste være å trå over grensen. Det vil for noen innebære å bryte med ens dypeste overbevisning. Det skal man selvsagt ha respekt for. Å respektere den annens annerledeshet er å respektere at den andre har rett til å stå for sitt standpunkt selv om man ikke deler det, å la andre få beholde sin integritet selv om man føler at den er uforståelig eller fremmed.

I min jobb får jeg hele året gjennom henvendelser fra foreldre som opplever ubehaget ved å ikke være kristne.

Problemene er størst i mindre lokalsamfunn der mye er gjennomsiktig og gamle tradisjoner holdes i hevd. Noen steder utviser skoleledelsen åpenbar mangel på både forståelse og respekt for alle familiers integritet. Derfor synes jeg det er legitimt og rosverdig at Humanistisk Ungdom bruker tydelige virkemidler for å få oppmerksomhet om en uholdbar tradisjon. Og oppmerksomhet har kampanjen virkelig fått. En liten nystartet ungdomsorganisasjon har de siste dagene figurert i en rekke små og store medier, og det er først og fremst spørsmålet om julegudstjenestenes legitimitet i skoletiden som er viet oppmerksomhet.

Jeg oppfatter ikke kampanjen som kritikk av gudstjenester i seg selv, men som kritikk av at disse er en del av skolens normale virksomhet. Kirken og dens medlemmer må selvsagt ha gudstjenester for sine medlemmer. Humanister skal kompromissløst forsvare religionsfriheten også for kristne. Men vi bør ikke ha respekt for praksiser som krenker andre menneskers religionsfrihet og rett til å ikke bli diskriminert.

Både Human-Etisk Forbund og Humanistisk Ungdom ønsker at skolene lager fine og verdige avslutninger som alle elever kan delta på, uavhengig av livssyn. Hvis skolen i tillegg ønsker å samarbeide med den lokale menigheten om julegudstjeneste kan det skje utenfor skolens offisielle program. På den måten får de kristne elevene tilbud om julegudstjeneste uten at andre elever diskrimineres eller påføres ubehag.

Kanskje Helene Linqvist heller burde undersøke hvordan kirkens ulike grupperinger strategisk holder grepet om aktiviteter som skal bygge den uskyldige og koselige barnetroen?

Vi snakker om at kirken får 150 millioner i øremerkede midler til barne- og ungdomsarbeid, og der deler av disse brukes til å lage opplegg for barnehage og skole. Vi snakker om Kirkelig pedagogisk senter (tidligere Institutt for kristen oppseeding) som lager samarbeidsopplegg mellom menighet, barnehage og skole. Vi snakker om kirkens egne ansatte som satser sterkt på samarbeid med barnehage og skole, godt hjulpet av gamle IKO og trosopplæringsmidlene. Vi snakker om den totale dominansen av folk med teologisk og kristendomsfaglig bakgrunn i lærerutdanningen. Vi snakker om den totale dominansen av kristne mennesker som forfattere av læreverk innenfor både pedagogikk og RLE. Vi snakker om ildsjeler i menighetene som blander sammen sine roller som førskolelærere/lærere/skoleledere og aktive kristne.

Kort sagt: Noen har så til de grader definisjonsmakten på dette livsområdet i Norge. Og Helene Linqvist velger å fokusere på at en liten ungdomsorganisasjon bruker en smule radikale virkemidler for å trenge gjennom i mediejungelen med et enkelt budskap. Snakk om å skyte spurv med kanoner!

Hans Christian Nes,
Rådgiver skole og utdanning
Human-Etisk Forbund