Mile viser en forbausende mangel på prinsipiell tenkning rundt forholdet mellom hva som er individuelle rettigheter og hva som er trekk ved "kulturer", "ideer" og "grupper".

Publisert: 18.3.2009

Det er så vidt jeg vet ikke gjort noen meningsmåling blant HEF-medlemmer i Hijab-saken. Men vi vet at det er klart flertall blant fylkeslederne mot hijab i politiet. Personlig kjenner jeg flere HEF-medlemmer, og samtlige er svært oppbrakte over Miles utspill i Hijab saken.

Det er paradoksalt at Mile bruker individets rettigheter som begrunnelse for å tillate hijab i politiet. Det er mange som av svært ulike årsaker kunne tenke seg å benytte andre klær i politiet, men de erkjenner at uniformskrav faktisk er en rammebetingelse dersom de ønsker å jobbe der. Det er religionsfrihet i Norge. Det betyr at muslimer kan velge å ikke være muslimer. Det er også svært mange muslimer som er uenige i at det er en plikt for kvinner å bruke hijab. Med andre ord er det også mulig å velge en tolkning av Koranen som ikke tvinger kvinner til å bruke Hijab. I siste instans er det derfor de religiøses eget valg dersom de takker nei til å jobbe i politiet pga kleskoden.

Den underliggende logikken i Miles tenkning er at menneskene egentlig ikke er individer, men en form for kulturelle zoombier (eller "cultural dopes" som sosiologen Dennis Wrong betegner det). Livssyn blir ikke lenger et valg som gjøres av selvstendige individer, men betraktes som en egenskap nærmest som hudfarge eller genetikk som derfor ikke kan velges. Det er bare denne forutsetningen som kan gjøre det til et spørsmål om diskriminering at muslimer ikke får uttrykke sin religiøsitet i rollen som politi. Denne tenkningen representer i sine grunnleggende premisser et radikalt brudd med de mest fundamentale prinsippene i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Det grunnleggende prinsipp som menneskerettighetskonvensjonene bygger på, er likeverd hos individer og like rettigheter til alle individer. Dette tilsier at individers rettigheter skal beskyttes. Religionsfriheten har meget sterk beskyttelse i Norge i dag. Den gir blant annet rett til å diskriminere kvinner og homofile innenfor religiøse sammenslutninger. Diskrimineringen innvilges sågar statstøtte. Blant såkalte antirasister og representanter for ulike religioner (særlig islam) argumenteres det for at individers rettigheter må vike for religioners "rettigheter", kulturers "rettigheter" og ideers "rettigheter". Det erklæres likeverd mellom kulturer, religioner og ideer. På denne måte legitimeres at religiøst begrunnet undertrykking blir en rettighet for presteskap og politikere som skal passe på at disse religionene, kulturene og ideene ikke krenkes.

Det er blant annet på dette grunnlag at organisasjonen av islamske stater (OIC) prøver å undergrave menneskerettighetene som grunnleggende verdimessig basis for f.eks. FN. Religioners rett til å beskyttes mot kritikk blir overordnet individers rettigheter. Det innebærer i siste instans en implisitt forpliktelse hos medlemmer av religioner, kulturer etc. til å etterleve de samme religioner og kulturers påbud. Brudd på slike påbud oppfattes som en krenkelse av de samme religioner og kulturer. Derfor er det f.eks. dødsstraff for konvertitter, dødsstraff for homoseksuelle og dødsstraff for voldtektsofre i en rekke islamske land.

Det er i denne kontekst vi må se en rekke særkrav særlig fra muslimske grupper i Norge. De ønsker å utøve sin autoritet og sin sosiale kontroll over alle medlemmer av "egen gruppe" i alle sosiale sammenhenger. For mange norske borgere med muslimsk bakgrunn er det offentlige rom og de rettighetene som gis der et viktig frirom. Inkludert i dette frirommet er det sekulære grunnlag for helt sentrale, symboltunge deler av den norske staten (som politi, rettsvesen etc.). Ved å gi rettigheter til religiøse symboler f.eks. i politiet gis religioner rett til å øke området og spennet i den sosiale kontroll de kan utøve. Dette er også en helt avgjørende begrunnelse for at mine bekjente med muslimsk bakgrunn er sterke motstandere av at hijab skal tillates. De er svært glade for det sekulære frirommet vårt samfunn tilbyr.

Den individuelle retten består i at man kan velge religion, og eventuelt velge bort yrker dersom disse yrkene innebærer plikter som strider mot et religiøst påbud i religionen man har valgt. Det er grunn til å spørre Kristin Mile om alle mulige merkelige påbud i alle mulige religioner skulle gi en individuell rett til særbehandling i yrkeslivet? Skal f.eks. medlemmer av Jehovas Vitner få lov til å arbeide som leger og sykepleiere innen kirurgi med rett til å nekte å delta i blodoverføringer, fordi blodoverføringer i henhold til deres tolkning av kristendommen er et alvorlig brudd på guds påbud? Antallet religioner/sekter med sære påbud er rimelig stort, så her kan mengden særkrav som må innvilges bli stort om Miles utgangspunkt er prinsipielt. Eller mener Mile at slike særkrav bare skal kunne fremmes av noen utvalgte religioner? Det neste man kan spørre Mile om, er om det bare er religiøs overbevisning som skal gi spesielle rettigheter. For noen sterkt nasjonalistiske samer er det svært viktig å kunne vise sin identitet til enhver tid, altså er det vel rimelig at de får lov til å bruke en uniform som integrerer den samiske nasjonaldrakten med politiuniformen?

Mile viser en forbausende mangel på prinsipiell tenkning rundt forholdet mellom hva som er individuelle rettigheter og hva som er trekk ved "kulturer", "ideer" og "grupper". HEF fjerner seg fra helt grunnleggende prinsipper i menneskerettstenkningen dersom "religioner", "grupper" og "kulturer" skal innvilges særrettigheter.

Kristin Mile viser etter min og mange andre HEF-medlemmers mening at hun inkompetent som generalsekretær i HEF.

Nils A. Bakke

Relaterte saker i Fritanke.no (siste øverst):

• Mile: - Dette lever jeg godt med


• Åse Kleveland og hovedstyret mot politi-hijab


• HEF-fylkesledere sier nei til hijab


• Mile: - Forbud mot hijab er diskriminerende