I Europa er religionen en del av livet, i den muslimske verden er livet en del av religionen. Det er denne fundamentalismen som bekymrer nyateistene.

Publisert: 6.4.2009

De siste dagers nyateisme-debatt er noe jeg med nysgjerrighet har fulgt med på, da jeg opplever at det på mange måter er meg det handler om. For noen dager siden skrev jeg et kort innlegg om nyateisme, men fordi jeg ser en fare for at et unyansert bilde på nyateisme får etablere seg, føler jeg at det er nødvendig at jeg utdyper mitt standpunkt ytterligere.

Jeg har et litt problematisk forhold til begrepet "nyateisme", da jeg tror denne formen for ateisme har eksistert så lenge ytringsfriheten har tillatt det, i Norge siden Arnulf Øverlands foredrag "Kristendommen - den tiende landeplage" i 1933. Jeg har dog en mistanke om at "nyateismen" har eksistert så lenge religiøs undertrykkelse har eksistert. Det ligger i menneskets natur at undertrykkelse skaper sinne og frustrasjon, og bekjempes dette opprøret med tortur og henrettelser, vil sinnet bli liggende latent.

Slik jeg ser det, er den eneste formen for nyateisme som har eksistert, nettopp den som har oppstått som en følge av sekulariseringen av kristendommen. De siste 50 år har kristendommen i Europa blitt så snill og ufarlig at et opprør rett og slett ikke har vært nødvendig. Vår tids ateister har ikke måttet sloss for den friheten som de nyter godt av hver eneste dag, og opplever heller ikke å bli utstøtt av religiøse for sin gudløse overbevisning. I det hele tatt har de liberale kristne og ateistene funnet tonen sammen, vi går på skole sammen, vi er bestevenner, kjærester og til og med i samme familie. Mange kristne vil antakelig også mene at ateister ikke kommer til helvete slik Bibelen klart utrykker det, men at Gud er så full av kjærlighet at han slipper oss inn i himmelen sammen med de troende. Harmonien er komplett.

Innvandringen fra muslimske land (og fremveksten av den amerikanske kristenfundamentalismen) har rokket ved dette bildet på religion. I den muslimske verden havner man i fengsel om man kritiserer islam eller praktiserer homofil sex, og i noen land blir man henrettet for disse to "forbrytelsene". Kvinner har sterkt reduserte rettigheter i forhold til menn. Barbariske straffemetoder (som steining, amputering, pisking og halshugging) brukes i noen av disse landene, først og fremst Saudi Arabia og Iran. Å forlate islam anses som det verste forræderi og straffes med døden i Saudi Arabia, Somalia, Qatar, Yemen, Iran, Sudan, Afghanistan og Mauritania. I Europa er religionen en del av livet, i den muslimske verden er livet en del av religionen.

Det er denne fundamentalismen som bekymrer nyateistene. Og når de snakker ut om sine bekymringer, kommer drapstruslene haglende. Er det forståelig at man da blir irritert? Skal man da forventes å være høflig? Og hvem gjør størst skade, en uhøflig ateist, eller en drapstruende religiøs fanatiker? Sam Harris har selv påpekt problemet med religiøs moderasjon, og det er nettopp nyateistenes kritikere han da tenker på. Problemet er ikke at nyateisten har noe imot religiøs moderasjon, for det har nyateisten ikke, problemet er at den religiøse moderate har noe imot nyateisten. Heldigvis finnes det svært mange unntak, og jeg har selv oppdaget gjennom samtaler med muslimer at muslimer ofte er mye mer enige med meg enn det ateister er, om religion. Min påstand er at muslimer utgjør flertallet av islamkritikere.

Jeg kunne ikke bry meg mindre om hva andre folk tror på, det interesserer meg rett og slett ikke. Men jeg forbeholder meg retten til å være uhøflig mot myndigheter som henretter uskyldige på barbarisk vis, slik hverdagen er i Saudi-Arabia og Iran. Jeg forbeholder meg retten til å si rett ut hva jeg mener om deres irrasjonelle begrunnelse for en atferd som de ellers ville skammet seg over. Jeg forbeholder meg retten til å bli rasende over at disse menneskene prøver å påføre resten av verden sine middelalderske lover gjennom f.eks. FN's menneskerettighetsråd. Når religionen er en del av staten, slik den er i Norge og Saudi-Arabia, blir jeg provosert. Der har den ingenting å gjøre. Religion hører hjemme sammen med tarotkort, krystallkuler og astrologi: Noe som folk kan sysle med så mye de vil, så lenge dette ikke går på bekostning av andres menneskers frihet fra disse tingene.

Nyateistene føler med andre ord ikke en overveldende trang til å mobbe religiøse, vi er ikke heller ikke så skråsikre som våre meningsmotstandere tror. Vi er ganske enkelt bekymret, fordi vi mener at religionen akkurat nå er helt ute av kontroll.

Gøran Hoff Mikkelsen