- Mitt personlige livssyn har som grunnlag et ateistisk/darwinistisk menneskesyn. Ut fra dette må, og kan også, vår etikk og moral forstås. Men (...) humanisme for HEF - tross romsligheten - er uforenelig med noe som synes å omfatte mitt menneskesyn, noe man kaller "vulgære former for naturalisme"

Publisert: 23.3.2010

Torleiv Haus har iet innlegg på Verdidebatt.no gått løs på Human-Etisk Forbunds' presentasjonsartikkel Hva er grunnspørsmålene i humanismen? på human.no. Som svar fra Human-Etisk Forbund (HEF), gir Kjartan Selnes følgende innrømmelser:

Livssyn - inklusive religion - er pragmatisk sett noe som skal hjelpe mennesker til å finne sammenheng og retning i tilværelse og vil alltid være mer eller mindre fylt av kontradiksjoner, paradokser og inkonsistenser. ... Et godt livssyn skal tilfredsstille enkeltmenneskets eksistensielle behov for mening og livslyst på et personlig innforlivet nivå, og det bør man vise respekt og følsomhet for selv om ikke den deduktive logikk alltid er på topp.

Det har i etterkant av dette verset en debatt på Verdidebatt.no mellom Torleiv Haus og representanter for HEF - på førstnevntes premisser. Kontradiksjonen angående naturalisme og indeterminisme - som Haus kjører hardt på og som er det eneste rasjonelle i hans kritikk - synes for meg å ha gitt humanister forklaringsproblemer. Den har også aktualisert for meg et grunngitt avklaringsspørsmål - med mitt ståsted og mitt menneskesyn som utgangspunkt:

For å parere kjente misforståelser og motforestillinger, må jeg få lov til å være litt detaljert i min grunngivning:

I sin tid kunne jeg slutte meg til de formuleringene som er gitt i "Det rasjonale element" og "Det agnostiske element", som forbundet la til grunn for sitt livssyn. Men etter hvert er det blitt spedd på med mer problematiske formuleringer. Siterte innrømmelser bekrefter inntrykket, og sier en del om hvorfor. Dette har jeg forståelse for; som spekulativt grunnlag for pragmatiske leveregler, blir da også mange formuleringer lettere å forstå.

Mitt personlige livssyn, som tidlig ga seg selv, har som grunnlag et ateistisk/darwinistisk menneskesyn. Ut fra dette må, og kan også, vår etikk og moral forstås. Innledningsvis i angjeldende presentasjonsartikkel, er det - i samsvar med hva jeg alltid har forstått - slått fast: "Livssynet fremstår mer som en romslig ramme der man er enige om noen hovedspørsmål, og der hver og en står fritt til å utforme sin egen personlige livsfilosofi". Men så slås det fast at humanisme for HEF - tross romsligheten - er uforenelig med noe som synes å omfatte mitt menneskesyn, noe man kaller "vulgære former for naturalisme".!

Før jeg tar dette til etterretning, kan kanskje mulige misforståelser avklares?

Her følger i hvert fall min forståelse av dyrearten homo sapiens:

Det eneste vi kan legge til grunn for en forståelse, er det som kan kontrolleres gjennom vitenskapelig forskning og det som kan trekkes ut av vel begrunnede vitenskapelige teorier. Vi må derfor se en oversanselig eller åndelig virkelighet, og immateriell bevissthet, som ikke eksisterende.

Mennesket er en del av naturen - den mest avanserte arten i dyreverden - og et biologisk produkt av arv, og - i den grad genetiske anlegg tillater - mer eller mindre formet av miljø. For forståelse av hva dette mer detaljert betyr, må en kartlegge dets biologiske utvikling, driftene, instinktene, og sosiale forhold. Alle etiske oppfatninger er styrt av gener og miljø. Vi har ingen kunnskaper som indikerer noe annet.

Våre handlinger kan ikke sees som frie valg - nettopp fordi: når et barn er født, er det utstyrt med et bestemt sett av arveanlegg. Og så begynner omverden å påvirke det, på godt og vondt. Personligheten, med evner og mangler, er til enhver tid resultatet av dette samspillet mellom arv og miljø. Og individets handlinger er dets reaksjon på de situasjoner det stilles overfor. Reaksjonene springer ut av de kunnskaper, følelser, forståelser og evner, det er gitt - og selvfølgelig ikke selv har skapt. I den grad det på noe tidspunkt kan påvirke seg selv, er det i kraft av nettopp et slikt determinert menneske - et produkt; av det som har gått forut. Og dermed er vi like langt. Dersom arv og miljø har vært sparsomme med samvittighetsfølelse og empati, intelligens og forståelse etc., blir følgelig muligheten for positivt korrigerende selvpåvirkning deretter.

Hvis det for eksempel, kan bevises at hjerneskade, under fødselen eller senere, har ødelagt samvittighets- og empatisentret i voldsforbryterens hjerne, vil kanskje de aller fleste forstå det straffeproblemet vi står overfor. Men hva er forskjellen dersom ødeleggelsen har rammet det genetiske, lenge før fødselen? Noe må være ødelagt når et menneske kan begå en grusom voldshandling. Det er ingenting som tilsier at det kan spørres og resoneres annerledes når det dreier seg om mindre dramatiske variasjoner i våre egenskaper, mangler og drifter, som vipper våre valg i den ene eller andre retningen.

Dette menneskesynet betyr ikke at samfunnet kan eller bør avstå fra straffereaksjoner. Frykt for konsekvenser må vi håpe og tro gir negativ motivering til lovlydighet, når det positive ikke strekker til. I fellesskap, og i gjennomsnitt må vi kunne tro at vi har positivt korrigerende samfunnsmessig/miljømessig påvirkning - på hverandre, og på samfunnet.

Bør man kanskje fortrenge et deterministisk menneskesyn - for ikke å bli deprimert? Nei, jeg trenger ikke å tro at jeg har viljesfrihet, og lever godt med min forståelsen - i god tro på at jeg er blitt et bra produkt av arv og miljø. Og jeg bidrar med meninger, som jeg håper kan være gode - selv om jeg ser meg som determinert til å ha kommet fram til akkurat disse meningene.

Er virkelig mitt her beskrevne menneskesyn, uforenelig med den humanismen HEF står for? Hvordan formulere et annet - indeterministisk - menneskesyn, med et rasjonalt grunnlag i de nyeste forskningsresultater innen de aktuelle vitenskaper - ikke minst hjerneforskningen?

Robin Tande