Livssynsseminaret og filosofikafeen i Holmsbu fikk Nils Nordenstrøm til å reflektere både over humanisme og Rousseau, og skillet mellom filosofi og vitenskap.

Publisert: 18.5.2010
En forkortet utgave stod på trykk i Fri tanke 2-2010

Jeg har vært medlem i HEF i mange år, men den 13. mars var første gang jeg deltok i livssynsseminar og filosofikafé i Holmsbu.

Det ble ledet på en fremragende måte av Kaja Melsom, og jeg hadde stort utbytte av presentasjoner og diskusjoner og ikke minst samværet med interessante og hyggelige mennesker.

Av de sakene som ble behandlet er det to saker som jeg har problemer med å akseptere uten videre. Det ene er noen sider ved Rousseau som begrunnelse for humanisme og det andre er skillet mellom filosofi og naturvitenskap.

Jeg er sterk tilhenger av menneskerettighetene, men jeg må innrømme at jeg har visse vanskeligheter med å begrunne det på en tilfredsstillende måte. Som en av flere mulige begrunnelser for menneskerettighetene ble det i seminaret tatt utgangspunkt i Rousseau (1712-1778), bl.a. med bakgrunn i hans bastante skille mellom mennesker og dyr, "perfektibiliteten".

Om perfektibiliteten sier Rousseau:

"Men om vanskene omkring alle disse spørsmål kunne gi et visst rom for diskusjon angående forskjellen mellom menneske og dyr, finnes det en annen meget spesiell egenskap som adskiller dem, og den kan man ikke dra i tvil: det er perfektibiliteten (evnen til fullkommengjørelse), en evne som med omstendighetenes hjelp gradvis danner alle de andre egenskaper, og som er iboende i oss like meget i slekten som i individet; mens et dyr efter noen måneder er det som det fortsetter å være resten av livet, og hele arten etter tusen år slik den var det første av disse tusen år."

I seminaret ble en maurtue brukt som eksempel på uforanderlighet og mangel på perfektibilitet.

Det i dag beskrevet ca 12500 arter av maur. Dette er bare et ufullstendig øyeblikksbilde, og man regner med at det finnes ca 15000 arter. Arter oppstår, forandres og forsvinner hele tiden, så bildet blir aldri fullstendig. Maurenes "genepool" er i dag forskjellig fra når vi snakket om det i Holmsbu. Noen arter lever i små primitive samfunn, mens andre lever i store avanserte samfunn, noen av dem i maurtuer.

Alle levende organismer befinner seg på spissen av sin gren på livets tre, og dette treet vokser og forandres kontinuerlig, men det går så langsomt at det kan ta lang tid for å oppdage det. Når forskjellene blir for merkbare kaller man det ofte litt vilkårlig for en ny art (noen ganger er kriteriet for skille mellom arter at de ikke kan formere seg sammen), men det er ingen sprang, og ingen "missing link", som kreasjonistene elsker å etterlyse. Det er i dag beskrevet ca 2 millioner arter av levende organismer, men estimatene for hvor mange det er varierer mellom 2 og 100 millioner.

Etter min mening er en maurtue et godt eksempel på perfektibilitet "som er iboende i oss". Det er interessant å tenke på hvordan de avanserte maursamfunnene faktisk har blitt utviklet over tid. Darwin skrev flere sider om bier i "Artenes opprinnelse". Hans motstandere, skapelsestilhengerne, brukte bier og et øye som eksempler på hva som måtte være designet, siden de er så kompliserte.

Rousseau gjorde et banebrytende arbeid for menneskerettigheter og demokrati, og det er høyst relevant å henvise til ham, men det er ikke nødvendigvis relevant på alle måter i dag. I hans samtid hadde man ikke noen aning om Darwins (1809-1882) utviklingsteori, Mendels (1822-1884) arvelover eller DNA, Watsons (1928-) og Crick (1916-2004). På Rousseaus tid trodde man at de levende artene var gitt en gang for alle, men i dag vet vi at de alle er i kontinuerlig forandring, på grunn av at det av og til oppstår skader eller små feil når genene kopieres (mutasjoner). Som sammenligning kan nevnes at for enkle tilfeller er Newtons mekanikk OK, men for satellitter og romferder må vi bruke Einsteins mer moderne og nøyaktige metoder. Det gjør ikke Newton mindre interessant eller imponerende, men det medfører visse begrensninger for bruk av hans teorier i dag.

Jeg er opptatt av hvor jeg bor og hvor jeg kommer fra, og derfor har jeg som amatør studert astronomi og biologi på gamle dager. Når det gjelder filosofi er jeg også amatør, selv om jeg studerte filosofi og leste hva jeg kom over av Bertrand Russel i min ungdom, men det er lenge siden.

Uten grunnleggende kunnskaper om universet og livet på jorden er det etter min mening vaskelig å ha noen begrunnet oppfatning om hva det er å være menneske. Noen baserer seg på Bibelen, f eks erkebiskop James Usher i "Annales veteris testamenti a prima mundi origine dedukti". Han fastsatte i 1580 tidspunktet for verdens skapelse til kl 1200 på dagen den 23. november 4004 år før vår tidsregnings begynnelse. Fantastisk presisjon! Det er imidlertid skivebom, siden vi i dag vet at universet ble dannet for ca 13,7 milliarder år siden, og det er ca 3 millioner ganger så lenge siden.

Det virker på meg som om mange mennesker tror at mennesket står på toppen av livets utvikling, og at det gir oss privilegier og rettigheter i forhold til andre dyr. Jeg betrakter alle forsøk på å lage kvalitative skillelinjer mellom mennesker og andre dyr som mer eller mindre desperate forsøk på å begrunne en særstilling for menneskene basert på ønsketenkning. Dette er spesielt typisk for religioner.

En del begrunnelser for menneskerettighetene ligner meget på religion, hvor mennesket har en spesiell verdi eller er "hellige", og det bekymrer meg. For meg er menneskerettighetene praktiske retningslinjer for hvordan man innretter seg i et humanistisk og sekulært samfunn, for at vi skal ha det godt uten noen form for overtro. Vi trenger ikke å motivere dette med et kunstig skille mellom mennesker og andre dyr.

Livets opprinnelse var dannelsen av bakterienes forfedre for ca 3 milliarder år siden, og i forhold til det er de tosymmetriske dyrene (Bilateralia), som både maur og mennesker tilhører, en nymotens påfunn som oppsto for ca 555 mill år siden. Maurene oppsto fra vepslignende forfedre for ca 120 mill år siden. Virveldyrene oppsto for ca 525 mill år siden. Pattedyrene, som er vår gren av virveldyrene, oppsto for ca 250 mill år siden, mens f eks krokodillene, som mange tror er meget gamle, oppsto senere, for ca 220 mill år siden og fuglene (som stammer fra dinosaurene) for ca 150-200 mill år siden. Fugler og maur er altså på en måte mer "moderne" enn pattedyr. Går man tilstrekkelig langt tilbake i tid har alle arter og alle individer felles forfedre. For eksempel har maur og mennesker felles forfedre for ca 555 mill år siden. Et utmerket bilde av livets tre vises i "Hillis plot" av 3000 arter.

Et vakkert eksempel på en sterkt forenklet "Hillis plot", ryggen til biologen Monica Quast. Maurene er i sydost mellom bjørnedyret og slangestjernen og menneskene lengst ned sammen med grevlingen. (Kilde)

Det som er spesielt med oss som mennesker er ikke at vi skiller oss kvalitativt fra de nærmeste dyrene, men at vi har klart å kolonisere nesten hele jorden, og delvis ødelegge den og andre levende organismer, på grunn av litt høyere intelligens kombinert med arroganse og egoisme, og det er ikke særlig flatterende. Alle levende organismer er en eneste stor familie, men med vidt forskjellige egenskaper. Sjimpansene, som vi har felles forfedre med for ca 6 mill år siden, og deler mer enn 98% av DNA og de fleste genene med, har de aller fleste menneskelige mentale egenskapene, men noen av dem i litt lavere grad.
Konsekvensen av mitt syn burde være at jeg skulle være vegetarianer og fanatisk dyreverner, men jeg må innrømme at jeg er inkonsekvent. Jeg spiser kjøtt og bruker fluesmekke. Jeg spiser dog ikke andre primater som sjimpanser, gorillaer eller makaker. Graden av empati ser ut til å avta med kvadratet på den genetiske og geografiske avstanden.

Jeg "kjøper" altså ikke Rousseau som begrunnelse for humanismen, i den grad at dette baserer seg på et skille mellom mennesker og dyr. Det er i dag både uvitenskapelig og arrogant.

En annen sak som jeg har problemer med er påstanden at filosofi ikke skulle være naturvitenskap, for at filosofiske påstander ikke kan "måles". Mennesket er en del av naturen. Delingen i kropp og sjel er gammeldags overtro. Bevissthet, intelligens, hukommelse etc opphører i samme øyeblikk som vi setter neuroner eller synapser eller noen viktige elektroniske eller kjemiske funksjoner i hjernen ut av spill. Alle våre synspunkter på filosofiske spørsmål kommer fra sammenhengen mellom medfødte egenskaper og våre observasjoner av omgivelsene. Hvorfor skal man da lage et kunstig skille? Er det ikke viktigere å se sammenhenger? I antikken hengte det vel opprinnelig mer sammen? Ikke noe av det vi snakket om på livssynsseminar og filosofikafé på Holmsbu er relevant uten referanse til våre egenskaper og observasjoner. Dette er ikke umulig å måle, men det er i mange tilfeller vanskelig. Det er for eksempel høyst relevant å undersøke hvor mange mennesker som tror på Gud eller at det er en mening med livet. Eller hvilke kunnskaper og kjensgjerninger som ligger bak filosofiske spørsmål eller påstander. For eksempel er Rousseaus perfektibilitet ikke noen god begrunnelse for humanisme, siden den ikke overensstemmer med biologiske kjensgjerninger.

Det var en etter min mening meget god artikkel i Aftenposten den 13. mars med tittelen "Den farlige biologien", som behandler hvorfor samfunnsvitere er redde for at biologiske forklaringer skulle forstyrre samfunnsvitenskapelige myter og "sannheter", som for øvrig ofte er politisk "korrekte", som Harald Eia demonstrer på en glimrende måte på TV for tiden. Det gjelder å ikke falle i arv-grøften eller miljø-grøften, men å holde seg på veien.

Når jeg leser Rousseau slår det meg at han diskuterte arv og miljø. Han sier bl.a.:

"Hvilket erfaringsmateriale ville det være nødvendig å ha for å kunne oppnå kunnskap om det naturlige menneske? Og hvilke muligheter har man i samfunnstilstanden til å nå slike erfaringer?

Han sier videre:

"Det er så å si din arts historie jeg vil skildre for deg ut fra de egenskaper du har arvet, egenskaper som din oppdragelse og dine vaner har kunnet forvanske, men ikke utslette."

Det er glimrende sagt, og akkurat hva forskerne strever med i dag. Men man må også innse at med de begrensede natur- og samfunnsvitenskapelige kunnskaper som man hadde på Rousseaus tid, ble hans diskusjon i stor grad tidstypisk og kunnskapsløs med våre øyne.
Livssynsseminaret og filosofikafeen i Holmsbu gjorde at humanisme og menneskerettigheter relatert til filosofi og naturvitenskap kom høyt opp i min bevissthet, og det beviser at dagen var nyttig for meg. Og det fikk meg faktisk til å lese Rousseau!

Nils Nordenstrøm