Legalisering av aktiv dødshjelp er et svært komplekst spørsmål, som kanskje ikke egner seg så godt for enkle spørreundersøkelser.

Publisert: 18.5.2010

Gjentatte spørreundersøkelser har vist at et flertall i befolkningen - omkring 70 % - er positive til legalisering av aktiv dødshjelp. Også i Human-Etisk Forbund viser meningsmålinger at flertallet av medlemmene er for. Ledende dødshjelpsforkjempere som Levi Fragell, Kari Vigeland, Per Schioldborg og Frode Sulland har trukket dette fram i dødshjelpsdebatten.

Selv er jeg usikker på hvor stor vekt man skal legge på disse meningsmålingene. Legalisering av aktiv dødshjelp er et svært komplekst spørsmål, som kanskje ikke egner seg så godt for enkle spørreundersøkelser. Men dødshjelpsforkjemperne går enda lenger: De ser ut til å bruke dette at folket er "for" som et selvstendig argument for legalisering, omtrent som om dette spørsmålet burde avgjøres ved folkeavstemning. - Politikerne er i utakt med befolkningen, uttalte advokat Sulland til NRK.

Ikke alle kompliserte politiske spørsmål bør avgjøres gjennom direkte folkeavstemning (et kjent eksempel: skal minareter forbys?). Når vi har et representativt demokrati i Norge er det vel ikke bare av hensyn til de praktiske problemene dersom alle borgere skulle avgi stemme i alle saker. Det er også en erkjennelse av at selve det å sette seg inn i et sakskompleks på en skikkelig måte, i mange tilfeller er så krevende at det er lurt å delegere det til valgte representanter. Da får man av og til konflikten: Hvem skal lede - folket eller de folkevalgte? Vi vet jo at i et demokrati er det folket som bestemmer. Men er politikernes eneste rolle å administrere folkemeningen, eller har de en selvstendig rett og plikt til å gjøre egne vurderinger i kompliserte spørsmål, og synliggjøre utfordringer og konsekvenser ved de ulike alternativene?

Kari Vigeland tok folkemeningen kraftig i forsvar i et innlegg på Fritanke.no. - Vet ikke folk hva de svarer på? spurte hun retorisk. I mitt tilsvar viste jeg at misforståelser og kunnskapsmangel er utbredt, så det er ikke gitt at vi skal legge avgjørende vekt på hva "folk flest" mener om lovregulering av aktiv dødshjelp og andre forhold ved dødsomsorgen.

Det er lett å være populist når man ikke sitter med ansvaret. Fremskrittspartiet fikk i fjor oppleve hvor vanskelig det kan være når teori møter praksis. Selv om flertallet av landsmøtedelegatene stemte for aktiv dødshjelp var et klart flertall av stortingsrepresentantene mot (og ville stemme mot i Stortinget uansett hva partiets landsmøte gikk inn for). Dette tror jeg avspeiler at jo mer konkret man må forholde seg til aktiv dødshjelp, jo vanskeligere fortoner det seg.

Men altså - flertallet av nordmenn er for legalisering av aktiv dødshjelp. Kan vi stole på disse spørreundersøkelsene?

I en interessant kanadisk undersøkelse fra 2007 viste forskerne at selve ordlyden i spørsmålene som ble stilt kunne ha avgjørende utslag på hva respondentene svarte. Om man f.eks. spurte om en "competent physician" (kompetent lege) skulle få anledning til å utføre "mercy killing" (barmhjertighetsdrap) økte tilslutningen med 11 % i forhold til om man ikke nevnte legens dyktighet eller hjertelag i spørsmålet.
Forutsetningen om at legen skal være "kompetent" er naturligvis villedende. Dersom det å gi aktiv dødshjelp blir straffritt for leger har man ingen garanti for at kun kompetente leger vil benytte seg av denne retten. Snare tvert om - siden det både i Norge og resten av verden er størst motstand mot aktiv dødshjelp blant de legene som virkelig er kompetente på behandling av døende og lidende mennesker, slik som palliativmedisinerne. De legene som er mest positive til å utføre aktiv dødshjelp er de som har minst med slike pasienter å gjøre. Dersom kravene til kompetanse blir for strenge kan det bli vanskelig å finne leger som kan utføre aktiv dødshjelp. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg nøyaktig hvilke kvalifikasjonskrav som er passende for et menneske som skal bestemme at et annet menneske skal tas livet av.

Ordvalget betyr altså mye i spørreundersøkelser om etiske problemstillinger ved livets slutt. Dette ble nylig aktualisert i en fersk svensk undersøkelse, publisert i Journal of Medical Ethics. Artikkelen omhandler ikke aktiv dødshjelp, men begrensning av livsforlengende behandling. Den er særlig relevant pga. Socialstyrelsens klargjøring om at svensk lov skal tolkes slik vi lenge har gjort det i Norge: Nemlig at retten til å takke nei til livsforlengende behandling også gjelder pasienter som ikke er umiddelbart døende, f.eks. pasienter som ligger med kronisk respiratorbehandling.

I undersøkelsen blir leger og legfolk presentert for tre pasienthistorier - såkalte "vignetter" - hvoretter de skal ta stilling til hvorvidt pasienten burde få medhold i at livsforlengende behandling kan avsluttes.

Den første vignetten omhandler en 77 år gammel kvinne, som ønsker å avbryte dialysebehandling ("kunstig nyre"). Det opplyses at "The woman is (...) cognitively clear and not suffering from any mental illness". Et klart flertall av respondentene mente at hun burde få lov til å avbryte behandlingen, selv om dette skulle føre til at hun døde (i Norge stadfester Pasientrettighetsloven at dette er kvinnens rett). Poenget her er forskernes formulering om at kvinnen er "klar" og at hun "ikke lider av mental sykdom". Det framsettes som et faktum, og det er på dette grunnlaget respondentene finner at kvinnens ønske bør etterfølges. I virkelighetens verden finnes det nok slike pasienter som uomtvistelig er klare og - i norsk språkbruk - "kompetente" til å fatte slike avgjørelser. Men vi helsearbeidere møter stadig pasienter som ikke er utvetydig kompetente. Mange er mentalt svekket pga. sykdommen, depresjon i varierende grad er utbredt, mange er rett og slett slitne og har vanskelig for å gå inn i slike vanskelige valg. Vi kan gjerne leke oss med etiske dilemmaer der forutsetningene er klare og entydige, men praktisk etikk utspiller seg i rom der gråsoner og tvilstilfeller dominerer.

Vignett nr. tre omhandler en lam pasient som ønsker å få respiratoren skrudd av. Her får vi vite at "...the physician, who knows the patient well (...) does not regard the patient as clinically depressed". Denne opplysningen virker betryggende på leseren - legen kjenner pasienten gjennom mange år, og mener at han ikke er deprimert. Men en slik forutsetning er ikke alltid til stede i de virkelige situasjonene. Et langt kjennskap er ikke nødvendigvis et inngående kjennskap. Hva vet vi om tidligere konflikter eller kommunikasjonsvansker i lege-pasientforholdet? Hva om to leger som begge har kjent pasienten lenge vurderer situasjonen ulikt? Hva om legen som kjenner pasienten best har flyttet, og kun uttaler seg på bakgrunn av sine tidligere erfaringer? Endelig: Er det riktig at løsningen på et vanskelig etisk spørsmål skal avhenge av at pasienten har tilgang til en lege som han har kjent lenge og som han har et nært og tillitsfullt forhold til?

Interessant nok refererer de svenske forfatterne selv til den kanadiske studien. Likevel går de "i fella" ved at de legger inn forutsetninger i vignettene sine som ikke nødvendigvis gjelder i virkelige tilfeller, og som er egnet til å styre respondenten i en bestemt retning. Dette viser hvor vanskelig det er å tumle med slike etiske spørsmål på skrivebordet, eller få fatt i hva folk egentlig mener når de for alvor konfronteres med avgjørelser av denne typen. Jeg synes også det bør gjøre oss ekstra varsomme når vi skal tolke hva folk svarer i spørreundersøkelser om legalisering av aktiv dødshjelp.

Morten Horn,
HEF-medlem og Overlege, Nevrologisk avdeling Oslo Universitetssykehus