Argumentet om pasientens selvbestemmelse er ikke bare det viktigste argumentet for legalisering av aktiv dødshjelp. Det er også det viktigste argumentet mot legalisering, og det største hinderet for at vi kan få en dødshjelpslovgivning i Norge.

Publisert: 21.5.2010

Jeg er glad for at Ole Peder Kjeldstadli i sitt innlegg sier at han kan leve med at HEF ikke velger side i dødshjelpsspørsmålet. Det var mitt hovedanliggende - at HEF skal stille seg slik i at vi fortsatt kan ha en samlende forening for oss som deler det samme livssynet. Noe av kjernen ved humanetikken er jo nettopp at vi er ærlige nok til å innrømme at vårt livssyn ikke gir fasitsvar på alle spørsmål.

Samtidig er det bra at vi i HEF kan diskutere aktiv dødshjelp. Det er en interessant etisk problemstilling som vi med vårt livssyn er godt rustet til å få fram ulike aspekter av. Det er derfor helt naturlig at forbundet er en arena der dette kan drøftes åpent. Jeg ser gjerne at flere melder seg på i debatten, utover de "faste talerne". Det hadde også vært fint om folk med annen livssynsbakgrunn ville delta i ordskiftet her på Fritanke.no. Jeg mener imidlertid det er en forutsetning for fri debatt at forbundet ikke låser seg til det ene eller det andre standpunktet i forhold til om aktiv dødshjelp skal legaliseres. Dét er et betent politisk spørsmål som har en veldig polariserende effekt.

Jeg synes imidlertid at Kjeldstadli og andre dødshjelpstilhengere bidrar til at vi ofte snakker forbi hverandre i dette ordskiftet. Selv har jeg erkjent at mange mener aktiv dødshjelp kan være riktig i visse tilfeller, men akkurat dét er ikke et så veldig viktig spørsmål. Ja vel - alle regler har et unntak, kanskje også regelen om at leger ikke skal ta livet av sine pasienter. Spørsmålet er hvordan man skal kunne regulere en slik praksis på en forsvarlig og trygg måte slik at ikke sårbare individer kommer under et utilbørlig press om å ta sine liv. Her har Kjeldstadli og andre talsmenn for Foreningen Retten til en verdig død (FRVD) så langt skygget banen, utover vage utsagn om at "dette må la seg regulere", eller "dette fungerer i andre land". Jeg skal ikke gjenta meg selv - annet enn at vi som faktisk er påtenkt rollen som regulatorer protesterer både mot at dette er mulig, og mot at det fungerer i land som Nederland og Oregon.

Dødshjelpstilhengerne selv ser ut til å ha problemer med å bestemme seg for om de skal forsvare Nederlands eutanasi-praksis, eller om de skal distansere seg fra den. Uansett - skal debatten komme videre, hadde det vært fint om dødshjelpstilhengerne kunne konkretisere hvordan de mener dette skal kunne reguleres i Norge.

Kjeldstadli tar også i bruk en form for stråmann-argumentasjon, når han deler inn ordskiftet i dødshjelpstilhengerne som er opptatt av selvbestemmelse, og motstanderne som er opptatt av livets ukrenkelighet. Det er åpenbart en del dødshjelpsmotstandere som er religiøst motivert, og som gjerne kobler kampen mot aktiv dødshjelp til kampen mot selvbestemt abort. Men dette er ikke min motivasjon, og heller ikke for Legeforeningen eller de andre tunge medisinske, etiske og juridiske fagmiljøer som verden over er skeptiske til legalisering av aktiv dødshjelp. De fleste doktorer får gjennom sitt yrkesliv et nokså avslappet forhold til liv og død. Selv føler jeg ingen ærefrykt for livet, men heller noe jeg anser som sunn respekt.

Imidlertid opplever jeg at mange dødshjelpstilhengere er så opptatt av å distansere seg fra de kristnes "livet er hellig" at det nesten kan oppstå et behov for en avklaring: Er det overhodet ikke noe "hellig" ved livet for dere? Er vi mennesker kun en biologisk celleklump som styres av fysiologiske prosesser, og brytes ned til våre bestanddeler når vi dør? Det finnes folk som ytrer seg slik, men jeg tror de fleste humanister synes det er noe litt spesielt med et menneskeliv. Det er vel derfor vi setter nettopp mennesket i sentrum for vårt livssyn.

Det største problemet med insisteringen på selvbestemmelse og autonomi er at dødshjelpstilhengerne med dette viker unna det aller viktigste motargumentet: Nemlig at man ikke uten videre kan stole på at det er pasientens selvbestemmelse som kommer til uttrykk når et menneske ber om å få aktiv dødshjelp. Dødshjelpstilhengerne bare fastslår enkelt og greit at det er pasientens vilje, og nekter å gå inn i diskusjonen om hvorvidt sårbare individer kan føle seg presset til å be om å få dø, eller rett og slett bli plassert i en situasjon der de tvinges til å ta stilling til om livet er verd å leve videre. All den tid det foreligger tallrike eksempler på pasienter som har havnet under et slikt press, all den tid vi vet at store deler av dødshjelpspasientenes motivasjon er relatert til hvordan andre behandler og betrakter dem - er det uforståelig at ikke aktivister som Kjeldstadli kan delta i denne diskusjonen. Det er også problematisk å snakke om pasientens selvbestemmelse så lenge det både i Nederland og Oregon er legens subjektive vurdering som er avgjørende for om pasienten får aktiv dødshjelp - bare 1 av 3 nederlendere får sitt ønske om eutanasi oppfylt.

Argumentet om pasientens selvbestemmelse er ikke bare det viktigste argumentet (for Kjeldstadli og FRVD) for legalisering av aktiv dødshjelp. Det er også det viktigste argumentet mot legalisering, og det største hinderet for at vi kan få en dødshjelpslovgivning i Norge.

Kjeldstadli er også opptatt av rettferdighet. I både Nederland og Oregon er det vist at pasienter som ender opp med å få aktiv dødshjelp gjennomgående er mer velstående, velutdannet og ressurssterke enn gjennomsnittet. Der dette er legalisert oppstår det vansker med å finne leger som vil utføre det, det lønner seg å ha mange leger i sin omgangskrets. Skulle vi bøte på dette i en norsk lov ville vi måtte lage et statlig system med stor geografisk spredning som sikrer svake, ofte sengebundne, pasienter lett og lik adgang til en lege som er villig til å gi aktiv dødshjelp. Det ville være dypt urettferdig dersom en legalisering bare skulle føre til at folk som Sigrid Hannisdahl skulle få dødshjelpsmedisin av sine legevenner med loven i ryggen, mens den kreftsyke vaskehjelpen i Sykkulven får avslag av sin fastlege.

I sitt innlegg referer Kjeldstadli til uttalelsen fra IHEUs verdenskongress i 1974: "Vi beklager dypt moralsk ufølsomhet...som...motarbeider... eutanasi". Jeg synes det er ille at ledende humanister på dette viset demonstrerer hvor lite de forstår eller har satt seg inn i hva som ligger bak motstanden mot aktiv dødshjelp. Å beskylde for moralsk ufølsomhet de som vier sine yrkesliv til å lindre og trøste de pasientene som ingen kirurg lenger kan hjelpe, er ganske sterkt. For de som ønsker mer innsikt kan jeg varmt anbefale Stig Ottesens bok Må jeg dø i smerte, doktor?.

Det er også mye man kan kommentere om artikkelen Kjeldstadli avslutter med å vise til, bare ett grunnleggende poeng her: Er hensynet til de etterlatte et sterkt argument, når vi vurderer om aktiv dødshjelp skal tillates? Et poeng mange overser er at det ikke alltid er samsvar mellom pasientens "best interest" og de pårørendes interesser. Det betyr ikke at de pårørende nødvendigvis ønsker at pasienten skal dø (selv om dét også forekommer), men det betyr at forholdet mellom pasient og pårørende er komplekst og består av mange kryssende interesser. Et illustrerende eksempel er situasjonen for de som er pårørende til en ALS-pasient, slik jeg omtalte i et tidligere innlegg på Fritanke.no.

Jeg opplever at Kjeldstadli og andre forkjempere av aktiv dødshjelp har fått fram sitt poeng nå: De mener at det finnes unntakstilfeller der aktiv dødshjelp kan være riktig, og at det må gå an å lage lover som regulerer dette. Skal vi tro meningsmålingene har folk flest tatt poenget, og er enig. Da er det på tide at dødshjelpstilhengerne begynner å ta på alvor de motargumentene som gjør at aktiv dødshjelp ser ut til å forbli illegalt i Norge - i overskuelig framtid.

Morten Horn,

overlege, Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus