- Dersom samfunnets sammenhengs- og bærekraft er avhengig av at vi tillegger rase betydning, da bør vi gjøre det.

Publisert: 2.6.2010

Didrik Søderlind retter krass kritikk mot meg i sin kommentar Rasespørsmålet 20. mai. Han begynner forholdsvis moderat med å bemerke at han "har liten sans for Ole Jørgen Anfindsen, som etter min mening mangler noen sperrer man bør ha når man beveger seg inn i et så betent tema som menneskelig artsmangfold [sic]." Han avslutter imidlertid med følgende kraftsats: "Jeg kan vanskelig forestille meg noe mer etisk motbydelig enn en ideologi der ens ytre kjennetegn settes i sammenheng med ens menneskelige verdi. Den vitenskapelige konsensus kan endre seg. Det gjør ikke menneskeverdet."

Ut fra sammenhengen kan dette siste vanskelig tolkes annerledes enn som en anklage om at jeg er blant dem som står for en slik "etisk motbydelig" ideologi, alternativt at jeg befinner meg i en gråsone i forhold til slik ideologi. Men her har Søderlind vært for rask på avtrekkeren, for jeg har hele tiden vært nøye med å understreke at menneskeverdet "er uavhengig av kjønn, religion/livssyn, etnisk opprinnelse, seksuell legning, kultur, språk, og andre slike kjennetegn". Det samme poenget understrekes og utdypes ytterligere i essayet Selvmordsparadigmet, som jo er noe av bakgrunnen for denne diskusjonen.

Etter å ha blitt utfordret av Torgrim T. Storvik til å presisere hvilke sperrer undertegnede angivelig mangler, svarer Søderlind følgende: "Ved flere anledninger har jeg sett nettsiden Honest Thinking, som Anfindsen driver, henvise til åpent nynazistiske nettsider." Dette er en grov anklage, og den er fullstendig misvisende. Honest Thinking har en politikk om ikke å lenke til denne typen nettsteder, og det eneste halmstrået Søderlind kan klamre seg til her, er at jeg dessverre må innrømme at det for fire år siden skjedde en glipp ved at det ble lenket opp til en artikkel hos National Vanguard (det dreide seg selvsagt ikke om propaganda for nazistisk tankegods, men om det jeg trodde var en 'uskyldig' reportasje fra forholdene i det svenske skoleverket). Lenken er nå fjernet, og det hele er beklaget i en godt synlig artikkel på HonestThinkings forside 26. mai. Skulle det vise seg at det blant de tusenvis av artikler som er lenket opp gjennom mer enn fem års virksomhet, finnes ytterligere en og annen artikkel fra ikke-akseptable kilder, vil jeg fjerne og beklage også disse. Jeg håper imidlertid at dette var den eneste i sitt slag, og jeg gjentar min utfordring til Søderlind om enten å dokumentere at han har dekning for sin frimodige påstand, eller beklage den. En slik behandling av en meningsmotstander burde være en selvfølge for enhver human-etiker, ikke minst for en som også er livssynsrådgiver i Human-Etisk Forbund.

Dette med American Renaissance, som jeg ganske riktig lenker opp til dersom jeg blir oppmerksom på interessante artikler, får vi evt komme tilbake til senere. Jeg nøyer meg her og nå med å gi min tilslutning til Søderlinds merknad i en epost til meg 25. mai: "American Renaissance ikke er et fascistisk blad. Og å skulle kalle det nynazistisk ville vært vanvittig!"

Søderlinds hovedinnvending mot min virksomhet er likevel ikke hvem eller hva jeg lenker opp til, men at han mener jeg "løper alt for fort fra det deskriptive til det normative, fra påstander om menneskelige raseforskjeller til krav om at disse forskjellene må få politiske konsekvenser." Også her mener jeg Søderlind gjør det for lett for seg selv. Dersom han leser Selvmordsparadigmet vil han se at jeg er forholdsvis tilbakeholden med å si noe om hvilke praktiske/politiske konsekvenser avsløringene av myndighetenes uærlighet i rasespørsmål bør få. Men, for all del, når det nå viser seg at vestlige lands politikk er bygd på en salig blanding av virkelighetsfornektelse og ønsketenkning, ser jeg det som nokså utenkelig at ikke dette skulle få noen konsekvenser i det hele tatt. Er det ikke egentlig ganske naturlig at all de aspekter ved vår politikk som viser seg å bygge på sviktende forutsetninger, blir gjort til gjenstand for revurdering? Et åpenbart eksempel er dette med kvotering, som ikke minst Politihøgskolen har gitt seg i kast med å snikinnføre, uten at vi har hatt en skikkelig, demokratisk debatt om de formidable ring- og skadevirkningene et slikt prinsipp kan forventes å få i samfunnet.

Ellers mener jeg generelt at vi er moralsk forpliktet til å gjøre det som er nødvendig for å hindre at samfunnet går i oppløsning som en konsekvens av at integreringen ikke holder tritt med innvandringen. Med andre ord, dersom samfunnets sammenhengs- og bærekraft er avhengig av at vi tillegger rase betydning, da bør vi gjøre det. Jeg utfordrer herved Søderlind til å gjøre rede for om han er enig med meg i en slik overordnet og generell betraktning. Og dersom han ikke er enig med meg, ber jeg ham om å forklare hvorfor. La meg i den sammenheng minne om at dette med IQ og intelligens er sekundært i mine resonnementer; det primære handler om identitet, tilhørighet og lojalitet, noe som er grundig drøftet og redegjort for i Selvmordsparadigmet.

For en grundigere drøftelse av hvordan jeg mener vi bør gå frem dersom normative slutninger skal kunne utledes med støtte i deskriptive utsagn, henviser jeg til Appendiks F i boken min. Jeg anbefaler også Storviks fyndige og utmerkede redegjørelse her på Fritanke.no.

Og mens norske intellektuelle hittil i svært liten grad har hatt mot til å gripe fatt i de utfordringene jeg presenterer i Selvmordsparadigmet, har en av de ledende filosofene i Danmark, Kai Sørlander, nylig gjort nettopp det gjennom sin kronikk Etniske hensyn er ikke lig med racisme i Berlingske Tidende. Denne kronikken besvarer, i hvert fall et stykke på vei, Søderlinds anklage om at jeg tar for lett på dette med en human og menneskevennlig etikk.

Dr. scient Ole Jørgen Anfindsen,
forfatter av boken Selvmordsparadigmet