Didrik Søderlind er journalist og forfatter. Følg hans dykk i ulike tema på Fritanke.no jevnlig.
Tidligere publisert:
Mørkemennene: Kristendommens framtid?
Bach også for humanister (13.4.2007)
Liten moské med stor suksess (23.3.2007)

Tekst: Didrik Søderlind
Publisert: 1.6.207

Å kritisere islam er i vinden. Som med de fleste trender er det mange som vil kaste seg på.

Mange dro på smilebåndet da fantasyforfatteren Bjørn Andreas Bull-Hansen i fjor proklamerte: at hans kommende bok skulle finne sted i et fremtids-Europa styrt av et islamsk kalifat. Den hittil temmelig ukjente forfatteren regnet med sterke reaksjoner, og hadde på forhånd skaffet seg hemmelig adresse og telefonnummer for å være forberedt på eventuelle terroranslag mot seg og sin familie.

Men ville Al-Qaeda virkelig bry seg om en obskur norsk forfatter som til vanlig skriver om alver og dverger?

Vel, hadde du spurt norske forleggere på åttitallet om de trodde en av dem skulle bli utsatt for drapsforsøk på grunn av en bokutgivelse, ville nok en del øyenbryn hevet seg. Men i 1993 ble William Nygaard faktisk skutt etter at hans forlag publiserte Salman Rushdies Sataniske vers. Og forrige års voldsomme reaksjoner på de, etter norsk målestokk, temmelig uskyldige Muhammed-tegningene, gjør at Bull-Hansens føre-var-prinsipp ikke virker så overdrevet likevel når man publiserer ting som visse tilhengere av en viss religion kan komme til å ta ille opp.

Her er vi ved selve kjernen i ett av de viktigste spørsmålene for engasjerte europeere i dag: Hva skal vi mene om islam? Hvordan skal vår eventuelle islamkritikk være? Og hva slags reaksjoner bør vi være forberedt på?

Religionskritikk er - og har alltid vært - en viktig del av det humanistiske prosjektet. Man trenger ikke å være antireligiøs for å være humanist, men humanister må forsvare det åpne, sekulære samfunnet og si fra når religion fungerer undertrykkende eller barbarisk. I tillegg til at en del av oss velger å kritisere religion som sådan - for eksempel fordi vi mener det er uheldig at moral skal begrunnes i guddommelige påbud.

Så nå forsøker vi å finne ut hva som er rimelig og urimelig å påpeke, kritisere og tematisere i vårt møte med islam - og den jevne muslim. Vi søker en anstendig balanse mellom å verdsette det islam har å bidra med og å stille oss kritiske til de sidene ved religionen og utøvelsen av den som vi reagerer negativt på.

Hva skal man gjøre når man bergtas av Koranens skjønnhet, men ikke liker kvinnesynet som formidles? Hva gjør man når man elsker kunst og musikk fra den arabiske verden, men blir kvalm av Hamas' barne-TV?

Det var lenge vanskelig å drive kritikk av islam og muslimer uten å bli beskyldt for rasisme. Dette har gjort at når denne demningen endelig brast, var det en sjø av oppspart galle som veltet ut. I dag ser man ut til å slippe til i offentligheten med hvilke påstander som helst, så lenge påstandene gjelder muslimer.

Hege Storhaug skriver i sin nye bok at hun assosierer hijaben med hakekorset. Brødrene Anfindsens nettside Honest Thinking bringer videre stoff fra nettsider som bekjenner seg til nazistiske idealer. Men lavmålet ble muligens nådd da den relativt obskure Månefestivalen øynet en gylden PR-mulighet etter det tragiske overfallet på Kadra. Festivalens talsmann sendte ut en pressemelding som slo fast at eneste måten man kan få Islamsk Råd Norge til å "endre sine forhistoriske holdninger" er "å kline til dem så blod og tenner spruter", og media ikke brukte Vær varsom-plakaten, som sier om at enkelte mennesker bør beskyttes mot seg selv.

Flere av de ovennevnte har ett og annet innsiktsfullt å komme med, men drukner poengene i retorikk som nærmer seg det parodiske.

På den annen side har vi de som bøyer seg baklengs for å unnskylde det verste islam og den muslimske verden har å by på. Som de man i Sverige kaller "Hizbollah-vänstern", som i sitt hat mot USA (og til en viss grad Israel) allierer seg med nærmest hvemsomhelst som deler dette hatet. De verste er kanskje de som forsøker å hvitvaske islamismen, en ideologi som i beste fall er et slags Kristelig folkeparti lappet sammen i laboratoriet til Dr. Frankenstein - og i verste fall er en avart av de totalitære marerittene som gjorde det 20. århundre til en slik katastrofe.

De to ovennevnte leirene er ytterpunkter. Utfordringen for oss andre er å finne en middelvei. Denne middelveien blir neppe gylden: Vi kan ikke belage oss på å kunne holde samme avstand til begge ytterfløyer og tro vi er på rett vei. Noen ganger må vi ned i grøfta til en av dem. I noen tilfeller har nok Hege Storhaug rett, i andre tilfeller kan det vise seg at islamist-vennene har et poeng eller to.

Det finnes ingen fastlagt fasit. Vi lever i en verden av gråsoner og glidende overganger. Den eneste balansestaven vi kan bruke er kunnskap, sunn fornuft og våre egne verdier. Men vi må trå riktig. Trår vi feil, ender vi opp som apologeter for intoleranse. Og enda verre - vi kan bli riktig så intolerante selv.