I norske medier fremstilles vanlige prester og biskoper som skumle mørkemenn. Men den globale kristendommen som nå vokser fram kan komme til å vise hvor lyse våre hjemlige "mørkemenn" faktisk er.

Tekst: Didrik Søderlind
Publisert: 4.5.2007

Fremtidens kristendom representeres av Rosemarie Köhn og Gunnar Stålsett, mens mørkemenn som biskop Kvarme er en slags akterutseilte anakronismer. Og dersom kristendommen skal overleve, må den tilpasse seg en moderne, homo-opplyst verden.

Dette er en sjablong de fleste norske avislesere burde være fortrolige med. Den er tiltalende på flere nivåer; den smigrer oss som ikke har noe problem med homofili, og den forteller oss at vi er i takt med tiden og utviklingen. Ja, historien er på vår side!

Aviskommentatorene kan komme til å ha rett, men ikke på den måten de ser for seg. Våre hjemlige "mørkemenn" kan fort vise seg å bli anakronismer. Fordi de er så liberale. Og dersom kristendommen beveger seg den veien en rekke religionsforskere mener den gjør, ser det mørkt ut.

En rekke forskere påvist hvordan de store religionene har forsterket sin rolle de siste årene. Et godt eksempel i så måte er Philip Jenkins' bok The Next Christendom: The Coming of Global Christianity. Boken brukes som pensum i religionshistorie ved Universitetet i Oslo.

Ifølge Jenkins' (og mange andres) syn er vi her i vår krok av verden så sekulariserte og uinteresserte i religion at vi ikke merker hva som skjer med kristendommen.

Mens sekulariseringen skrider fram her oppe, opplever kristendommen eksplosjonsartet fremgang i Latin-Amerika, Asia og Afrika. I tillegg til at folk i disse verdensdelene omvendes i høyt tempo, er dette samtidig de delene av verden med raskest befolkningsvekst. Med andre ord: vår idé om kristendommen som en religion for hvite vesterlendinger er i ferd med å bli så passé at selv ikke den mest navlebeskuende europeer lenger kan overse fakta.

Og hvis du tilhører dem som tror at fattige mennesker velger religiøse former som er "progressive" eller "frigjørende", må du tro om igjen.

Katolisismen har vært kristendommens store suksesshistorie, og tok med pave Benedikt en mer konservativ retning. Nå utfordres Vatikanet flere steder av pinsebevegelsen. Dersom utviklingstempoet holder seg, vil det være en milliard pinsevenner i 2050. Pinsekristendommen er nok til å sette en seriøs støkk i rødvinskristne liberalere.

I tillegg finnes det et utall uavhengige bevegelser, sekter og menigheter som tar de forskjelligste uttrykk. Men én fellesnevner har de gjerne: de står svært langt fra hva vi nordmenn tenker på når vi ser for oss moderne kristendom.

Disse nye kristne er jevnt over meget konservative og bibeltro. De legger gjerne stor vekt på alt det moderne liberalkristne helst feier under teppet, som svovel, eksorsisme og profetier. Enkelte av disse nye, vitale kirkene viser sågar en interesse for Det gamle testamente som virker uforståelig på vestlige kristne. Og det med heksebrenninger er et økende problem.

Du kan jo selv gjette hvordan holdningene til homofili og kvinnelige prester er her.

Det er vanskelig å spå, og særlig om framtiden. Som nevnt er Jenkins bare en av mange tenkere på dette feltet. Men alt tyder på at han har empirien på sin side.

Av verdens kirker er det nok den anglikanske kirken nordmenn nok vil kjenne best igjen. Med sitt ultraliberale Sea of Faith-nettverk, som satt på spissen kan kalles et slags HEF i prestekjortel, og småradikale Canterbury-biskoper, minner anglikanerne påfallende om den kristendom vi kjenner fra Den norske kirke.

Men anglikanernes tyngdepunkt er forlengst flyttet ut av England. Konsekvensene er påfallende: da anglikanske biskoper vurderte et homopositivt standpunkt på bispemøtet i 1988, ble dette slått hardt ned - av biskoper fra Afrika og Asia.

Lignende historier går igjen i andre kirkesamfunn.

Nylig brøt den russisk-ortodokse kirken med den svenske kirken fordi den tidligere svenske statskirken vurderte å velsigne homofile ekteskap.

Ironien er total: kristendommen blir liberal og inkluderende i de verdensdelene der den er i tilbakegang, mens de fundamentalistiske utgavene av religionen øker.

Siden islam på mange måter beveger seg i samme retning, kan det neste århundrets trosliv bli riktig nifst. Kan dialog bli erstattet av jihad og korstog?

Jenkins sier det slik, satt kledelig på spissen: Forestill deg tolvhundretallets verden bevæpnet med atomstridshoder og miltbrannbakterier.

I en slik verden vil vi savne våre statskirkelige mørkemenn.