Av de mer underlige arbeidsoppgaver jeg har hatt var min jobb som kokk på et av Rød Ungdoms bøllekurs for jenter.

Selv om det har gått noen år og jeg har blitt noe klokere trodde jeg at jeg kjente den radikale venstresiden fra innsiden. I løpet av de årene sist på nittitallet jeg selv var aktiv på den ytterste venstrekanten i norsk politikk møtte jeg ikke en eneste erklært maoist, og mange virket å være mer interessert i amerikanske TV-serier enn i «Det kommunistiske manifest». Det er ikke så pussig. Den marxistiske klassikeren er grotesk kjedelig lesestoff. Mange amerikanske TV-serier er gode.

De fleste snakket varmt om «sosialistisk folkestyre». Teoriene bak hadde store hull, og det demokratiske sinnelaget langt fra alltid like solid. Men lenge var jeg likevel overbevist om at både Stalin og Mao virkelig var døde i norsk politikk. Jeg tok feil. Stalin har stadig disipler, og Mao har stadig læresvenner. I et av verdens frieste, mest egalitære og mest demokratiske land. I 2009.

Rødt har jobbet hardt for å profilere seg som et nytt parti. I realiteten vokste partiet frem fra en ny allianse mellom de allerede allierte partiene AKP og RV. Riktignok har også trotskistene i Internasjonale Sosialister sluttet seg til «fremtidens sosialistiske parti», et politisk jordskjelv i seg selv, men det meste er ved det gamle. Dette bidro også til at partiets bergenske lokallag revnet ifjor. Blant dem som meldte seg ut var Stine Akre, partiets gruppeleder i bystyret. Hun nevnte forgubbingen i partiet som en av grunnene, men kom også inn på noe annet: - Et av problemene er at ledelsen ikke tar et oppgjør med dogmatiske strømninger, sa hun til Klassekampen. - De lar de skure og gå, og synes at det er greit at man maler Stalin på veggen.

Stalin på veggen? Referansen kunne kanskje ha dreid seg om at det fremdeles er mange i Rødt som for noen tiår siden sluttet seg til Maos dom over Stalin: «70% bra, 30% dårlig». Den kunne ha dreid seg om de hullete teoriene, eller om at veggene i partiet Rødt stadig er smurt inn med tykke lag av blodrød dogmatisme. Men den handlet om langt ferskere maling. Gruppen TFTF (Taggere for Tjen Folket) hadde malt portretter av blant annet Stalin på vegger i Bergen. Det er ikke usannsynlig at du har sett lignende veggmalerier i andre norske byer. Tjen Folket-taggerne er svært aktive.

For de fleste er dette en fillesak, vandalisme, hærverk. Men for Rødt er det et stort problem. Flere i det «nye» Rødt hadde nemlig - og noen har trolig fremdeles - dobbeltmedlemskap i den hemmelighetsfulle organisasjonen Tjen Folket, en erklært maoistisk gruppe som stadig betrakter både Stalin og Mao som store teoretikere. Partiledelsen tok klar avstand fra Tjen Folket, men ville ikke bruke ressurser på en ekslusjonsprosess. Til en viss grad er det da også gamle kjente det er snakk om. Rød Ungdom tok kraftigere lut i bruk, og ungdomspartiets leder Mari Eifring fikk utnavnet Mari Blodøks i ungdomsorganisasjonens radikalkommunistiske fløy. Siden har disse unge radikalerne strømmet over til Tjen Folkets ungdomsorganisasjon RKU - Revolusjonær Kommunistisk Ungdom.

Det kan være nyttig med et lite innblikk i den revolusjonære, kommunistiske ungdommens verden. Der i gården mener man at ledelsen i RU består av «sosialdemokrater, karrierejegere og andre fæle folk». Til liks med moderorganisasjonen er RKU erklært maoistisk. De går inn for væpnet revolusjon. På Stalins fødselsdag publiserte de en ren hyllest til «kamerat Stalin», hans kamp mot «revisjonismen» og «hans bidrag til marxismen-leninismen». Lederen av et av de tyvende hundreårs verste diktaturer forstod, ifølge RKU, at proletariatets diktatur er nødvendig.

De skal ha for å være ærlige. Det er ikke mange uttalte diktaturtilhengere igjen i Norge.

Men RKU-erne er ikke alene. En del tidligere RV-ere valgte andre veier enn Rødt. Noen endte opp i gruppen KPml, som til liks med Tjen Folket sverger til «marxismen-leninismen»; som først og fremst betraktes som en vitenskap. KPml kritiserer imidlertid Tjen Folket for å levere et «vulgarisert forsvar av Stalin» og for å ha «inkonsekvente og uvitenskapelig standpunkter». Men det er ikke fordi de er stalinister Tjen Folket kritiseres, men fordi de er dårlige stalinister. En het debatt har rast i et lite, mørkerødt hjørne av bloggosfæren.

Blant dem som deltar i KPml er ML-gruppa Revolusjon, som tidligere var en aktiv fraksjon innad i RV. Gruppen gir ut tidsskriftet Revolusjon, som marxistleninisten Sylfest Haug treffende omtaler som «et fristed for marxist-leninister som ikke har brutt med den store arven etter Stalin». Den samme Haug synes konflikten mellom TF og KPml er trist. I «Friheten», avisen til Norges Kommunistiske Parti (NKP), oppfordret han i et innlegg til samarbeid i den marxistisk-leninistiske leiren. Men «når enkelte i Tjen Folket påpeker feil hos Stalin» steiler Haug. «Selvfølgelig var Stalin ikke feilfri, men det var heller ikke Mao Zedong, eller Enver Hoxha».

Haug ville være en ypperlig kandidat til prisen for årets understatement. Tjen Folket svarte raskt ved å understreke at de slett ikke mener at Stalin gjorde store og prinsipielle feil, og RKU svarte ved å si at de mer enn gjerne ser et samarbeid til venstre for Rødt, men «ikke uten Mao». - Vi kommer aldri til å gå med på at Stalin er en større teoretiker enn Mao.

Det er som en scene hentet rett ut fra filmen «Life of Brian», der «Judean People's Front» og «People's Front of Judea» foraktet hverandre dypt og inderlig, og stort sett hadde alt annet til felles. Og det kan forsåvidt være like greit at disse gruppene plager hverandre istedenfor å plage resten av oss, selv om jeg ikke tror sjansen for et «stort og slagkraftig parti til venstre for Rødt» ville være særlig mye større selv om stalinister i ulike varianter klarte å snakke sammen. Stalin er ikke så veldig pop.

Da er det verre at noen i Tjen Folket også har skjønt at veien til innflytelse går andre veier. I 2006 kunne Dagens Næringsliv avsløre at Tjen Folket-miljøet har en solid maktbase innad i SOS Rasisme. Didrik Søderlind var nylig inne på det samme i en kommentar her på Fritanke.no:

I Norge har den maoistiske og stalinistiske gruppa Tjen Folket, som best kan beskrives som en tidskapsel fra AKP (m-l)s verste perioder, sett seg ut selveste SOS Rasisme som maktbase. (...) Udemokratiske holdninger preger SOS Rasismes program.

Slik har den norske debatten om innvandring og integrering har blitt en lekeplass for ekstremister. Og ikke bare for høyresidens ekstremister.

Det er noe dypt ironisk og ufattelig trist over at en organisasjon som kjemper den viktige kampen mot rasisme påvirkes av en bevegelse som fremdeles sverger til Stalin som en stor teoretiker. Om ikke annet viser det at motstand mot en type anti-moderne totalitarisme ikke gir deg vaksine mot andre typer anti-moderne totalitarisme. Og det kan være en nyttig lærepenge for flere av oss.

Øyvind Strømmen bor på Vestlandet og er skribent og selvstendig næringsdrivende. Ifølge ham selv har han brukt altfor mye tid på å lese bøker om religion og politikk.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook