Norge har alltid vært et langt mer mangfoldig samfunn enn vi er vant til å tro. Historien om norsk livssynsmangfold viser det med all tydelighet.

De siste tiårene har det norske samfunnet likevel blitt preget av innvandring fra verdensdeler preget av religioner, kulturer og klesskikker som har vært uvante for oss. Dette trenger selvfølgelig ikke være noe problem, men man skal være bra naiv dersom man ikke innser at endringer fører med seg utfordringer. Dessverre har nettopp naivitet vært et slags ledemotiv for mye norsk tenkning rundt dette, og alvorlige politiske og sosiale utfordringer har vært forsøkt løst gjennom pludder og plumpe slagord.

Det er en vanlig myte at vi aldri har hatt noen debatt om innvandring og islam (det er stort sett den samme debatten) her i til lands. I brede lag av befolkningen har skepsisen mot innvandring vært sterk, og diskusjonen har gått friskt.

Men i offentlighetens Norge, i medier, akademia og kulturliv, har det vært uskrevne (men langt fra uklare) regler for hva som har vært riktig å mene. En ting var hva man kunne si i de tusen hjem, noe annet hva som var gangbart i de dannede stuer. Dette førte ikke bare til at det ofte utviklet seg en dobbelthet i samtalen om viktige endringer i det norske samfunnet. Det verste var muligens at mange som kunne hatt verdifulle bidrag å komme med, lot innvandringsdebatten ligge. I stedet ble debatten en tumleplass for ekstremister.

Ekstremistenes lekegrind

Over hele Europa sluttet høyreekstremister å snakke om Hitler og jøder, og begynte heller å snakke om innvandring og muslimer. Slik kunne politiske sekter bli etablerte partier. I Sverige er det største partiet utenfor Riksdagen, Sverigedemokraterna, et parti som så sent som 1996 hadde folk med verv i partiet som likte å posere i naziuniformer.

I Norge har Fremskrittspartiet sørget for at slike partier ikke har hatt grobunn, noe som har vært en blandet velsignelse. Gevinsten har vært at innvandringsskeptikere har kunnet stemme på et normalt, demokratisk parti, prisen har vært å nettopp ha et stort parti som har gjort et norsk Sverigedemokraterna overflødig. Sist ettertrykkelig demonstrert ved utspillet om "snikislamisering", der FrP malte den muslimske konspirasjonen mot norske verdier med bred pensel.

Venstreekstremister innså også at innvandring og rasisme var saker som kunne gi dem en et skinn av respektabilitet. I Norge har den maoistiske og stalinistiske gruppa Tjen Folket, som best kan beskrives som en tidskapsel fra AKP (m-l)s verste perioder, sett seg ut selveste SOS Rasisme som maktbase. En rekke kløktige kupp og manøvre har gitt den (i utgangspunktet hemmelige) medlemsmassen i knøttlille Tjen Folket enorm innflytelse over Norges største antirasistiske organisasjon. Udemokratiske holdninger preger SOS Rasismes program.

I SOS Rasismes prinsipprogram slås det fast at "mennesker er ikke fremmede. Det er rasisme og ikke fremmedfrykt når mennesker med flyktning- og innvandrerbakgrunn og andre grupper i dag blir stengt ute fra områder som boligmarkedet, arbeidsmarkedet og de etablerte sosiale miljøene." Så dersom din gamle tante synes det er litt skummelt at gaten der hun bor preges av mennesker som ser rare ut og tilhører en religion hun leser mye rart om i avisene, og er skeptisk til å leie ut kjellerleiligheten til en av dem (maten deres lukter jo så rart!), så er det fordi hun er rasist. Og, med SOS Rasismes forståelse av hva rasisme er, en hun dermed del av et kolonialistisk undertrykkingsprosjekt.

Polariseringens dramaturgi

En slik polarisering har passet godt for mediene. Det er jo de som skriker høyest som gjør seg best på TV og de sterke: meningene som gjør seg best på trykk. Krangel selger bedre enn saklig uenighet. Slik er mediedebattens dramaturgi med på å bygge ytterligere opp under ytterpunktene. Polariseringen har gjort at moderate stemmer har hatt problemer med å komme til orde, eller regelrett vegret seg for å delta. Hvem har vel hatt lyst til å peke på problematiske sider ved muslimske miljøer i kjølvannet av tvilsomme utspill om at muslimene kommer og tar oss?

Vel, de som har klaget over at Norge har manglet en debatt om innvandring og islam kan nå trøste seg med at vi nå har fått denne debatten. Ja, vi snakker jo knapt om annet for tiden.

Der det tidligere var vanskelig å si noe kritisk om innvandrere eller islam, siden rasismebeskyldningene lett haglet, føles det som om man i dag kan si nær hva som helst om sine medmennesker så lenge de har en muslimsk tro eller bakgrunn i et land preget av islam. Og innvandrerne og muslimene selv er fanget mellom barken og veden. Holder de seg for seg selv, og gir opp å passe inn i Norge, driver de ghettoisering og lever på trygd. Deltar de i samfunnet, og påvirker det gjennom deltagelsen, driver de snikislamisering og tar jobbene fra oss.

Faktisk er klimaet nå i ferd med å bli så guffent at det begynner å bli skremmende. Det er på tide å spørre seg hva som er formålet med denne debatten.

For meg ser det slik ut: Vi har nå et par hundre tusen mennesker i Norge som har en sterkere hudpigmentering enn det som har vært gjengs i Norge. Mange av disse er født her, og selv om de måtte ha romantiske forhold til "hjemlandet", så er de først og fremst norske. En del av disse er preget av islam (og hinduismen, sikhismen, katolisisme og andre religiøse retninger som er uvante for oss nordmenn). Skal Norge bli et godt land å leve i også i fremtiden, med det lave konfliktnivået vi har vært velsignet med, må disse menneskene få finne sin plass i samfunnet vårt.

For å løse dette på best mulig måte trenger vi en bred debatt der vi ikke unnlater å snakke om problemer fordi vi er redd for å tråkke hellige kyr på klovene. Muslimer må kunne få delta i samfunnslivet uten å beskyldes for å snikislamisere oss, og islamskeptikere må slippe å få høre at de sannsynligvis planlegger et nytt holocaust. Dette er en debatt som er for viktig til å føres med sjablonger og slagord. Det vi trenger er nyanser og veloverveide ord.

Religionskritikk er en del av det humanistiske prosjektet, og det er selvfølgelig legitimt for humanister å kritisere islam på linje med enhver annen religion (å kritisere islamisme er vel nærmest en plikt for humanister). Det humanistiske livssynet er også forenlig med alle politiske retninger som stiller seg på demokratiets og enkeltmenneskets side, og det er selvfølgelig legitimt for humanister å kritisere innvandring i seg selv.

Men dersom humanismens vektlegging av menneskets egenverdi skal være noe mer enn tomme floskler, bør humanister være oppmerksomme på hvordan denne kritikken og diskusjonen foregår. For ord har konsekvenser, og bør derfor velges med omhu. Et opphetet debattklima, med demonisering og mistenkeliggjøring, fører til at terskelen for angrep og overgrep mot utsatte minoriteter senkes.

Det er viktig å ha i mente at diskusjonen om innvandring og islam til syvende og sist ikke handler om migrasjon eller religion, men om mennesker. Det handler både om menneskeverdet på de innvandrerne og muslimene vi diskuterer, og den menneskelige anstendigheten til oss andre.