– Jeg vil nok si at mattradisjonene, samvær med familien og brygging av juleøl, er det som har de lengste røttene i den norske julefeiringen. Det har vært med hele tiden. Etter kristendommens inntog på 900-tallet og framover, blandet den nye religionen seg med den førkristne julefeiringen. Siden har feiringen utviklet seg, tatt inn mange nye elementer og forkastet gamle, forteller Lars Olav Muren.

Han er formidlingskonsulent ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo, og har sagt ja til å gi Fri tanke og Human-Etisk Forbunds generalsekretær Trond Enger en historisk innføring i den norske julefeiringas røtter. Utgangspunktet er museets utstilling «En julefortelling - Juletradisjoner gjennom 1000 år».

Og som allerede nevnt i tittelen: Det hele startet med øl.

– Vi vet lite om jula i førkristen tid, men vi vet at de drakk øl, forteller Lars Olav etter at vi har kommet oss opp til museets juleutstilling.

Den eldste sikre kilden som forteller om julefeiring er Haraldskvedet – et hyldningsdikt til Harald Hårfagre. «Ute på havet vil han drikke jul» heter det i en strofe.

– Vi vet at ordet «jul» er før-kristent og at det refererte til en fest i vintermånedene. Vi antar at seremoniell drikking av øl var en viktig del av den før-kristne julefeiringen, og at den trolig foregikk midtvinters, forteller vår guide.

Forskerne antar at det å «drikke jul» handlet om husholdningen og et ønske om gode avlinger i året som skulle komme. Sagaene forteller om hvordan man skålte for «godt år og fred» når ølbollen ble sendt rundt.

Fikk nytt kristent innhold

Hvordan overgangen mellom før-kristen og kristen feiring foregikk vet vi ikke sikkert. Snorre gir en mulig forklaring i Heimskringla. Han skriver at da kristendommen kom til Norge på 900-tallet, bestemte kong Håkon den gode (934–961) at den gamle juletradisjonen skulle samordnes med den kristne og legges til den datoen som på 300-tallet ble bestemt å være Jesu fødselsdag, nemlig den 25. desember.

– Strategien for å spre kristendommen, både her og andre steder, handlet ofte om å ta tradisjoner og skikker som allerede fantes, og gi det et nytt kristent innhold. Slik sikret man at overgangen fra gammel til ny tro gikk så smidig som mulig. Da Jesu fødsel ble datofestet til den 25. desember på 300-tallet, mener mange forskere at man tok utgangspunkt i den romerske feiringen Sol Invictus. Også her i Norge var det naturlig å ta utgangspunkt i en eksisterende midtvintersfeiring og tradisjonen med å «drikke jul». Det før-kristne navnet «jul» ble også videreført, forteller Lars Olav fra Folkemuseet.

Skikken med å drikke øl for å hedre gudene ble videreført i kristen drakt: Den såkalte Kristenretten som ble innført i Norge fra et stykke ut på 1000-tallet, inneholdt en bestemmelse om at alle var forpliktet til å brygge øl og skåle til ære for Jesus og Maria.

I den gamle lovteksten står det at juleølet skal drikkes av bonden og bondekona på julenatta til ære for «Krist og Sankta Maria». Det var strenge straffer for de som unnlot å brygge øl. I første omgang måtte man betale en pengesum tilsvarende verdien av en halv ku. Den som ikke hadde brygget øl tre år på rad, ble dømt til landsforvisning og fratatt gård og grunn.

– Det kan også tenkes det var en politisk grunn til påbudet om å brygge øl. Å brygge stort og samle mange på gilde kunne gi makt til stormenn. Når man påbød alle å brygge, kan det ha vært for å svekke denne makten, forteller vår guide Lars Olav.

Påbudet om ølbrygging ble ikke fjernet før ut på 1600- og 1700-tallet, da protestantene ville ha en slutt på den katolske ølbryggingen. Folk fortsatte likevel å glede seg over juleøl – en skikk som har overlevd og lever i beste velgående også i dag.

Mørke og frykt til jul

I tillegg til ølbrygging, har jula til alle tider vært en feiring der man tar fram det beste man har av mat og samler familien til fest og et avbrudd fra hverdagen. Alt det fineste og beste skulle på bordet. I tillegg var selvsagt religionen tett innvevd i de folkelige tradisjonene. Skikken med at kirkene ringer inn jula på ettermiddagen den 24. desember har røtter tilbake til tidlig middelalder.

Det finnes også en lang rekke norske juletradisjoner som er forlatt i dag.

I gamle dager var for eksempel jula ikke bare en tid for kos og hygge. Koblingen jula alltid har til den mørkeste tiden på året, ga den også en mørk side med onde makter som spredte frykt og straffet den som ikke gjorde sin plikt.

Lussi langnatt er et eksempel på det. Dette var den mørkeste dagen på året. Lussi var ifølge folketroen en kvinnelig, underjordisk skapning som var farlig for alle. Hun oppsøkte gårdene og straffet dem som hadde gjort noe galt, både barn og voksne. Lussi langnatt er på den 13. desember, som var den mørkeste dagen etter den julianske kalenderen som ble brukt før 1700. Tradisjonen ble værende på den 13. desember også etter at den gregorianske kalenderen flyttet vintersolverv til den 21. desember.

– Mange blander Lussi langnatt med dagens Lucia-feiring, men de to har lite med hverandre å gjøre. Dagens Lucia-feiring kom til Norge først et godt stykke ut på 1900-tallet, og er en katolsk skikk som ble importert til Sverige rundt århundreskiftet, forteller Lars Olav.

En annen ting folk fryktet rundt jul i det gamle bondesamfunnet var Oskoreia, eller Åsgårdsreia. Dette ble oppfattet som en litt brokete forsamling døde sjeler som ikke hadde fått fred, og som varslet drap og selvmord der de red frem. De gjorde også hærverk og kunne bortføre hester og mennesker. Ja de kunne til og med drikke opp juleølet! For å beskytte seg, satte folk stål over dørene og malte kors på bygningene og dyrene sine.

Julebukken var både frekk og skummel

I dag er tradisjonen med å gå julebukk stort sett forlatt. De fleste forbinder tradisjonen med visa «Romjulsdrøm» av Alf Prøysen, som ble utgitt rundt 1950. Men tradisjonelt handlet ikke julebukk først og fremst om søte småbarn som banker på hos bestemor og får sitte på fanget.

Julebukken var folk som kledde seg ut i skinnfeller og masker av sauepels, og gikk rundt på gårdene og tagg etter mat og drikke med forvrengt stemme, eller «julbokkmål», som det heter i Prøysen-visa. Skikken har uklar bakgrunn, men har blitt forklart både med en imitasjon av slaktingen av guden Tors bukk og middelalderens bilde av djevelen. Ofte danset og bråkte julebukkene, og imiterte folketroens skrømt og gjenferd. De kunne også gå rett inn i husene til folk uten å banke på og krevde å bli traktert med mat og drikke. Det sier seg selv at skikken ikke alltid var like populær, men man trodde at om man ikke stelte vel med slike følger, fikk man uår neste år.

– Det som er morsomt, er at den helt nye tradisjonen med å gå Halloween har mange fellestrekk med det å gå julebukk. Også under Halloween skal man være skummel og skremme folk. Man skal være frekk og kreve å få mat. Det er veldig interessant at slike ting kommer tilbake i en ny form, synes vår guide Lars Olav.

Han avviser imidlertid at Halloween kan være julebukk-tradisjonen eksportert til USA, og så importert tilbake igjen i en ny form. Halloween er det engelske navnet på Allehelgensaften, en katolsk tradisjon som det også har vært tradisjon for i Norge.

Stjernegutter er en tradisjon som ligner litt på julebukk. Stjerneguttene gikk minst tre sammen og bar en stor stjerne til minne om Betlehem-stjerna. Skikken er kjent i hele Europa. I Norge er stjerneguttene først omtalt på 1500-tallet. De banket på dører, sang og tagg om penger. Tiggingen tok imidlertid overhånd, og folk ble lei av dem. Etter at tradisjonen ble motarbeidet av politiet på 1800-tallet, døde den hen.

Juletreet kom fra tyske handelslaug

En av de sterkeste tradisjonene i dagens julefeiring, er juletreet. Tradisjonen har imidlertid ikke så lange røtter som mange tror. Det første juletreet forskerne kjenner til i Norge, kom i 1822. Den første gangen man vet litt mer om hvordan treet ble pyntet, er i 1840, i en tekst av forfatteren Gustava Kielland, der hun beskriver juletrepynt som gule og hvite evighetsblomster, papirkurver og hjemmestøpte lys.

– Juletreet kom veldig sent til Norge. Skikken oppsto i middelalderen hos tyske håndverker- og kjøpmannslaug, som pyntet trær med epler og søtsaker som medlemmenes barn fikk lov til å forsyne seg av trettende dag jul. Etter hvert spredte skikken seg inn i folks hjem, forteller Lars Olav.

I begynnelsen var noen kristne skeptiske til den nye skikken. De sammenlignet det å gå rundt juletreet med Bibelens «dansen rundt gullkalven», men etter hvert som skikken med å ha juletre i stua spredte seg, ble også juletreet tatt opp som et kristent symbol.

Også her har en kjent sang vært avgjørende for å forme vårt bilde av tradisjonen, men i begynnelsen var det slett ikke noe krav om at «det grønne glitrende tre» måtte ha en blank stjerne i toppen eller at det «skulle minne oss om vår Gud».

– Man kunne velge hva man ville egentlig. Spir var veldig vanlig, eller nisser eller engler. Nå er det mest vanlig med stjerner, og det tror jeg sangen «Du grønne, glitrende tre» er mye av årsaken til, sier Lars Olav.

Julenissen er også en forholdsvis ny oppfinnelse. Dagens tradisjon med at nissen kommer og deler ut gaver til barn oppstod først i mellomkrigstida. Den store nissen med gavesekken har sitt utgangspunkt i den katolske helgenen St. Nikolas, og har senere blitt omformet via filmer og reklame til å bli den litt godslige, rødkledte mannen med stort hvitt skjegg som vi kjenner i dag.

Den norske fjøs- eller gårdsnissen – en overnaturlig figur folk trodde holdt til på gården – har opprinnelig ingenting med dette å gjøre. Den eneste koblingen fjøsnissen har til jul, var tradisjonelt at gårdsfolket brukte å sette ut grøt og øl til ham på julekvelden.

Om han fikk sitt skulle han være snill og hjelpe til på gården i det kommende året, men om han var misfornøyd kunne han gjøre ugagn og skade. En grunn til at fjøsnissen er så tett knyttet til jul i dag, er at det i nyere tid ble vanlig å bruke tegninger av fjøsnissen på julekort.

Høna viktigere julesymbol enn nissen

Etter en runde i juleutstillingen innendørs, er det på tide å begi seg ut i det fri, til to av de julekledte stuene på folkemuseet som Lars Olav Muren har ansvaret for. Den første, fra Setesdal på 1700-tallet, har ikke vinduer, men et hull i taket og grue på midten av gulvet.

Her har Lars Olav rigget opp til tradisjonell jul. På gulvet ligger det halm og tepper. Lars Olav forteller at det var tradisjon for at gårdsfolket sov på gulvet julenatta, mens sengene stod tomme.

– Årsaken lå sannsynligvis i folketroen. De ville beskytte seg mot Oskoreias herjinger julenatta. Men også her har tradisjonen en kristen fortolkning. Noen steder ble nemlig skikken begrunnet med at «ingen skulle sove bedre enn Vårherre på den natta han ble født». Derfor kunne folk fortsette å sove på gulvet julenatta selv om noen prester syntes skikken var syndig – et godt eksempel på kristne innslag i folketro, forteller Lars Olav.

På det juledekte bordet står det også «såkaker» framme.

– Det var vanlig å lage såkake til jul. Den ble laget av det siste kornet man høstet. Toppen av kaka ble ofte formet som en høne. Gjestene spiste gjerne litt av såkaka, og så ble resten strødd på åkeren når man sådde neste vår i håp om en god avling, får vi høre.

Lars Olav forklarer at høna er et viktigere symbol for jul enn nissen hvis vi går tilbake mer enn ca. 150-200 år. Høna har blitt tolket som et fruktbarhetssymbol og har blitt sett som et godt tegn på grøde og vekst. Det skyldes ikke minst egget, og det nye livet som springer ut av dette, forteller Lars Olav.

I den neste stua vi besøker, fra Valdres, har det gått omtrent hundre år. Her har det kommet inn vinduer med glass og en peis i hjørnet. Som i den forrige stua, står det julemat framme på bordet.

På bordet i Valdres-stua står det tre lys, julelys. Det midterste lyset er tykkere enn de to andre, og er selve julelyset. Det skulle brenne gjennom hele julekvelden og natta, og måten det brente på ble tolket som gode eller onde tegn. Stubben som stod igjen til slutt, trodde man var full av helbredende kraft.

– Slik prøvde man å kontrollere verden og usikkerheten disse menneskene levde under, kommenterer Lars Olav.

På framskapet står det i tillegg en ølbolle.

– Også i Valdres var ølet sentralt i julefeiringen. Ølet var brygget på gården, og gjennom hele julekveldsmåltidet ble ølbollen sendt rundt, forteller han.

Tilbake til røttene

– Apropos øl, kan det kanskje tenkes at Folkemuseet har en liten skvett stående til to ølglade humanister? spør vi. For hvordan smakte egentlig julebrygget norske bønder koste seg med til jul i gamle dager?

– Javisst, sier Lars Olav, og tar oss med på en liten ølsmaking i kjelleren under hovedbygningen.

– På julemarkedene våre demonstrerer vi tradisjonell ølbrygging i et eldhus på museet, og vi har litt igjen, forteller han.

Trond, som førøvrig har smakt over 3000 ulike ølsorter og registrert dem i øl-appen Untappd, smaker begeistret og legger til at en fascinasjon for gamle norske øltradisjoner på mange måter kan sees som en videreutvikling hvis man har gått lei av alskens typer IPA, belgisk surøl eller seig porter fra Hebridene med saltmarinert mangosmak.

– Jeg tror det er en tendens til at man vil tilbake til røttene. Og her i Norge er det ingen øltyper som har lenger tradisjon enn denne, sier Trond mens han løfter glasset til en skål for juleølet – den norske juletradisjonens lengstlevende røde tråd.

Julestuene og juleutstillingen til Norsk Folkemuseum er åpen i romjula. Anbefales!