DEBATT: Takk til Per Bjarne Ravnå for en fair behandling av boken min, som jeg var klar over ville bli kontroversiell. De tider er forbi da det ikke ble ansett som god tone at en forfatter svarer på anmeldelser, så la meg kommentere innvendingene hans.

Ravnå skriver: «Konspirasjonsteorien om å overleve korsfestelsen med Josef av Arimatea’s hjelp, er det eneste punktet hvor jeg mener Johansen tar direkte feil».

Hyggelig at det ikke var flere, men det finnes ikke noe fasitsvar her. Jeg mener bare at en slik konspirasjon ikke er helt usannsynlig (konspirasjoner finnes faktisk, selv om de fleste påstander om denslags er feilaktige), men at Jesus også kan ha vært skinndød eller dopet da han ble tatt ned. Men samtidig peker jeg på et par helt andre, mulige forløp (bl.a. hallusinasjoner) som jeg anser som mer sannsynlige grunnlag for at det oppsto en tro på at Jesus var stått opp fra de døde.

Ravnå skriver: «Hele teorien bygger på at Ronnie Johansen er overrasket over at Jesus døde så raskt».

Men mitt poeng er at det var ikke bare jeg som ble forbauset, men en person som stod begivenhetene nærmere − nemlig Pontius Pilatus. Han må antas å ha visst hvor lang tid det pleide å ta å dø på et kors, og ble forbauset da Josef fra Arimatea etter bare seks timer kom og ba om å få ta ned liket av Jesus, som alt var død. Hvis Jesus i likhet med de to røverne ved hans side var blitt drept av soldatene etter seks timer, ville nok Pilatus ha visst dette også.

Men det kan godt være at beretningen er uhistorisk: Da Markusevangeliet ble skrevet, ville ikke bare Pilatus, men folk flest blitt forbauset over de få timene på korset, og trengte en forklaring. Mest sannsynlig var det derfor Markus skrev at Pilatus ble forbauset.

Hvem var så denne Josef fra Arimatea? Evangeliene gir to viktige opplysninger om ham. For det første at han var en hemmelig disippel av Jesus. Og for det andre at han var «rådsherre». Dette siste betyr at han var medlem av jødenes råd, Sanhedrin. Og ifølge synoptikerne var det rådet som hadde besluttet å arrestere Jesus. Judas kom dem til hjelp ved å tilby å peke ham ut.

Hvis dette stemmer, har vi da følgende situasjon: En hemmelig disippel av Jesus kjenner til at han vil bli arrestert, og at en forræder akter å bistå. Er det i så fall mulig å tenke seg annet enn at han går til Jesus og advarer ham? Kanskje kan dette forklare hvordan Jesus kunne vite på forhånd at han ville bli anholdt, og hvem forræderen var (om vi skal tro evangeliet). Evangelienes tidsskjema er usannsynlig stramt, og forræderiet samt beslutningen om å arrestere ham kan ha funnet sted allerede før påskemåltidet torsdag.

Det er korrekt at denne hypotesen vanligvis overses av forskere, men hvorfor? Det hevdes at to tredeler av dem som har beskjeftiget seg med pasjonshistorien i de senere år, tror at Jesus virkelig stod opp fra de døde. Og de øvrige ser stort sett ut til å ha beholdt den respekten for Jesus som de ble flasket opp med, derfor kan de ikke få seg til å ta i betraktningen muligheten for at han kan ha simulert dødsfallet. Som jeg skriver: «Jeg tror heller ikke det, men ser ikke bort fra muligheten.»

Min agenda har vært å bryte ned nettopp denne ubegrunnede respekten for Jesus som man finner langt inn i mine egne, humanistiske og ateistiske kretser. Derfor ligger min hovedvekt på kritikk, ikke på å berike jesuslitteraturen med enda et helhetlig bilde av den historiske Jesus. Vi vet ikke nok til å skrive hans biografi, men mer enn nok til at det er på tide å plukke fra hverandre det rosenrøde bildet Kirken gir oss, uten støtte i forskningen.

Ravnå skriver videre: «… å antyde at han var psykopat (…) er direkte uhistorisk.»

Jeg er ikke psykiater, og jeg sier klart fra at vi vet ikke nok om Jesus til å stille en diagnose. Men Jesus var en fanatisk sektleder som minner om utallige senere slike; mange av dem utvilsomt psykopater. Og det må da ha funnes psykopater i oldtiden også? Ettersom ingen har gjort det før, så vidt jeg vet, syntes jeg det kunne være interessant å gå gjennom psykiaternes kriterier for diagnosen «dyssosial personlighetsforstyrrelse», som det heter nå. Listen har 20 punkter, hvor de gir ett eller to poeng. På de ni punktene der jeg mener vi vet nok til bedømme ham, gir min subjektive vurdering 16 poeng av 18 mulige. Folk flest får omkring 2 poeng av 40 mulige, og for å få diagnosen, kreves det 25 eller 30 poeng.

Testen er imidlertid laget for å diagnostisere kriminelle, og mangler kriterier som ellers ofte inngår i beskrivelsen av en psykopat, i tillegg til de nevnte: Fryktløs, karismatisk, handlekraftig, mentalt sterk, fokusert, intelligent. Det er liten tvil om at nesten alt dette kan sies om Jesus; eneste unntak er kanskje «fryktløs».

Det er selvsagt et poeng at det urettferdig å bedømme et menneske fra oldtiden etter dagens målestokk. Når jeg allikevel gjør det, er det fordi hans tilhengere har gjort Jesus til selve målestokken. Også for oss som lever i dag. Jeg er enig med Albert Schweitzer: La ham vende tilbake til sin egen tid!

Ravnå skriver: «Johansen ser ut til å godta at Jesus oppfattet seg selv som Messias (s. 92) For å kunne gjøre det må han ta Markus’ litterære grep «den hemmelige Messias» for god fisk. (…) Leserne hadde i det minste fortjent å få vite at dette er omdiskutert».

Men jeg nevner ikke bare at det er omdiskutert, jeg skriver at det motsatte syn engang var allment akseptert. Her må Ravnå ha glemt at allerede på s. 54 behandlet jeg den tyske teologen William Wredes bok Das Messiasgeheimnis in den Evangelien fra 1901, og skrev: «Messias-hemmeligheten dreier seg om at ifølge Markus ba Jesus disiplene om ikke å si til noen at han var Messias. Wrede mente at dette var et påfunn av Markus for å forklare at Jesus fikk liten oppslutning mens han levde og aldri sto offentlig frem som Messias. Han mente at disiplenes tro på Jesus som Messias ikke oppsto før etter oppstandelsen. Dette synet var inntil 60-tallet alment akseptert blant NT-forskerne. Det er imidlertid vanskelig å forklare hvorfor urkirken i så fall raskt ga ham denne tittelen. Den «Messias» jødene trodde skulle komme, var en dennesidig konge som skulle frigjøre dem og gjenopprette Israels storhetstid. Messias skulle jo ikke henrettes, uten engang å ha fullført sin gjerning. Det kan tilføyes at Wrede selv endret oppfatning senere». (Fotnotene mine har jeg ikke tatt med her. Jeg utdyper nyere forskeres syn i et senere kapittel.

Jesus kalte seg imidlertid ikke Messias, men «Menneskesønnen». Også her legger jeg hovedvekt på de forskerne jeg tror har rett, men nevner allikevel Ravnås kilde Maurice Casey, uten å bruke plass på å gjendrive ham. Sånt overlater jeg til ekspertene.

De fleste vil nok spørre seg: Kan Jesus virkelig ha vært så ille som jeg fremstiller ham? Mitt svar er: Han var neppe bedre; kanskje var han verre. Husk at alt vi vet om ham, er skrevet av hans ivrigste tilhengere. At noen av dem har beholdt lite flatterende opplysninger mens andre har strøket dem, kan få en til å lure på hvor mye annet som er strøket og ikke har overlevd hos en eneste kilde.

Les også:

Nyttig kritikk av rosenrødt Jesus-bilde, men med klare mangler

– Jesus ba aldri noen «gjøre alle folkeslag til disipler»