I Grunnlovens §16 står det følgende:

• «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten»
• «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

Hva betyr dette i praksis? Hva vil det si at noe er «en folkekirke» og hva må til for at den skal slutte å være det?

Det var tema for et ettermiddagsmøte i Oslo i går ettermiddag. Det var det ikke så mange som greide å svare.

Vil man ha rett til å saksøke ved brudd på §16?

Professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, Eivind Smith, ble svar skyldig da han fikk et konkret spørsmål om i hvilken grad Grunnlovens bestemmelser legger føringer på den prosessen staten nå er midt oppe i med å utarbeide en ny finansieringsordning for alle tros- og livssynssamfunn i Norge, inkludert Den norske kirke.

– Det kan godt være den legger begrensninger, men det kan også være den ikke gjør det. Det spørs hvordan man tolker begrepene i bestemmelsen, sa Smith uten å tilby noen svar.

Avslutningsvis fikk vi imidlertid en avklaring fra Smith om at det er stor forskjell på om bestemmelsen i paragraf 16 i juridisk forstand forstås som en plikt for staten, eller som en rettighet for tros- og livssynsorganisasjonene.

– Hvis det først og fremst kan oppfattes som en pliktbestemmelse for staten, er det Stortinget som må stille staten for riksrett hvis plikten ikke oppfylles, og det kan jo tenkes blir vanskelig når det er de selv som er ansvarlig for politikken. I dette tilfellet har ikke Human-Etisk Forbund eller andre anledning til å saksøke. Det har de bare hvis paragrafen juridisk sett forstås som en rettighetsbestemmelse, presiserte Smith.

Han la til at departementet så langt ser ut til å ha lagt seg på at paragrafen utgjør en plikt for staten, og at den således ikke representerer en rettighet for Den norske kirke og tros- og livssynssamfunnene.

– Jeg mener det ikke er urimelig å argumentere for at det bør være en rettighetsbestemmelse, og dette er jo ikke avklart rettslig, konstaterte han.

Smith var også klar på at han ikke synes det er rimelig å oppfatte begrepet «folkekirke» som i Danmark, der det er bakt inn en bestemmelse som sier at Folkekirken slutter å være en «folkekirke» hvis mindre enn halvparten av befolkningen er medlem.

Mener særkrav borger for fortsatt særbehandling

Foruten Smith, fikk forsamlingen høre innledninger fra:

• Peter Wille, Direktør for Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter
• Ole Inge Bekkelund fra Den norske kirke
• Dag Nygård fra Norges kristne råd.

Innleggende handlet mye om det samme. Det ble gjentatte ganger stilt spørsmål om hva som egentlig ligger i begrepet «folkekirke» og hvor langt staten kan gå i å særbehandle Den norske kirke uten å bryte mot likebehandlingsprinsippet, men det var ikke så mange forsøk på å komme med svar.

Wille trakk fram at det ikke er noe menneskerettighetsstridig i seg selv å ha en statskirke, men at det trolig vil stille seg annerledes hvis et land som ikke har tradisjon for dette plutselig innfører det i dag.

Ole Inge Bekkelund fra Kirkerådet argumenterte hvorfor Den norske kirke fortsatt står i en særstilling, og at man noen ganger må forskjellsbehandle for å få likhet. Han presiserte at Den norske kirke har en rekke særkrav på seg som de andre ikke har, for eksempel når det gjelder tilstedeværelse i hele landet, åpenhet til hele befolkningen og demokratisk styring. Disse særkravene mener han borger for at Den norske kirke fortsatt må særbehandles av staten.

– Hvem som helst kan si at de er til «for folket»

Dag Nygård fra Norges Kristne Råd trakk fram et kirkelig utvalg ledet av Trond Bakkevig som har presisert at begrepet folkekirke betyr at kirken har en målsetning om å være «en folkekirke for medlemmene sine». Det synes Nygård var en fin definisjon.

– Det er helt greit at Den norske kirke sier at de er til for folket, men det kan alle andre si også, slo han fast.

Nygård konstaterte som de fleste andre at det er svært åpent hvordan man skal tolke formuleringene i Grunnlovens §16.

– Loven gir oss lite å gå på. Det er et stort tolkningsrom. I praksis blir det derfor opp til den til enhver tid sittende politiske ledelse å bestemme hva de vil legge i begrepene, sa han.

Nygård problematiserte også de statlige kravene til kirkens utbredelse og hvordan den skal styres.

– Det siste kravet er det lett å oppfatte som et «vern mot mørkemenn», slo han fast.

Nygård mente at oppslutningen til Den norske kirke må ha en betydning for hvorvidt de fortsatt kan sies å være en folkekirke i lovens forstand.

– Det må være noen grenser for hvor lav oppslutningen kan bli før det blir urimelig å kalle det en folkekirke, sa han.

Nygård minnet om at bare 62 prosent av landets befolkning under 45 år nå er medlemmer i Den norske kirke, og at det ikke er usannsynlig at oppslutningen vil falle under 50 prosent i løpet av de nærmeste tiårene.