- Ja, jeg valgte å skrive et lite debattinnlegg fordi jeg opplever at en organisasjon med stor definisjonsmakt, gjennom sin aksjonsform bidrar til å undergrave en sak jeg synes er viktig. Men det er ikke meg som er problemet her, slik svaret fra Hans Christian Nes kan gi inntrykk av, skriver Helene Lindqvist.

Publisert: 18.12.08

Jeg er medlem av Human-Etisk Forbund, og deltar gjerne i debatter om hva slags virkemidler vi skal bruke for å kjempe for de sakene vi står for. Derfor benyttet jeg meg av fritanke.no, som jeg opplever som et egnet sted til dette.

Ut ifra motinnlegget til HEFs skolerådgiver Hans Christian Nes skulle en nesten tro det var meg som satte i gang kristninga av Norge. Men det var det altså ikke.

Til tross for at Nes nevner navnet mitt fire ganger, kan jeg etter flere gjennomlesninger ikke se at han svarer på det eneste poenget jeg hadde i mitt innlegg. Et standpunkt som et oppslag i dagens Aftenposten bekrefter at jeg ikke er alene om å inneha. Og det er noe så enkelt som at slagordet "Don't preach in my school and I won't think in your church" er usaklig og nedlatende, og også en avsporing av debatten.

Ettersom Nes faktisk ikke svarer på innlegget mitt, men i stedet bruker det som en slags innfallsport for å skrive om alt som er galt med religion i skolen, var jeg litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle svare. Når jeg likevel gjør det, er det fordi jeg vil understreke hva jeg mener:

1. Vi har en god sak. Det er ingen tvil om at skolegudstjenester hører fortiden til.
2. Ettersom vi har en god sak, behøver vi ikke argumentere med spydigheter.
3. Høflighet har ingen nedre aldersgrense.

Nes er uenig med meg, og mener at kampanjen ikke rakker ned på andres religiøse standpunkter. Han er også godt fornøyd med medieomtalen aksjonen har gitt så vel saken som den nystartede organisasjonen Humanistisk Ungdom.

Nå er det likevel slik, som vi alle vet, at ikke all oppmerksomhet er god oppmerksomhet. Personlig mener jeg også at saken om skolegudstjenester er altfor viktig til at vi skal bruke ethvert tilgjengelig middel for å komme i avisene.

Og med det samme vi er inne på usaklig argumentasjon: Basert på et kort innlegg hvor jeg kritiserer en bestemt aksjonsform, finner Nes det nødvendig å oppfordre meg til å "undersøke hvordan kirkens ulike grupperinger strategisk holder grepet om aktiviteter som skal bygge den uskyldige og koselige barnetroen". I tillegg mener han at jeg "overser noen grunnleggende maktdimensjoner. Kirken har over svært lang tid fått boltre seg på privilegert vis i barnehage og skole, og ethvert forsøk på å utfordre faller stort sett på steingrunn."

Jeg takker for innspillene. Jeg vet imidlertid allerede et og annet om religion & politikk & sånn. Jeg har til og med formidlet kunnskapene og meningene mine om KRL-faget gjennom kronikker i Vårt Land, Aftenposten, Utrop og fritanke.no. Det fordi også jeg er opptatt av, og ønsker å påvirke rollen religion spiller i skolen.

Men nå jobber jeg ikke med slike spørsmål til daglig, slik Nes gjør, så tiden jeg har til rådighet er begrenset. I dette tilfellet var jeg kun en vanlig fritanke.no-leser, som reagerte på innholdet i en artikkel, og brukte noen timer en kveld på å skrive et debattinnlegg.

Ja, jeg valgte å skrive et lite debattinnlegg fordi jeg opplever at en organisasjon med stor definisjonsmakt, gjennom sin aksjonsform bidrar til å undergrave en sak jeg synes er viktig. Jeg skjønner derfor ikke hva Nes mener når han skriver at "Helene Lindqvist velger å fokusere på at en liten ungdomsorganisasjon bruker en smule radikale virkemidler for å trenge gjennom i mediejungelen med et enkelt budskap. Snakk om å skyte spurv med kanoner!". Det er da ikke slik at jeg bruker all min tid på denne saken.

Da vil jeg heller spørre om hvorfor Nes velger å bruke arbeidstiden sin på å kritisere et annet medlem. Det er ikke meg som er problemet her. Som det kommer fram i Nes' tekst, forstår han også at jeg er motstander av skolegudstjenester.

Så til sist vil jeg, lik Nes, komme med en oppfordring: Kanskje burde Human-Etisk Forbunds rådgiver for skole og utdanning, Hans Christian Nes, heller skaffe seg spalteplass et annet sted enn på debattsidene i organisasjonens egen nettavis når han skal informere om de kristnes klamme grep på landet. Trolig er det ikke "menigheten" som behøver å overbevises.

Helene Lindqvist
religionsviter