Humanistforbundet er et livssynsamfunn som pr. i dag har rundt 1520 tilskuddsberettigede medlemmer. Men til tross for at de er et godkjent livssynsamfunn, hevder de at seremoniene deres er «livssynsnøytrale». I en nylig publisert stillingsutlysning, beskriver de tilbudet sitt som «landets eneste nøytrale vigselstilbud utenfor tingretten».

Dette var tema for et oppslag i Vårt Land i går. Der tok avisa opp det tilsynelatende paradokset at et livssynsamfunn kaller seremoniene sine «livssynsnøytrale».

I dag publiserte avisa en kommentar om saken av sjefredaktør Helge Simonnes. Han mener dette er et eksempel på at støtteordningen til livssynssamfunn er for vid.

– Et livssynssamfunn som er definert ved ikke å ha et livssyn synes nokså paradoksalt. Er det et livssyn ikke å ha et livssyn? Norske myndigheter mener tydeligvis det, skriver han.

Sjefredaktøren er redd for at dette er nok et eksempel på at Norge har etablert en ordning med så uklare definisjoner og betingelser at det blir åpent for nesten hva som helst. Han trekker paralleller til ordningen som finnes for trossamfunn, der han mener det er strengere kriterier.

– Det er ikke like lett å stille krav til et livssynssamfunns bekjennelse, skriver redaktøren.

– Seremoniene er livssynsnøytrale, ikke forbundet

Kommunikasjonsansvarlig i Humanistforbundet, Nora Henden Torsteinsen, sier til Frittanke.no at Simonnes har misforstått når han beskriver selve forbundet som livssynsnøytralt.

– Det er ikke vi som er nøytrale. Humanistforbundet har et livssyn, men seremoniene våre er livssynsnøytrale, sier hun.

Årsaken til dette er Humanistforbundets forståelse av humanismen som livssyn, forklarer hun. Den er ifølge Torsteinsen forankret i flere humanistiske tradisjoner, både religiøse og ikke-religiøse, som har det til felles at menneskerettighetene skal legges til grunn.

– Det humanistiske livssynet, slik vi definerer det, fører til at vi ikke kan diskriminere noen. Vi mener at verken staten eller livssynssamfunn kan bestemme hvordan folk skal markere sine egne begivenheter. Det blir antihumanistisk, slik vi ser det. Derfor er våre seremonier åpne for alle humanister, uansett religion eller livssyn. Det er et fellestilbud. Vår vigsel er en folkevigsel, forklarer hun.

– Det finnes allerede et fellestilbud når det gjelder vigsel – borgerlig vigsel. På hvilken måte er dere forskjellig fra dette?

– Hos oss står brudeparene fritt til å forme sin egen vigsel. Vi legger oss ikke borti det. Det er opp til dem selv. Våre vigslere sørger bare for at det juridiske kommer i orden, forklarer hun.

– Human-Etisk Forbund har en ganske omstendelig sertifiseringsordning for vigslere. Hvordan blir man sertifisert som vigsler hos dere?

– Jeg vil ikke bruke et ord som «sertifisering». Det blir for strengt. Det eneste vigslerne våre må kunne, er det juridiske knyttet til selve vigselen. Når folk søker på våre vigslerstillinger, kaller vi dem inn til en samtale, og gir dem opplæring i det juridiske. Hvis vi mener de er skikket til jobben, oppgir vi navnene deres til Fylkesmannen, og så blir de godkjent som offentlige vigslere, forklarer hun.

– Seremoniene gjør at vi skiller oss ut

På Humanistforbundets nettsider defineres organisasjonens mål til å være «arbeid for å frihet, solidaritet og likeverd uansett kjønn, seksuell legning, rase, religion, livssyn eller kulturelle holdninger». Dette ønsker Humanistforbundet å oppnå gjennom å være en «verdigransker, verdiformidler, interesseorganisasjon og "vaktbikkje"».

– Dette kan høres ut som formålet til en generell politisk interesseorganisasjon, og ikke et livssynsamfunn. Hva skiller dere fra andre organisasjoner med tilsvarende mål, som for eksempel Amnesty International?

– Humanistforbundet har et humanistisk livssyn innenfor de samme rammene som Amnesty International, nemlig menneskerettigheter. Vår livssynsplattform gjør det naturlig å arbeide ut fra en annen vinkling i forhold til vårt verdiarbeid. Vi er en humanistisk verdiformidler, både gjennom våre seremonier, vårt informasjonsarbeid og andre aktiviteter, forklarer Torsteinsen.

– Vårt Land skriver at dere gir 200 kroner til Unicef eller Dyrevernalliansen når folk melder seg inn. Samtidig krever loven at det offentlige tilskuddet skal gå til «verksemda som livssynssamfunn». Er dette problematisk?

– Det er pussig hvis Vårt Land skal få lov til å definere hva som er livssynsformål. For oss er solidaritet med mennesker og dyr en viktig del av humanismen. Vi mener en viktig del av livssynet er å gi penger til hjelpeorganisasjoner.

– Dere skriver på nettsidene deres at trosgrunnlaget dere ble opprettet på i 1997 var ment som en «ironisering og provokasjon». Samtidig trodde opplagt staten den gangen at dere var oppriktige da dere søkte godkjenning for «Trossamfunnet SELV», ettersom dere ble godkjent. Har det vært et tema i de årlige rundene med søknad om offentlig støtte?

– Søknaden var oppriktig, og myndighetene har hele tiden forvaltet våre saker i henhold til regelverket. Temaet vi har ønsket å sette søkelys på er av politisk karakter. I dagens regelverk er det ikke fullstendig likebehandling av livssynssamfunn. Det er særordninger for Den norske kirke, og trossamfunn for øvrig behandles ikke jevnstilt med livssynssamfunn. For eksempel er det ikke krav til antall medlemmer for et trossamfunn for å kunne motta støtte, mens det er nedre grense på 500 medlemmer for livssynssamfunn. Dette er vi kritiske til, og er glad Vårt Land også støtter opp om vårt syn, sier hun.

Humanistforbundet har i dag to ansatte på heltid; kommunikasjonsansvarlig Nora Henden Torsteinsen og generalsekretær Leik-Endre Hoflandsdal. I tillegg har de ca. 20 vigslere som er ansatt i stillinger på 11 prosent.

«Sentrale spørsmål knyttet til menneskelivet»

Loven om tilskudd til livssynssamfunn fra 1981 slår fast at det offentlige tilskuddet «skal nyttast til føremål som går inn under verksemda som livssynssamfunn».

Men hvem er berettiget til et slikt tilskudd? Hvordan definerer staten et livssyn? Det står det ingenting om i selve loven, men i lovforslaget som ble lagt fram i Stortinget (Ot.prp 59, 1980-81, side 9) står det litt.

Her skriver departementet at et livssynssamfunn «tar opp de mer sentrale spørsmål knyttet til menneskelivet». Videre heter det i lovforslaget fra 1981 at et livssynssamfunn «tar standpunkt til sentrale etiske spørsmål og prøver å se disse i en sammenheng». I tillegg er livssynssamfunnet en sammenslutning rundt medlemmenes felles livssyn – et livssyn de vil prøve å systematisere og videreutvikle, eventuelt også utbre, heter det i definisjonen fra departementet.

Departementet legger ekstra vekt på behovet for en felles etisk grunnholdning, men understreker samtidig at «rene filosofiske sammenslutninger» ikke skal regnes som livssynssamfunn. Heller ikke organisasjoner som forsåvidt kan fylle kriteriene over, men som i det vesentlige driver politisk eller forretningsmessig virksomhet, skal regnes med, presiseres det.

Ingen årlige rutiner for å sjekke

Juridisk direktør hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Merethe Helstad, har ansvaret for statsstøtten til mange av landets tros- og livssynssamfunn. Hun sier at de normalt ikke etterprøver organisasjonene som årlig søker støtte som tros- eller livssynssamfunn.

– Vi har ingen årlige rutiner for å undersøke om søkerne med rimelighet kan kalle seg et tros- eller livssynsamfunn. Vi legger til grunn at de som allerede er godkjent, er innenfor. Men vi leser årsrapportene, og hvis vi finner ting der som tyder på at dette slett ikke er et tros- eller livssynsamfunn, men kanskje mer en allmenn interesseorganisasjon for eksempel, så reagerer vi. Det har skjedd mange ganger, sier Helstad.

Av opplysningene som kommer fram i Vårt Land-artikkelen, sier hun at det kan være problematisk at Humanistforbundet gir 200 kroner til Unicef eller Dyrevernalliansen når folk melder seg inn.

– Loven krever at pengene fra det offentlige skal gå til virket som livssynssamfunn, så dette kan være problematisk uten at vi har vurdert det noe nærmere, sier hun.

– Humanistforbundet ble godkjent som trossamfunn i 1997, på et grunnlag de i dag bekrefter var ment som «en ironisering og provokasjon». Kan dette skape problemer for dem i dag?

– Det har jeg ingen kommentarer til, ettersom jeg ikke kjenner saken.