Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Blomsterhaugen utenfor redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo 14 januar 2015 – én uke etter terrorangrepet. Til tross for at store deler av redaksjonen er drept, klarer de mot alle odds å produsere neste nummer. Med forsiden «Alt er tilgitt». Foto: NTB/AFP

En tegning kan provosere mer enn tusen ord

Fra kirkestrid til Muhammed-karikaturer, religionskritikk har alltid vært en av karikaturtegningens grunnpilarer, skriver Erle Marie Sørheim.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 23.10.2020 kl 09:28

Denne artikkelen stod på trykk i Fri tankes papirutgave nr. 1-2020.

Erle Marie Sørheim er frilansjournalist og forfatter. Hun arbeider med en bok om karikaturtegninger og karikaturstriden for Humanist forlag.


Den kalles gjerne vestens første karikaturtegning, den lille skissen skulptøren Gian Lorenzo Bernini tegnet av pave Innocens XI i 1676. De lette, nesten skjøre, strekene viser paven sittende i en seng, halvnaken. Paven har et usikkert, tomt blikk og minner like mye om et reptil som et menneske. Bispelua er stor og tyngende, det ser ut som om den kan falle ned av hodet hans når som helst.

Det finnes selvfølgelig en rekke eksempler på reptilaktige, stygge og fordreide mennesker i kunsten før dette, bare tenk på Hieronymus Bosch’ helvetespanoramaer. Men den store forskjellen er at Berninis skisse viser en navngitt, kjent person, som bokstavelig talt blir avkledd makt og verdighet.

De geistlige et naturlig mål

Berninis streker oppstod ikke fra løse luften. Italia var det mest sentrale landet i Europa i renessansen, og allerede Leonardo da Vinci tegnet mange groteske menneskeansikt. I Bologna, sent på 1500-tallet, tegnet også brødrene Annibale og Agostino Carracci mange raske karikaturer av ansikter, hvor målet var å fange det særskilte ikke bare få det til å ligne.

At det nettopp er en pave vi ser på vestens kanskje første karikaturtegning er talende for kirkens makt den gang, og også for karikaturhistorien. Fra første pennestrøk var de geistlige et naturlig, og legitimt, mål for karikaturtegnerne. Å gjøre narr av pavemakten var å sparke oppover, nesten helt til himmels.

Dette hadde også de tyske reformistene skjønt, allerede 150 år før Berninis pave brukte de sterke visuelle virkemidler for å mobilisere mot pavemakten. I pamfletten Passional Christi und Antichristi fra 1521 lagde Lucas Cranach Den eldre tresnitt som fremstilte paven som Antikrist og den katolske kirken som pengegrisk og korrupt.

Visuell konfesjonsstrid

Maktkritikken ligner den som vil komme i mange karikaturer senere, men billedspråket er mer realistisk, personene er ikke karikert. I et tresnitt 24 år senere, The Birth and Origina of the Pope, beveger Cranach seg lenger inn mot karikaturens billedspråk. Paven og kardinalene blir født av en kvinnelig djevelfigur, mens tre furier samtidig oppdrar baby-paven i bakgrunnen.

At Luther fikk trykket og distribuert disse sterkt antikatolske skriftene hadde én årsak: De tyske fyrstene støttet ham.

Pavedømmet fikk på sin side laget anti-lutherske tegninger.

Denne eskalerende religionskonflikten, som tillot sterke antireligiøse bilder, kulminerte i Tredveårskrigen. Da fredsavtalen ble skrevet under i Westfalen i 1648 betydde det slutten på store lidelser for den sentraleeuropeiske befolkningen, men samtidig også en midlertidig stopp for mye makt- og religionskritikk, deriblant karikaturen, som kun hadde vært i sin spede begynnelse.

Les også: Religionskritikkens idehistorie: Fra autoritetskritikk til sannhetskritikk

Faksimile fra Fri tanke 1-2020, som viser et knippe religionskarikaturer fra 1500–1900-tallet.

Den litografiske revolusjon

I 1798 oppfant østerrikeren Alois Senefelder litografiet (steintrykk), og verden ble med ett mer billedrik. Platene som ble brukt til å lage tresnitt og kobberstikk kunne kun brukes et begrenset antall ganger, derfor kunne man ikke masseprodusere trykk. Med litosteinene fikk man økt opplagene betraktelig og dermed var en av grunnsteinene til den moderne medievirkeligheten lagt. Utover 1800-tallet vokste borgerskapet i de europeiske landene samtidig som antallet analfabeter gikk kraftig ned. Dette skapte rom for aviser og tidsskrifter.

Det første satiremagasinet ble grunnlagt i Frankrike i 1830 av Charles Philipon og het rett og slett Caricature. En av hans fremste tegnere var Honoré Daumier, og begge ble idømt bøter og fengselsopphold for sine publikasjoner og tegninger.

De utøvde også religionskritikk, men det var kritikken av styresmaktene som sto i sentrum, og som sendte dem i fengsel. For kongedømmene var nå mektigere enn kirken.

Den franske tradisjonen

Utover på 1800-tallet hadde alle de store landene i Europa fått sine første satiremagasiner, og trenden spredte seg videre til USA. Karikaturtegningen hadde endelig etablert seg som en viktig, og fryktet, sjanger i både aviser og magasiner.

I 1905, mens Norge løsrev seg fra Sverige, løsrev Frankrike seg fra den katolske kirken. De progressive og republikanske satiremagasinene engasjert seg sterkt for løsrivelsen, og kirken ble igjen et yndet motiv.

I november 1905 preget Peterskirken forsiden til det månedlige satiremagasinet L’Assiette au Beurre (smørtallerkenen). Men katedralen var blitt til et monster som kveler en mann med den ene hånden mens det tar pengene fra ham med den andre. I sakens anledning er tittelen skrevet i bloddryppende bokstaver som renner ned på det stakkars offeret.

Tegningens budskap kan ikke akkurat kalles subtil: «Kirken er en utpresser som tar pengene våre.»

Kirken mistet makt

Dette falt naturligvis ikke i god jord i Vatikanstaten, men 9. desember 1905 ble loven vedtatt, Frankrike ble en sekulær stat, og kirken hadde ikke lenger makt til å gripe direkte inn mot satiremagasinene.

Dette ga naturligvis også de franske karikaturtegnerne stor frihet til å gjøre narr av kirken og de geistlige. Det var mindre represalier å vente for det enn for å kritisere makthaverne og det militære.

L’Assiette au Beurre-tegneren Aristide Delannoy ble for eksempel i 1908 dømt til å betale en bot på 3000 francs, en betydelig sum den gang, for en karikatur han hadde tegnet av generalen Albert d’Amade. Lignende reaksjoner trengte de ikke å frykte for antiklerikale tegninger.

68-ernes religionskritikk

Fram til over midten av 1900-tallet var religionskritikken i stor grad maktkritikk. Man gjorde narr av selvhøytidelige biskoper og pengegriske munker. Tegninger som kritiserte religionen per se var mindre vanlig.

Men for den franske 68’er-generasjonen var ingenting hellig, bortsett fra ytringsfriheten. Dermed malte de også etter hvert religionskritikken utover et bredere lerret.

I satireblader som Hara-Kiri ble det ikke gått av veien for å kle prestene nakne og påpeke religiøst hykleri. Men når bladet ble sensurert, og stoppet – flere ganger – var det som oftest fordi politikerne følte seg uthengt selv. Som i 1970 da Hara-Kiri gjorde seg morsomme på den nylig avdøde president Charles de Gaulles bekostning. Dette syntes innenriksminister Raymond Marcelling var streker langt over streken og forbød rett og slett hele bladet.

Det var et alvorlig angrep på ytringsfriheten, og for å omgå forbudet, startet bidragsyterne til Hara-Kiri opp Charlie Hebdo i 1970. Grunninnstillingen var den samme som før, her skulle det sparkes i alle retninger, og ytringsfriheten skulle forsvares til det siste.

Gutteklubb for guder

Ifølge historieprofessor Guilamme de Syon i artikkelen «Yes, one may caricature God», var det Charlie Hebdo som fikk flest utgaver inndratt og ble mest sensurert på 70-tallet grunnet religiøse karikaturer. Og nå var karikaturene religionskritiske på en rekke måter, Charlie Hebdo hadde også en forkjærlighet for mer plump og sexistisk humor, som vi senere skulle se i norske Pyton. Det var derfor som oftest pornografiske virkemidler i religionskritikken myndighetene slo hardest ned på, og mente var blasfemi.

Faksimilie fra Marcel Gotlibs karikaturtegneseriestripe «God's Club», der gudesekstetten Jahve, Jesus, Buddha, Wotan/Odin, Allah og Jupiter møtes hjemme hos sistnevnte.


En serie, som virkelig brukte pornografiske virkemidler til fulle, og ellers ikke sparte på noe av blødmer, nedrig humor eller fyllevitser var God’s Club av Marcel Gotlib. Serien utkom i tegneseriemagasinet L’Echo des Savannes i 1972.

I serien møtes Jahve, Jesus, Buddha, Wotan/Odin og Allah hjemme hos Jupiter til et realt sjøslag hvor drikk og porno flommer i strie strømmer. Merkelig nok, har Gotlib uttalt i etterkant, kan han ikke huske å ha fått noe særlig reaksjoner på serien.

Men et tegneserieblad som utkom annenhver måned tiltrakk seg ikke samme oppmerksomhet som Charlie Hebdo, som kom med nye, skrikende forsider i aviskioskene hver uke. Uansett, mente Gotlib i et intervju med Le Monde i 2006, ville en serie som God’s Club ha slitt tretti år senere. Etter hans mening skyldtes det «den nye politiske korrektheten», som innskrenket humoren.

I Norge ga Hedningsamfunnet på 80- og 90-tallet ut 4 nummer av tegneseriebladet Jesus Kristus & Co, med satirisk brodd mot kristendommen. Etter angrepet på Charlie Hebdo ble det laget et femte nummer i 2015.

Ødeleggende politisk korrekthet

Gotlib er ikke alene om å mene at 2000-tallet har blitt preget av en økende, og ødeleggende, politisk korrekthet. Det var nettopp i opposisjon til dette fenomenet at Jyllands-Posten initierte sin Muhammedkarikatur-kampanje.

Det hadde kommet avisen for øre at en dansk barnebokforfatter ikke fant noen illustratør som var villig til å tegne profeten Muhammed. Dette mente de var feigt og for politisk korrekt.

Derfor utfordret avisen danske illustratører til å tegne Muhammed. Og i september 2005 stod de tolv Muhammed-karikaturene på trykk.

De skulle føre til store protester i Midtøsten og ti år senere kulminere med drapet på tolv mennesker tilknyttet Charlie Hebdo, men det ante selvfølgelig ikke kulturredaktør Flemming Rose den gang.

I avisen, i forbindelse med karikaturene, skrev han at å trykke dem var å slå et slag for ytringsfriheten. Den økte politiske korrektheten i Europa førte til selvsensur, mente han.

Selv hadde Rose bodd i Russland og USA fra 1980 til 2004; var hans syn på situasjonen i Europa muligens preget av hans opplevelser av sensur og politisk korrekthet i de to landene? Til sist i kommentaren fastslo han at: «I et fritt samfunn må alle være villige til å godta sarkasme, hån og latterliggjøring.»

Sterke reaksjoner

Mange tegnere i Frankrike kunne nikke gjenkjennende til det.

«Muhammeds ansigt» var den provokative tittelen på avisoppslaget. Karikaturen som ble mest kjent, og kritisert, var Kurt Westergaard tegning av Muhammed med en bombe i turbanen.

Men langt ifra alle var så eksplisitte, eller islamkritiske.

Noen var snarere kritiske til dansk politikk, til avisens initiativ, eller til seg selv. De tolv tegningene viste dermed indirekte at danske karikaturtegnere slett ikke var en strømlinjeformet og ensartet gruppe.

Men sterke reaksjoner vekket oppslaget uansett.

I sin studie «The Cartoons that Shook the World» har den danske professoren Jytte Klausen undersøkt hva som faktisk skjedde etter Jylland-Postens karikaturpublisering 30. september 2005.

Nøye regisserte opptøyer

Det som kunne se ut som store, spontane protester i en rekke muslimske land i februar 2006, var egentlig nøye regissert av ytterliggående sunni-organisasjoner og kyniske makthavere som så seg tjent med opptøyene, ikke minst i Egypt.

Det hele ble innledet da fem danske imamer i begynnelsen av desember 2005 reiste til Egypt for å snakke med fremtredende medlemmer av Det muslimske broderskapet og representanter for det egyptiske utenriksdepartementet.

Med i bagasjen hadde de de tolv karikaturene fra Jyllands-Posten, samt tre nye de hadde fått laget selv. De siste mente de illustrerte hvordan muslimer ble behandlet i Danmark.

Naturligvis ble disse «falske» tegningene raskt blandet sammen med resten. Slik karikaturtegningene selv nå ble en del av forestillingen om sivilisasjonskonflikten mellom Vesten på den ene siden og muslimske land på den andre. Tegningene hadde plutselig blitt et hendig middel for muslimske ledere som ønsket å få mobilisert massene, og med internett og sosiale medier gikk det mye enklere enn før.

Ironisk nok ble tegningene nå spredt for fullt rundt i verden av mennesker som mente de burde vært ulovlige å publisere.

Livsfarlig

Da protestene i den muslimske verden tok av i februar 2006 valgte flere og flere europeiske aviser å publisere noen, eller alle, karikaturene. Frem til da hadde de fleste mediene sittet på gjerdet, bortsett fra for eksempel den norske, kristne avisen Magazinet, som trykket alle tegningene allerede i januar.

Dette førte til drapstrusler mot redaktør Vebjørn Selbekk og hans familie.

Da Charlie Hebdo trykket tegningene i februar var de altså langt ifra de første, og ikke de eneste, selv ikke i Frankrike. Avisen France Soir offentliggjorde også tegningene, noe som førte til at redaktør Jacques Lefranc fikk sparken av den fransk-egyptiske eieren, Raymond Lakah, samme dag.

Men Charlie Hebdo hadde ikke vært Charlie Hebdo hvis de ikke hadde gått litt lenger enn alle andre. Ukemagasinet publiserte ikke bare Jylland-Postens tegninger, de lagde også flere nye, og på forsiden trykket de en gråtende Muhammed som uttaler: «Det er tungt å bli elsket av idioter.»

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Ukemagasinet ble saksøkt av tre muslimske organisasjoner, som tapte saken i retten året etter. Men franske medier hadde nå fått øynene opp for Charlie Hebdo og satte et enormt søkelys på hva den anarkistiske og politisk ukorrekte blekka publiserte.

I de franske medienes flomlys

I sitt posthume manifest, Open Letter, kritiserer sjefredaktør Stéphane Charbonnier (Charb) dette.

Charlie hadde trykket tegninger av Muhammed lenge før de danske tegningene, påpekte Charb, og få hadde reagert. De hadde fått enkelte klagebrev, men ingen trusler, og det var ikke organisert en eneste demonstrasjon mot dem. Når de kritiserte kristendommen pleide de å få mange flere negative reaksjoner.

Men da fransk media valgte å rette flomlyset mot Charlie Hebdo mens demonstrasjonene raste som verst i Midtøsten, førte det til at den lille satireavisa ble satt i en mye mer utsatt posisjon enn den hadde behøvd å komme i, mente Charb. Etter hans syn var fransk media sterkt medvirkende til at debatten ble så opphetet og frontene så steile, de var ikke ute etter dialog og oppklaring, de var ute etter blod.

Og blod skulle det dessverre bli, i januar 2015.

Da de to foreldreløse brødrene Chérif og Saïd Kouachi stormet Charlie Hebdos kontorer og drepte tolv mennesker 7. januar 2015 utgjorde det (den foreløpige) slutten på den opphetede debatten om Muhammedkarikaturene.

Men samtidig markerte attentatet starten på en bølge med store, islamistisk motiverte terrorangrep på fransk jord. Tegningene hadde vist seg å være hendige for ekstremister som ville fyre opp under anti-vestlige følelser i muslimske land.

Men har tegningene også ført til mindre visuell islamkritikk? Fikk Jyllands-Postens initiativ stikk motsatt effekt av det de ønsket seg? Det kan virke sånn. Både redaksjoner og tegnere vil tenke seg godt om nå før de portretterer profeten på negativt vis. Kostnadene kan bli altfor store.

Men opp igjennom historien har altså religionskritikk vært en helt sentral tematikk for karikaturtegnere. Et attentat kan ikke stoppe det, men det tydeliggjør at det å tegne karikaturer alltid har krevd stort mot, og sterk fingerspissfølelse.

I artikkelen i pdf-utgaven av Fri tanke 1-2020 får du også se den første karikaturtegningen, av pave Innocens XI, fra 1676. (NB nettleseren Google Chrome klarer dessverre ikke å vise pdf'en riktig.)

Kilder

KILDER:

Charb: Open Letter: On Blasphemy, Islamophobia, and the True Enemies of Free Expression

Jytte Klaussen: The Cartoons That Shook the World

Ulrich Schnakenberg: Die Karikatur im Geschichtsunterricht

Victor S. Navasky: The Art of Controversy: Political Cartoons and Their Enduring Power

Bertrand Tillier: Caricaturesque: La caricature en France, toute une histoire... De 1789 à nos jours

#Charlie HebdoVis flere

– Muslimer i Norge frykter Pegida

– Muslimer i Norge frykter Pegida

– Det sprer seg en berettiget frykt i moskeene. En av de største moskeene i Oslo har allerede leid inn egne vektere, forteller Høyres stortingsrepresentant Mudassar Kapur. (13.1.2015)

Debatt:

- Ytre høgre driv ikkje med islamkritikk.

– Når det kjem til kritikk av islam får eg, i motsetning til ved kritikk av kristendommen, tilsynelatande støtte frå uventa hald, ytre høgre, skriv Eskild Hustvedt i dette debattinnlegget. (12.1.2015)

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Tredjepartsaktører

Her finner du informasjon om våre samarbeidspartnere:

Vis mer

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...