Siden konfirmasjonstiden har jeg vært bombesikker på hvem jeg er: Jeg er en kritisk tenkende ateist og en optimistisk humanist. Likevel har jeg alltid vært interessert i å høre om hva folk tror på, og ikke minst hvorfor de tror på det de gjør. Gjennom dialog med mange forskjellige religiøse mennesker, opplever jeg at jeg har fått en større forståelse for dette. Og ved å skjønne grunnene til at folk er religiøse er min ateistiske overbevisning blitt sterkere. Men likevel er det noe som alltid har plaget meg. Det er når religiøse tar opp overbevisningskort som «synskhet», «healing» og «kommunikasjon med ånder». Jeg har alltid hatt et ønske om å si med sikkerhet at det bare er tull, men de har jo så mange uforklarlige og fantastiske historier at jeg ikke helt har visst hva jeg skulle tro.

Men for ikke lenge siden kom anledningen til å oppleve et slikt mirakel. Nå skulle også jeg – på bare tre meters avstand – få oppleve et «medium» gjøre det han kunne.

DØDPRAT LIVE

Oslo 15. januar. Mediet Gordon Smith skal «talk with loved ones on the other side» i Oslo Konserthus, og jeg har sikret meg en dyr billett. I forkant har jeg selvfølgelig søkt opp «den synske frisøren» på internett og funnet flere videoer av hans verk.

Det gjør meg litt nervøs. Det ser ut til at han gjør mange fantastiske ting jeg ikke kan forklare. Hva om det samme vil skje i kveld? Hva om jeg ikke kan finne noen logisk forklaring på det han gjør? Tenk om han faktisk kan snakke med ånder og jeg har tatt feil? Mitt livssyn og verdensoppfatning står på spill, men jeg må jo være åpen for sannheten.

Salen er halvfull av forventningsfulle mennesker. Noen er stille, andreer i hikstende ekstase. Så entrer Gordon Smith scenen. Når jubelen og applausen har lagt seg, runger den skotske aksenten ut i salen.

KOMMUNIKASJON MED TRE PARTER

– When I was young I realised I had a gift, begynner Smith. Han forklarer så hvordan kommunikasjon med de døde fungerer: Det er en kommunikasjon med tre parter; oss, våre kjære døde og han – vårt mellomledd. Han forklarer at det er svært viktig at vi gir han mye respons og snakker mye – for da blir energien sterkere og han vil lettere forstå hva åndene sier …

Da han har forklart ferdig, stopper han opp, som han plutselig får noe over seg. Han gynger frem og tilbake. Hodet er bøyd ned. Han tar stadig en titt på venstre hånd, der ringfingeren er bøyd, som om den sier ham noe.

Han mumler.
– I’m getting something.
– Hi there, young fellow.
– What are you trying to tell me?

Han blir tilsynelatende trukket mot venstre side av publikum. Ånden han snakker med er en ung mann. Han døde uventet. En trist død. Noen som kjenner seg igjen? «JA!», roper en ung kvinne, og skottens assistent kommer løpende med mikrofonen. Han er i gang. Han får stadig flere signaler fra ham som viser seg å være kvinnens døde kjæreste. Bilulykke. Jeg følger spent med, og et øyeblikk kan jeg
kjenne en stor klump vokse i halsen min: det synske mediet finner navnet på den døde, og måneden han døde i.

Kvinnen hikster og publikum gisper og jubler. Hvordan i all verden? Åndene til Smith ser ut til å gå systematisk til verks. Skal man tro Smith virker det som et hyggelig sammentreff at åndene søker personer i publikum først til venstre i salen, så til høyre og til slutt i midten. Alle åndene klarer også å få sagt alt de trenger før klokken til Smiths assistenten har tikket inn 15 minutter. Innen tiden er ute, har Smith avrundet det hele og plutselig er han i møte med en ny ånd.

DET BLIR TYDELIG HVORDAN HAN OVERBEVISER

Forklaringen er kjedelig nok ikke overnaturlig. Ved å følge nøye med på de tingene han gjør og se teknikkene han bruker om og om igjen, blir det mer og mer tydelig for meg hvordan han overbeviser publikum. Før pausen har han rukket å snakke med tre ånder – som tilsvarte tre muligheter for analyse for meg. Andre del av showet blir dermed en repetisjon, bare med nye personer, hvor jeg får
bekreftet mine teorier. Takk og lov, det er bare bløff! Hans eneste spesielle talent er retorikk og en evne til å lese andres sorg.

For selvfølgelig har mange i publikum mistet noen av sine nærmeste, og Smith ser på folk hvem de kan ha mistet. En svartkledd jente i begynnelsen av tjueårene har mistet kjæresten sin. En middelaldrende kvinne har mistet mannen. Og en kvinne med to støttende venninner ved sin
side har mistet moren sin.

DET ER PUBLIKUM SOM VET

Man kan lett bli imponert over alt vårt medium «vet» eller «får vite». Men det er tydelig at egentlig er det publikum som vet. Smith får dem bare til å si det, og er deretter utrolig flink til å formulere seg som om han visste det selv. Det han gjør er nemlig å komme med generelle påstander som kan gjelde det meste og de fleste, og så er det opp til mottakeren å dessifrere hva slags relevans påstanden har. Han kommer med den vage uttalelsen «I’m getting the number 20» og en av publikummerne kan rope «kjæresten min var 20 da han døde», men det kunne også ha vært «vi var gift i 20 år! » eller «bursdagen min er 20. september». Smith gir da uttrykk for at han så klart visste dette, og deretter svare at det er viktig for ånden å si noe med dette. Budskapet er gjerne at hun ikke skal være trist lenger, men nyte livet.

Jeg prøver å telle hvor mange ganger åndene «skriver tall over hodene på oss», men på en eller annen måte er han allerede i gang med noe nytt når han ikke får napp.

Så hvordan klarer han å treffe på riktig navn? Når man først oppdager det, framstår det latterlig lett. Han kaster ut navn, som «Chris… Christoffer… Christian…». «CHRISTIAN! That’s his name!», svarer endelig en i publikum. Et imponerende treff? Nei. Nå er dette riktignok hans første gang i Norge, men det virker svært talentløst ikke å ha lært seg noen norske navn før han kom. Greit at Anna og Christian fikk treff, men Luke og William var det ingen som responderte på.

NOEN GANGER ER DET DÅRLIG LINJE

Å ro seg unna er uansett et av hans andre talenter. Når han feiler, får han enten bare en helt ny ting inn eller så skylder han rett og slett på at vi i publikum gir han feil energi eller at det ikke alltid er mulig å tolke åndene. Virker det ikke uansett underlig at en norsk bestemor, som ånd, plutselig snakket flytende skotsk til vårt kjære synske medium?

Etter hvert blir det faktisk kjedelig, og ikke minst åpenbart hvorfor disse showene kanskje slår best an i redigert form på DVD. Det hele blir særlig latterlig når Smith får kontakt med en baby som døde av blodforgiftning og som vil snakke med moren sin, men vårt medium klarer ikke finne henne i salen – selv om han var helt sikker på at hun var der. Gi seg kan han uansett ikke, og han finner til slutt en kvinne som kanskje hadde hatt en kollega som kunne ha mistet en sønn av blodforgiftning. Eller var det kreft? Det er uansett uhyre viktig at hun søker opp denne personen og forteller at babyen har det bra og at foreldrene må slutte å sørge. Jeg lurer uansett på om denne siste, mindre suksessfulle samtalen kanskje forklarer hvorfor han skynder seg av scenen en halvtime før planen?

OK. Så har han kanskje et positivt budskap om å slutte å uroe seg og heller nyte livet, men veier det opp for at han lurer folk og i tillegg tar betalt for det? For meg var det åpenbart at han prøvde å lure oss (og dessverre virket det på meg, etter samtale med noen publikummere i etterkant av showet, at han lyktes). Jeg kan ærlig og oppriktig si at jeg er mer overbevist om eksistensen av ånder enn noen gang: det er noe tull.

(Opprinnelig publisert i Fri tanke 1-2011)