- Om konsekvensen av en politikk blir ikke-humanistisk må humanister tenke seg om, skriver Staffan Gunnarson.

Publisert 25.9.2007

Lars Gule skriver i debatten om religiøse skoler blant annet at "vi må gjerne mene... at barnekonvensjonen legger et moralsk press på foreldre om å gi sine barn en pluralistisk oppdragelse...". Her er vi veldig enig. Spørsmålet er dog om den obligatoriske skolen skal garantere pluralisme og objektivitet i undervisningen av alle barn eller bare håpe at foreldrene og/eller forskjellige livssynssamfunn vil gi dem det?

Dette dreier seg jo ikke om en privatsak, men om en uhyre viktig felles samfunnsinteresse: den skoleplikten som omfatter alle. Verken elevenes eller foreldrenes religions- og livssynsfrihet vil på noen måte bli truet, hvis man garanterer konfesjonsløs undervisning. Barn må få en plattform slik at de selv kan vurdere ulike livssyn og ideologier de vil tilslutte seg. Skolen skal være en nøytral arena, med et felles samfunnsideal om demokrati og pluralisme.

Vi bør stå for en sekularisme som ser religionsfriheten som en meget stor verdi, både for alle samfunnsborgere og for barna i skolen. Dette er sann demokratisk humanisme, som ikke kan sies å skade noen. Det er faktisk veldig galt å se disse prinsippene som en slags fundamentalistisk sekularisme. De likestiller nemlig mennesker uavhengig av tro eller ikke-tro og gir dem de samme grunnforutsetningene i livet. Å kalle dette for en form for undertrykkelse er ganske bisarrt og er feilslått som humanistisk argumentasjon. Det er da forskjell på permanent å ta barn fra sine foreldre og kun å ville sikre dem en allsidig undervisning.

Hvis det hadde vært sånn at humanister og sekularister hadde ønsket å skape en skole for den "vitenskapelige ateismen" a-la Sovjetunionen, så kunne man ha skjønt advarslene. Nå er hele poenget at ateisme og humanisme må granskes og vurderes nøye, sammen med andre ideologier og religioner, så det er ikke aktuelt å diskriminere noen.

Det blir meningsløst å betegne svenske Humanisternas konsekvente sekularisme som "de gode hensikters tyranni", slik Gule har gjort ved en tidligere anledning. I Sverige har Humanisterna for eksempel, som en naturlig del av religionsfriheten, støttet muslimers rett til å bygge moskeer. Noe som ikke har ført til en samtidig støtte for representanter for ulike livssyn å styre innholdet i den obligatoriske undervisningen for barn. Denne holdningen krenker ikke noen, tvert imot forhindrer den intellektuelle overgrep på barn. Humanisters frihet blir da heller ikke krenket bare fordi de ikke får lov til å starte skoler får egne barn?

Foreldre har et ansvar for å oppdra sine barn, noe ingen vil ta fra dem når det gjelder hjem og fritid. Poenget er bare at barn skal få en motvekt, et vindu mot verden, særlig når foreldrene mangler evne eller lyst til å gi dem det. Det gjelder både troende og ikke-troende. Uansett hvem som holder i undervisningen - det offentlige eller det private - bør humanister kreve at den skal være ikke-konfesjonell. I et moderne demokrati skal skolen være sekulær og formidle kunnskap om, ikke oppdragelse i, religion og livssyn. Dette skal alle barn ha rett til.

Svært overraskende er Gules parafrasering av Voltaire: "jeg vil forvare inntil døden din rett til å tro og praktisere slik du vil og til å oppdra dine barn slik du vil - også i religiøse friskoler om du så vil". Dette avslører en kollektivistisk tilnærming som burde være fremmed for humanister og viser frem et lett skremmende syn på barn som nærmest rettsløse i forhold til et så avgjørende spørsmål som utdanning. Barn er også individer, de tilhører ikke bare en eller annen livssynsgruppering. De må kunne få støtte og finne en vei ut, når de trenger det. Det har vi mange eksempler på, fra dem som lever i lukkede miljøer Det hadde vært bedre om vi inntil døden kunne forsvare barns rett å bli oppdratt i et skolemiljø der kunnskap går foran tro.

Om konsekvensen av en politikk blir ikke-humanistisk må humanister tenke seg om. En enkel regel er hele tiden å bruke de grunnleggende sekulære prinsippene. De som handler om et skille mellom stat og kirke, mellom skole og religion. Dette bør kreves av staten og av hver enkelt lærer i skolen at man følger disse. Når staten ikke klarer dette kan det være fristende å bruke foreldreretten, men det leder fort til verre problemer enn dem man først ville løse. Livssynsfriheten er det eneste holdbare motivet på lang sikt, for et demokratisk og pluralistisk samfunn for alle borgere.