Ved å anvende følelsene som argument for krav på respekt, saboterer og monopoliserer de religiøse meningsrommene. Religiøsitet er irrasjonalitet satt i system, forsøkt legitimert under sosial aksept. Nettopp flukten fra den rasjonelle begrunnelsestvang, er religionens sosialt aksepterte privilegium, og i lys av den nytilsatte generalsekretærens uttalelse (Fri tanke 01/06), og i forlengelsen av Habermas' ønske om respekt for troens eksistensielle betydning for den troende, fremstår uttalelsen som tannløst svik overfor nødvendigheten av strengere krav til rasjonell begrunnelse og den nye generalsekretæren mer som diplomat enn prinsipiell livssynstenker.

Om HEF reduseres til at «vi må leve med delte meninger», synes HEF på vei rett inn i den erkjennelsesteoretiske relativisme hvor poengteringen av rasjonalitet og grensene for hva man ikke aksepterer, synes å forsvinne i og med at alle aksepteres å stå i hver sin «sannhet». HEFs engasjement og mandat reduseres således kun til å forsone ulikheter og fremme toleransen for at vi er forskjellige, uansett irrasjonalitet, hvor det viktige ikke lenger synes å være begrunnelse for forestillinger mennesket i kraft av sin fornuft kan gi sin tilslutning til, men snarere om å leve i fredelig (irrasjonell?) fordragelighet som en «stor, lykkelig familie». Ifølge Platon er viten (doxa) begrunnet mening, og begrunnelse er nettopp religionens problem, noe Platon klart viser i dialogen Euthyfron angående religion som begrunnelse for moral: Er noe godt (eller riktig) fordi Gud vil det, eller vil Gud det gode fordi det er godt, hvor poenget er at den grunnleggende kilde for moral ikke kan være av teologisk karakter? Spørsmålet er: Hvordan respektere tanker, ideer, forestillinger man i kraft av sin fornufts begrunnelse ikke kan gi sin tilslutning til?

Rune Vik-Hansen