Jeg er enig med Sara Azmeh Rasmussen i at vi bør bekjempe, ikke støtte, religiøse skoler. Hvor langt man skal gå, kan diskuteres. Det er vanligvis ikke slik at man vil forby det man bekjemper, skriver Ronnie Johanson.

Publisert 17.9.2007

Jeg forstår Sara Azmeh Rasmussens bekymring for at dommene i KRL-saken skal føre til opprettelse av flere religiøse skoler. Det er imidlertid grunn til å håpe at det motsatte kan bli resultatet. Dersom faget blir endret så mye at fritak oppleves som unødvendig, blir det mindre grunn til å starte egne skoler for dem som i likhet med oss har opplevd deler av faget som uakseptabelt.

Nå er det tid for å se fremover, ikke å krangle om det som har skjedd. Dommene i Strasbourg og Genève gjør det vanskelig å beholde et KRL-fag uten helt vesentlige endringer, og det blir HEFs oppgave å påse at så skjer. Samtidig vil en slik endring av faget gi oss et nytt argument mot religiøse friskoler. Jeg er enig med Sara i at slike bør vi bekjempe, ikke støtte. Vi må stå på barnas side, ikke på indoktrinerende foreldres side. Hvor langt man skal gå, kan diskuteres. Det er vanligvis ikke slik at man vil forby det man bekjemper.

Men det finnes i hvert fall ett område hvor forbud er på sin plass. På HEFs to siste landskonferanser har jeg hevdet at det er en krenkelse av barns integritet å melde dem inn i et tros- eller livsynssamfunn. Og det er faktisk i strid med FNs verdenserklæring om menneskerettigheter! Artikkel 20 sier at "Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon". Kan det kalles annet enn tvang når man lar et spedbarn tilhøre en religiøs organisasjon? Ansvaret for de langt de fleste av disse overgrepene ligger hos Kirken, som tvinger foreldre til å melde inn barnet som motytelse for å stenke vann på det.

Lars Gule tok ordet og hevdet at artikkel 20 gjelder ikke barn, fordi foreldre har rett til å oppdra barna i sitt eget livssyn. Menneskerettighetene skulle altså ikke gjelde for barn? Det understrekes tvert imot i artikkel 2 at "Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art ..." Det gjøres intet unntak for umyndige (bortsett fra i artikkel 16: "Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg ...")

Gules påpeking av foreldreretten på området er dekket av artikkel 26, som sier at "Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få". Dette gir dem sannsynligvis rett til å opprette religiøse skoler, men ikke til å melde dem inn i trossamfunn.

Vi bør normalt ikke blande oss for mye inn i trossamfunnenes indre forhold. Men når de bryter menneskerettighetene, har vi rett til å bry oss. Og myndighetene har plikt til det. Når statskirkedebatten nå ser ut til å ende med en ny særlov for Kirken, kan man la denne omfatte en passus om at medlem blir man ved kirkelig konfirmasjon. "Lov om trudomssamfunn og ymist anna" bør få en ny paragraf som sier at det er ikke tillatt for foresatte eller andre å melde barn inn i et tros- eller livssynssamfunn. Underforstått at de kan selv melde seg inn. Så blir det opp til den enkelte organisasjon hvor unge medlemmer de vil ta inn. (HEF har som kjent en grense på 15 år; denne bør kanskje endres til 14.)

Dette vil selvsagt ikke innebære et forbud mot barnedåp. Kirkens bekjennelse sier ikke noe sted at man skal registreres som medlem ved dåpen, bare at man gjennom den får syndsforlatelse og tilgang til Guds nåde (Augustana IX, Luthers lille katekisme IV). Og det presiseres stadig fra kirkelig hold at dåpen står ved lag også for utmeldte, og at alle som er døpt regnes som kristne (!)

Men hvor mange er det som døper barna for å melde dem inn i et luthersk trossamfunn? Eller sagt på en annen måte: Det vil ikke bli færre som lar barna døpe dersom det ble slutt på denne formen for medlemsverving av sakesløse personer som ikke kan ta til motmæle. Det er helt andre grunner til at barn blir døpt. Fortsatt er dåpen kanskje først og fremst en navnedag, selv om det er lenge siden presten sluttet å spørre "Hva skal barnet hete?" Det fikk jo navn da myndighetene fikk beskjed om hva barnet skal hete, i god tid før dåpen.

For mange betyr dåpen allikevel noe mer. Den er en religiøs velsignelses- og forbønnshandling, slik den kirkelige konfirmasjonen er blitt, og foreldrene gir løfte om å oppdra barnet "i den kristne tro og forsakelse". Men neppe mange av dem vil protestere hvis Kirken lar det bli med det, og slutter å verve medlemmer som ikke har gitt samtykke.

Et pennestrøk knyttet til barnedåpen er grunnen til at Kirken fortsatt har rundt 80 % av folket som medlemmer. Denne oppslutningen bruker kristne politikere som om det store flertall skulle ønske kristent formål i barnehager og skoler, og til og med i kulturlivet. (Utrolig nok er det flere norske fylker som har kristen formålsparagraf for kulturlivet!)

Tvangsinnmelding av spedbarn i trossamfunn er etter min mening en krenkelse av menneskerettighetene som har langt større konsekvenser enn KRL-faget. Hva mener Human-Etisk Forbund?

Ronnie Johanson