Selv om Bibelen skulle være bevist oppspinn på avgjørende punkter, ville det ikke spille noen rolle for de "ikke personlig kristne".

Publisert: 5.11.2009

Stein Brohjem fortjener kanskje et svar? Meninger og formuleringer jeg ikke kan forholde meg til, må jeg se bort fra. Men det vi har hørt før - ikke minst fra Satskirkens ikke-troende fyllekalk - vil jeg her forsøke å svare på. Jeg håper at svaret er relevant for det vesentlige i Brohjems undringer:

I en tv-debatt for en del år siden, erklærte flere tilhengere av Statskirken seg kristne, men ikke "personlig kristne". Hva dette betyr, fikk vi en forklaring på av selveste Carl I. Hagen: Man tror ikke at kristendommen eller Bibelen er sann, men vil beholde Statskirken med en konfesjonsbunden kristendom og det hele! Selv om Bibelen skulle være bevist oppspinn på avgjørende punkter, ville det ikke spille noen rolle for de "ikke personlig kristne" på grunn av det verdigrunnlaget man mener kristendommen har skapt.

I min oppvekst i 1930-årene, ble jeg nødt til å forholde meg til to varianter av kristendommen: Et aktivt bedehusmiljø og et statskirke-/skolemiljø. De fleste av mine døpte skolekamerater løp rundt bedehuset, bråket og harselerte med det som foregikk innenfor. De tilhørte tydeligvis de "ikke personlig kristne" familier som "bygger på vårt kristne kulturgrunnlag". Og denne kulturen, som vi lærte om på skolen, startet med Olav Trygvasons amputering av legemsdeler på de motstridige, og ble fulgt opp med mye annen "kultur", som for eksempel heksebrenning, fram til vår tid. Slik ble jeg i og utenfor skolen konfrontert med kristendommens mangfold av selvmotsigelser, tankekors, paradokser og intoleranse, og svært tidlig nødt til å tenke selv.

Opplysning og humanisme befridde oss fra "kulturen". Slikt som kirkebygg, kristne malerier og salmemusikk er vel og bra, men blir av liten betydning i skyggen av Kristendommens overgrep og herjinger med folk. For 20 år side oppdaget jeg at Human-Etisk Forbunds syn, slik det ble formulert av Kristian Horn, faller sammen med det syn på livet som jeg selv kom fram til allerede i tenårene, og hvor det viktigste i forbindelse med dette mitt svar til Brohjem, er: Det må være full og reell livssynsfrihet. Men livssyn er en privat og personlig sak. Det må herske respekt for andres livssyn så lenge de ikke skader andre. Alle må forholde seg til norsk lov, og Staten må være nøytral i livssynspørsmål.

I dag, 70 år etter min oppvekst med to kristendomsvarianter, står vi overfor et konglomerat av varianter, tilsynelatende med "ikke personlig kristen" varianten som den største. Brohjem er i godt selskap, og selvfølgelig med frihet til å finne seg tilrette i dette indifferente fellesskapet. Men han burde kunne forstå at det fins mennesker som ikke kan innpasse seg slik, uten å miste både identitet og selvrespekt med mer. Det har noe med frie egne tanker, refleksjoner og selvstendighet - og ikke minst; reell livssynsfrihet, og frihet fra livssyn - å gjøre.

Robin Tande