Er det diskriminerende og brudd på lovfestede friheter eller menneskerettigheter å ha en lovfestet, konfesjonsfri offentlig og obligatorisk skole? Robin Tande retter spørsmålet til Lars Gule.

Publisert: 3.10.2007

Hardkjøret på foreldreretten har altså fått som konsekvens at man må støtte privatskolene, prinsipielt. Ifølge kritikerne innen HEF har man dermed kjørt organisasjonen og humanismen ut i et uføre.

At religiøse samfunn skal kjøre eget alternativ til hele den offentlig skolen for å oppdra sine barn i sitt livssyn, virker meningsløst. Innvandrer- og integrerings- problematikken tydeliggjør som aldri før nødvendigheten av en offentlig obligatorisk skole. Å tilrettelegge for at barn fra vidt forskjellige kulturer først vil møtes som tenåringer i gatene for å tilpasse seg hverandre, er ikke mindre enn grov uansvarlighet.

For øvrig kan jeg stort sett gi min fulle støtte til det Steffan Gunnarson skriver, men vil stille et klart grunngitt spørsmål til Lars Gule:

Det er ikke aktuelt å forby noen å kjøre skoler for sine barn; det være seg søndagsskoler, danseskoler eller annet. Men det er aktuelt å ha en lovfestet, konfesjonsfri offentlig og obligatorisk skole. Er dette diskriminering av noen, er det brudd på lovfestede friheter eller menneskerettigheter å ha en slik skole? Er det umoralsk eller antihumanistisk? I tilfelle hvorfor?

7. april 1995, før KRL tiden, hadde teologiprofessor Jacob Jervell innlegget "Ikke gjør som mora di sier" i Stavanger Aftenblad. Dette, som stort sett kan støttes av undertegnede (som ikke har for vane å være enig med Jervell), er nå blitt høyaktuelt, relevant og interessant. Jervell har sikker sitt eget syn på konfesjonsfrihet. Men det nevnes ikke og er en sak for seg. Er Jervell i konflikt med menneskerettighetene?

Her er innlegget:

«Ikke gjør som mora di sier», heter det i den noe rampete visen til Ole Paus. Den har fått ny aktualitet. Men på en annen måte enn Paus tenkte. Nemlig i spørsmålet om foreldrerett og privatskoler.

Privatskolene er det blitt stadig flere av. Nye grupper er interessert i å starte sine særskoler. Og privatskolene bygger på at foreldreretten er noe hellig. Det er foreldrenes rett og plikt å bestemme barnas oppdragelse. Ønsker foreldre ikke å la barna oppdras i den offentlige skolen, må de ha retten til å velge en friskole. Denne forvalter foreldrenes rettigheter til barns oppdragelse. Samfunnet har plikt til å legge til rette for å opprette slike skoler. Mindretallet har slike demokratiske rettigheter. Omkostningene for slike skoler bæres i hovedsak av samfunnet. De fleste av dem har en kristen formålsparagraf. Men der finnes også en rekke skoler på annet grunnlag. Og flere kommer.

Det har vært nokså fritt fram for slike skoler en tid. Men i det siste året har de politiske myndigheter, les Gudmund Hernes, begynt å stramme inn, slik at friskolene synes at de har det nokså hett rundt seg. Muslimene ble nektet å opprette en skole. Kristelig Gymnasium i Oslo merket en moralsk forargelse da de nylig sparket en av sine lærere. I en offentlig skole hadde det ikke vært mulig. Hernes er ikke alene om det å bremse ned på privatskolene. Så vel SV som Sp er kritiske. Det tales om å skjære ned på bevilgningene.

Men så var det Ole Paus og foreldreretten. Det ble spetakkel da den kjente barnepsykologen Magne Raundalen gikk ut og forlangte at staten må inn i barneoppdragelsen. Barneoppdragelsen var for alvorlig til den kan overlates til foreldrene alene. Samfunnet må lage en kontrakt med familiene om oppdragelsen og bestemme innholdet. Da ble det ropt høyt om et anslag mot foreldreretten. For den er jo hellig. «Totalitær politikk» ble det sagt hvis samfunnet skulle påta seg oppdragelsen. Samtidig som vi skal ha oss frabedt at samfunnet skal ha ansvar for barneoppdragelsen, anklager vi samfunnet for at det ikke tar et slikt ansvar. Hvorfor kritiserer vi ellers skolen så sterkt? «Om jeg hamrer eller hamres, likefullt så skal der jamres». Hvor hellig er egentlig foreldreretten?

Friskolene er stort sett faglig forsvarlige. Selv om noen av dem gjør folk dummere når det gjelder å forstå samfunnet. At friskolene er bedre enn de offentlige skoler er nok en myte, laget av friskolekretser. Men det er to ting friskolenes folk og forkjempere ikke tar med i betraktningen og tar alvorlig. Ting som gjør friskolene problematiske for samfunnet.

Det ene er oppløsningen av det norske samfunn som fellesskap. Vi organiserer samfunnet i en rekke interessegrupper i kamp mot hverandre om samfunnskaken, altså økonomi. Vi gjør ikke noe lenger sammen som samfunn. Vi har ikke møteplasser lenger som folk. Til og med kirken er på vei til å bli interesseorganisasjon i stedet for samfunnskirke. Friskolene er interesseskoler, altså egne skoler for grupper som bestemmes av særinteresser. Mens den offentlige skolen er en samfunnsskole. Skolen er snart det eneste sted hvor vi er sammen som folk og gjør noe sammen. Er skolen en rest av et samfunn i oppløsning, står friskolene utenfor. Lik rett til muligheter er viktig for den offentlige skole, men enda mer bestemmes den av fellesskapet. Friskolene skyver i retning av en oppløsning av dette, også av likhet, men enda mer av fellesskap. Vi får en oppdragelse av gruppesosiale, ikke samfunnssosiale mennesker. I dag er de største interessegruppene i samfunnet, de politiske, næringsmessige, yrkesmessige, livssynsmessige, opptatt av å få bestemme hva som skal foregå i skolen. Alle kan ikke få sitt gjennom. Hva så? De kan opprette sine egne frie interesseskoler. Så lenge samfunnet betaler, er det enkelt.

Det annet er Ole Paus igjen. Foreldreretten er vel ikke automatisk hellig? Er den ikke avhengig av at foreldrene er i stand til å oppdra sine barn? Hva om de ikke er det? Vi er i ferd med å få en generasjon mennesker i dette landet som ikke vet forskjellen mellom rett og galt. Vår uetiske, økonomisk-teknologiske kultur bestemmer vår oppdragelse av barna. Rett og galt er ikke avgjørende, men det som lønner seg. Barn skal oppdras til at de kan gjøre det bedre enn andre og slå ut andre. Derfor læres de til å tenke i egeninteresser, i lurt og dumt for seg selv, i stedet for rett og galt. Mange oppdras til etiske invalider. Dette kommer fra hjemmene og ikke fra skolen. Hva skal skolen gjøre når disse barna kommer? Er det noen annen mulighet enn «Ikke gjør som mora di sier!»? Lærerne må altså hos barna rydde bort noe av oppdragelsen hjemmefra før de kan få «gagns menneske» av dem, samfunnsborgere og ikke interessemennesker. Om vi da er interessert i det. Men det er ikke lett for lærere som oppdager at foreldrene trenger oppdragelse først.

Gamle statsråd Bondevik sa at skolen var hjemmets forlengede arm. Nei, ikke så lenge hjemmet ikke gir en oppdragelse. Ikke alle verdier er verneverdige. Foreldreretten gjelder ikke uinnskrenket. For mange barn kommer fra ødelagte og oppløste hjem. For mange får ingen oppdragelse, for mange en gal. Ved siden av foreldrerett finnes der vel noe som heter barnerett og barnevern i oppdragelsen og for skolen? Den offentlige skolen er viktigere enn noen gang. Fantes den ikke, måtte den oppfinnes.

Robin Tande