Noen ser åpninger for Gud i naturvitenskapens huller. Det må de selvsagt få lov til å gjøre, men jeg skulle ønske at de i det minste forsøkte å leve opp til de samme standardene som naturvitenskapene må strebe mot, skriver Øystein Elgarøy.

Publisert: 7.12.2008

Hans Christofer Børresen har kommentert et foredrag jeg holdt i Humanismens hus i Oslo 19.11.08. Jeg vil først av alt si at det er hyggelig at han hørte på og at han tar seg bryet med å imøtegå noen av påstandene mine. At jeg er uenig i det meste av det han har å si burde ikke være noen overraskelse, og jeg vil kort si hvorfor.

Børresen trekker fram noen uløste vitenskapelige spørsmål: universets tilblivelse, den tilsynelatende finjusteringen av naturkonstantene, og den menneskelige bevissthet. Fra det faktum at de er uløste trekker han så stilltiende konklusjonen at de aldri vil bli løst, og deretter postulerer han Gud som løsningen. Dette er ganske klassisk "God of the gaps"-argumentasjon: "Naturvitenskapen har ennå ikke svar på X. Naturvitenskapen vil aldri få svar på X. Derfor eksisterer Gud." Det finnes ganske riktig huller i naturvitenskapen, men neppe så store som de logiske hullene i dette argumentet.

Finjusteringen av naturkonstantene fikk fyldig omtale i foredraget mitt, og jeg har dessuten behandlet i et tidligere innlegg publisert på Fri Tankes nettsider. Jeg vil derfor ikke bruke mye plass på det her, men jeg noterer meg at Børresen overser de fleste argumentene mine for hvorfor den tilsynelatende finjusteringen av naturkonstantene duger dårlig som gudsbevis. Det kan derfor være på sin plass å gjenta tre viktige poeng.

Det første er at hele argumentet fra finjustering bygger på en ganske elementær feil i sannsynlighetsregning. Man påstår at finjustering er usannsynlig gitt at universet er styrt av naturlover alene, og slutter så at det er usannsynlig at universet er styrt av naturlover alene gitt at naturkonstantene er finjustert. Et eksempel fra pengespillenes verden kan illustrere feilslutningen: Dersom jeg har tippet alle mulige kombinasjoner av sju tall mellom 1 og 34, vinner jeg helt sikkert i Lotto. Men dersom jeg vinner i Lotto, er det svært lite sannsynlig at jeg har tippet alle mulige kombinasjoner. Det er vel så langt ingen lottovinner som har gjort dette.

Det er også feil at vi ikke har mulighet til å forklare finjusteringen naturvitenskapelig. "Multiverset" som består av mange universbobler med forskjellige kombinasjoner av naturkonstanter er en lovende forklaringsmodell som også er empirisk testbar. At vi bor i en boble som tillater at liv eksisterer er i denne modellen like naturlig som at vi befinner oss på Jorden i stedet for Jupiter.

Et tredje poeng er at den samme finjusteringen som har gjort det mulig for vår art å utvikle seg også garanterer at vi bare har kortvarige gjesteroller i universets historie. Dersom ikke de "finjusterte" naturkonstantene utsletter på andre måter, vil Solen sørge for å gjøre det når den en gang blir en såkalt rød kjempestjerne. Derfor synes det for meg å være litt vanskelig å argumentere for at naturlovene har noen spesiell omsorg for oss.

Et viktig poeng som Børresen griper fatt i er spørsmålet om hvordan Gud, som tradisjonelt oppfattes som et immaterielt personlig vesen, kan påvirke den fysiske virkeligheten. Han har forstått meg dit hen at jeg mener at det er en absurd tanke. Det er vel ikke så langt fra sannheten, men hovedpoenget mitt er at det må være opp til de som ønsker å argumentere for Guds eksistens å skissere en plausibel mekanisme, og at de ennå ikke har gjort det så vidt meg bekjent.

Børresen trekker så inn relativitetsteorien og kvantemekanikken. De er angivelig "absurde" og "kontraintuitive". Disse teoriene er ikke mindre ubegripelige enn forestillingen om et immaterielt, personlig vesen som universets skaper, derfor kan man like gjerne tro på Gud. Argumentet synes altså å være: "Moderne fysikk er vanskelig å forstå. Gud er vanskelig å forstå. Derfor finnes Gud." Det virker ikke særlig overbevisende på meg. Våre hjerner er resultatet av evolusjon. De er tilpasset omgivelser der hastigheter og avstander er moderate, og objekter er store nok til at vi kan se dem med det blotte øyet. At teorier som beskriver det veldig store, det ekstremt raske og det mikroskopiske kan være vanskelige for vår intuisjon er derfor ikke så overraskende. Men relativitetsteoriene og kvantemekanikken er formulert med matematisk presisjon og har passert utallige empiriske tester. Det samme kan ikke sies om hypotesen om at et immaterielt, personlig vesen står bak universet.

Børresen fortsetter: "Kåsøren og hans tilhørere er selv vandrende absurditeter: De er bevisste, og deres bevissthet er immateriell". Her går det altfor fort i svingene. Dualisme, forestillingen om at bevisstheten skyldes noe ikke-fysisk, er langt fra å være noen veletablert hypotese, for å si det mildt. Den har bortimot uoverstigelige problemer med å beskrive sammenhengen mellom bevissthet og kropp. Børresen skylder i det minste å argumentere for at bevissthet er et immaterielt fenomen, ikke bare slå det fast som et faktum.

Etter forsøker Børresen seg med det gamle trikset med å tilkjenne Gud "nødvendig eksistens". Hva det vil si at "Gud er den som i seg selv omfatter alle årsakene til sin eksistens", og hvorfor dette er en egenskap som universet ikke kan ha, får vi ikke vite. Dette argumentet er behandlet utallige ganger i religionsfilosofien, Børresen kan for eksempel lese J. L. Mackies "The miracle of theism".

Selv liker jeg David Humes oppsummering av temaet i "Dialogies concerning natural religion":

"It is pretended that the Deity is a necessarily existent Being; and this necessity of his existence is attempted to be explained by asserting, that, if we knew his whole essence or nature, we should perceive it to be as impossible for him not to exist as for twice two not to be four. But it is evident, that this can never happen, while our faculties remain the same as present. It will still be possible for us, at any time, to conceive the non-existence of what we formerly conceived to exist; nor can the mind ever lie under a necessity of supposing any object to remain always in being; in the same manner as we lie under a necessity of always conceiving twice two to be four. The words, therefore, necessary existence, have no meaning; or, which is the same thing, none that is consistent."

David Hume: "Dialogues and Natural History of Religion", Oxford World's Classics, Oxford, 1993.

Børresens avsluttende fremstilling av universet som en "utfelling" fra et immaterielt kraftfelt klargjør ingenting. Analogien med bølge-partikkeldualitet i kvantemekanikken holder ikke mål. Enten vi gjør et eksperiment der elektronet oppfører seg som en bølge, eller et forsøk der det utviser partikkeloppførsel, så er det et rent materielt fenomen vi står overfor. Vi har matematiske modeller for hvordan elektroner skal oppføre seg under gitte forhold, og vi kan komme med detaljerte forutsigelser. Kan Børresen lage en like detaljert beskrivelse av forholdet mellom det immaterielle krafteltet og det materielle universet? Så vidt jeg kan se gir ikke analogien hans noe som helst innsikt i hvordan universet ble til.

Til slutt et personlig hjertesukk. Ærlighet er viktig i all vitenskap. Når jeg holder foredrag, kan jeg ikke legge skjul på at det finnes mange ubesvarte spørsmål innenfor mitt fagfelt, kosmologien. Det er jo faktisk disse spørsmålene som driver forskningen! Men ærlighet har sin pris, og prisen er ofte at noen ser åpninger for Gud i naturvitenskapens huller. Det må de selvsagt få lov til å gjøre, men jeg skulle ønske at de i det minste forsøkte å leve opp til de samme standardene som naturvitenskapene må strebe mot. Børresens argumentasjon bygger på begreper som ikke er klarlagte, påstander som både er ubegrunnede og tvilsomme, og munner ut i en analogi som ikke på noen måte øker vår forståelse av virkeligheten.

Øystein Elgarøy