Vår forening er enig med dem som advarer mot utglidning. Det er viktig med strenge regler, grundig overvåkning og full åpenhet. Den skjulte dødshjelp som praktiseres i alle land gir ikke slike muligheter.

Publisert: 1.2.2020

Morten Horn skriver i et innlegg på Fritanke.no at vi må beskytte de svakeste blant oss! Og det er nettopp det Foreningen Retten til en verdig død arbeider for.

Slik jeg ser det, er håpløst syke og døende pasienter de svakeste av alle svake stemmer i den offentlige debatt, selv om enkeltskjebner med års mellomrom blir kjent gjennom dramatiske oppslag i media slik.

Foreningen Retten til en verdig død ønsker å representere de mange tusen som føler angst og uro ved at de taper sin rett til å fatte avgjørelser om sin egen skjebne i livets siste fase. I løpet av få år har forkjempere for retten til en verdig død oppnådd å influere lovgivningen i flere land, og livstestamentet har fått gyldig status og retten til selvbestemmelse er noen steder blitt utvidet til også å gjelde tidspunktet for opphøret av en uutholdelig dødsprosess.

Horn kommer med en udokumentert påstand om at jo mindre legen vet om lindrende behandling, jo mer villig er han til å se dødshjelp som en utvei. Mens de aller sterkeste motstanderne er ekspertene på lindrende (palliativ) behandling.

Deretter argumenterer han med at ingen land som har legalisert aktiv dødshjelp, har klart å lage regler som avgrenser dette på en tilfredsstillende måte. Dette må etter min oppfatning være villedende. Både Nederland og Oregon har gode regler for å tillate eutanasi.

Disse påstandene blir tilbakevist av legeveteranen, professor Peter F. Hjort har skrevet en vakker memoarbok, Alderdom, Helse, Omsorg, Kultur, en bok som vil bli lest med glede av mennesker både innenfor og utenfor hans profesjonelle sfære. Her skriver han bl.a. at han alltid har vært imot aktiv dødshjelp og har aldri gjort det, men nå er han kommet i tvil.

Grunnen til hans tvil er at han fikk en bok til anmeldelse. Den handlet om aktiv dødshjelp i Nederland, Belgia og seks andre europeiske land, inklusive Norge. Boka var ufattelig grundig og argumenterer for at tiden har endret omtrent alt i Europa gjennom de siste 40 årene.

Medisinen har endret seg, og stadig oftere møter en disse problemene mot slutten av livet: Ikke starte eller avslutte aktiv behandling, avslutte sonde- og/eller intravenøs næring og væske, og lindrende behandling som har dobbelteffekt som bivirkning og vil forkorte livet.

I boken Den siste hjelper problematiserer den kjente medisineren, professor emeritus Jarle Ofstad omkring forhold som kan tale for og imot barmhjertighetsdrap, både eksemplifisert ved Hitlers «eutanasiprogram» og utviklingen av lovlig rett til aktiv dødshjelp i Nederland.

Ofstad fremhever paradokset i at opinionen og alminnelig rettsoppfatning sier ja til eutanasi, mens loven sier nei. Dessuten peker han på at norske leger i lang tid har praktisert eutanasi som en akseptert del av sitt yrke.

Det er naivt å tro at det ikke pågår aktiv dødshjelp i Norge, sier Jarle Ofstad.

Ofstad peker på at verdisystemet er på gli, og vil åpne for større frihet og større livsutfoldelse. Også når det gjelder muligheten for å avslutte eget liv, og mener at loven bør endres og legeassistert dødshjelp tillates.

Synet på eutanasi i befolkningen har dessuten endret seg i positiv retning. Spørreundersøkelser i ni europeiske land i tiden 1981 - 99 viser at befolkningen i alle disse landene - også i de katolske landene - i stigende grad gir sin tilslutning til eutanasi.

Også i Sverige er det en utvikling som på sikt støtter opp om eutanasi, også blant legene.

Et klart flertall i Statens Medicinsk-Etiska Råd i Sverige har i en nylig avgitt uttalelse til regjeringen gått inn for legeassistert livsavslutning i spesielle tilfelle. Rådets skriv baserer seg på en utredning fra en arbeidsgruppe bestående av sykehusprest Daniel Brattgård, professor i medisinsk etikk Niels Lynöe og riksdagsmedlem Barbro Westerholm.

Utredningen avsluttes slik:

"Det finns et fåtal patienter vars önskemål inte kan tillgodoses av den palliativa vården och där läkare redan idag skriver ut läkemedel med vilka patienten själv kan avsluta sitt liv. Man bör därfor överväga att ändra lagstiftningen så at efter noggrann prövning den patientansvarliga läkaren tillsammans med annan läkarbedömning ges möjlighet at i vissa speciella fall förskriva läkemedel med vilka patienten själva kan avsluta sitt liv för at på detta sätt undvika ett förutsebart och ej behandlingsbart lidande."

Den danske spesiallegen Michael Norup sier at det uføres aktiv dødshjelp i Danmark i dag for noen av de terminalt og uhelbredelig syke, men det forgår i det skjulte og dermed uten regler og kontroll. Legalisering av aktiv dødshjelp vil bety, at flere pasienter og pårørende blir inndratt i beslutningen, når livet avsluttes med medisin. Det skjer langt fra alltid i dag. Det er derfor grunn til å tro at det samme gjelder i Norge.

Vår forening er enig med dem som advarer mot utglidning. Det er viktig med strenge regler, grundig overvåkning og full åpenhet. Den skjulte dødshjelp som praktiseres i alle land gir ikke slike muligheter.

I delstaten Oregon på USAs vestkyst, ble etter to valg i delstaten vedtatt en lov med endelig virkning fra november 1997, og har funnet anvendelse hvert år siden 1998. Loven tillater leger å utstede resepter for dødelige doser av medikamenter for personer med en dødelig sykdom. Prosedyren benevnes også legeassistert suicid eller selvmord. Pasienten må selv ta medikamentet. Gjennomsnittelig har årlig 35 døende benyttet seg av denne mulighet.

Etter 10 år er Oregons dødshjelps-praksis grundig vurdert av myndigheter og forskere.

Resultat: Ingen utglidning

Hippokrates lege-ed innebærer et løfte om ikke å foreta drap, selv om en lege blir bedt om det.

Praksis i Sparta på hans tid og planen for Platon i idealstaten var å sette misdannete barn ut i skogen til de ville dyr. Hippokrates sa mot denne bakgrunnen: "Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt. " Dette anses av noen som et argument i dagens debatt om eutanasi og legeassistert selvmord. Men i edens neste setning heter det: "På samme måte skal jeg heller ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel." Det er altså ikke slik at eden har et universelt legeetisk innhold. Dette fremkommer også av andre utsagn i eden: " Jeg skal ikke operere, ikke engang dem som lider av stein, men overlate det til dem som utfører slike handlinger."

Foreningen Retten til en verdig død arbeider bl.a. for at dødssyke mennesker så langt det er mulig skal få en human, meningsfylt og verdig avslutning på livet.Vi mener også at det er det legeforskrevne livsavsluttende medikament på den terminalt sykes nattbord - og ikke giftsprøyten - som i visse tilfelle gir den beste garanti for en verdig død.

Som medlem av Foreningen Retten til en verdig død, er jeg stolt over å kunne fremsette foreningens visjon om at vi ønsker oss et samfunn hvor legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når nettopp dette er vårt høyeste ønske.

Hjort sier: "En bør ha faste holdninger i livet, men de bør ikke være forstenet." Det burde flere merke seg.

Ole Peder Kjeldstadli,
medlem av Foreningen Retten til en verdig død