- Vi kan leve godt med at HEF ikke tar stilling i eutanasisaken. Men det er et paradoks at den norske humanistbevegelsen er i utakt med den internasjonale humanistbevegelsen, skriver Ole Peder Kjeldstadli.

Publisert: 19.5.2010

Morten Horn sier i et debattinnlegg at HEF bør ikke velge side i dødshjelpssaken, og det kan vi også leve godt med. Men det er et paradoks at den norske humanistbevegelsen er i utakt med den internasjonale humanistbevegelsen.

Jeg finner det imidlertid meget interessant at mange av de sterkeste drivkreftene bak dødshjelpssaken i Norge, har sterk forankring til Human-Etisk Forbund.
Å ta temaet selvbestemt død opp til debatt reiser likevel flere fundamentale spørsmål. Selv er jeg av den oppfatning at FNs menneskerettigheter sikrer alle mennesker visse friheter og rettigheter. Blant disse hører talefrihet, pressefrihet, politisk frihet og rettssikkerhet.

Jeg finner det derfor noe skuffende at internasjonale domstoler så langt ikke støtter mitt syn om at disse rettighetene også innebærer anerkjennelse av individets rett til å dø med verdighet.

Det er nettopp som humanist at jeg finner verbal og etisk støtte til mitt syn som er positivt til voluntær eutanasi. Selvbestemmelse er slik jeg ser det, det sentrale poeng i humanismens spesifikke argumentasjon for såkalt aktiv dødshjelp, et filosofisk og etisk grunnsyn som gjennom historien har nedkjempet umyndiggjørende bud, lover og tradisjoner.

Ikke minst gjelder dette forbud og tabuer som har vært knyttet til livsprosessene: seksualitet, forplantning, prevensjon, abort, selvmord og - dødshjelp. Humanister mener selvsagt at retten til selvbestemmelse på alle disse områder må ha grenser, f. eks. grensen mot andres behov og rettigheter. Det særegne for humanismen er imidlertid at grensene trekkes av det menneskelige fellesskap, ikke av guder eller hellige skrifter.

Når retten til selvbestemmelse i prinsippet av Morten Horn blir respektert når det gjelder passiv dødshjelp, blir det således inkonsekvent å ikke respektere selvbestemmelsesretten når det er snakk om aktiv dødshjelp.

Innenfor den filosofiske tradisjonen har vi to hovedteorier, pliktetikken og konsekvensetikken. Det pliktetiske argumentet om å "ikke ta liv" vil ofte være religiøst begrunnet, for eksempel med henvisning til det kristne budet. Du skal ikke drepe.

Best interest-argumentet er etter min humanistiske oppfatning et overordnet argument. Vi som hevder dette, deler ikke den religiøst betonte oppfatningen om livets absolutte verdi. Dette fører logisk til at alle har en forpliktelse om å handle i den sykes beste interesse - men ikke alle har samme interesse.

Mange HEF-medlemmer med Morten Horn er uenig i dette, og ser på det å ta menneskeliv med vilje som å være i strid med grunntanken i humanismen.
Likevel har dette vært en som sak HEF er opptatt av. Sommeren 2006 vedtok HEFs landsmøte at forbundet skulle sette i gang tiltak for å stimulere til debatt om eutanasi. Dette var mer en 30 år etter at den internasjonale humanistbevegelsen hadde vedtatt denne resolusjon i 1974:

"Vi, den 6. IHEU Kongress, erklærer på etisk grunnlag vår støtte til barmhjertig, selvbestemt eutanasi. Vi mener at reflekterende etisk bevissthet er modnet til et stadium som gjør det mulig for samfunn å utvikle en human politikk når det gjelder død og døende personer.

Vi beklager dypt moralsk ufølsomhet og juridiske restriksjoner som hindrer og motarbeider en vurdering av eutanasi som en etisk mulighet. Vi appellerer til en opplyst offentlig opinion om å overskride tradisjonelle tabuer og bevege seg mot et medfølende syn på unødvendig lidelse for døende."

Senere verdenskongresser har også befattet seg med problematikken. I 1999 ble nok en resolusjon vedtatt, og nå het det at:

"Vi, IHEUs 14. Verdenskongress, støtter en endring av loven i alle land. Denne loven ville tillate en kompetent person som er uhelbredelig syk og lidende å spørre en villig lege om å hjelp til å dø raskt og fredfullt."

Best interest-argumentet bygger på altså på humanistiske verdier hvor respekten for den personlige autonomi står helt sentralt. Dette har som utgangspunkt at den enkelte selv er best i stand til å treffe avgjørelser som har med eget liv og egen død å gjøre.

Legen skal eter min oppfatning gi pasienten best mulig informasjon om tilstand, prognose og behandlingsmuligheter og deretter respektere pasientens valg, selv om legen kan være uenig i valget. Autonomiargumentet kan dog etter min mening ikke være bestemmende alene når noen ønsker assistanse til å dø - eutanasi.
Også to andre humanistiske etiske verdier veier tungt i dette spørsmålet. Det er prinsippene om å fremme det gode og ikke det onde samt prinsippet om rettferdighet. Rettferdighet eller likerettsprinsippet er den siste verdien.

Her ligger det nær å sammenligne med abort. Likesom kvinner før loven om selvbestemt abort trådte i kraft ikke hadde lik mulighet til å fjerne et foster på en skånsom måte, men måtte tåle smertefulle og helsetruende inngrep, vet vi at alvorlig syke og lidende mennesker med økonomiske midler og gode forbindelser (leger) gjerne får den hjelpen de ønsker når de ikke lenger holder ut. Andre må enten stå lidelsen ut, eller ty til selvmordsmetoder som er sterkt belastende både for dem selv og omgivelsene.

Til sammen utgjør disse prinsippene en etisk base for moralske avgjørelser.
Jeg kan ønske at dødshjelp er for hånden. Da kan jeg dø fordi jeg vet at få hjelp i det rette øyeblikk. Dette gir meg en trygghet å gjennomleve sykdommens ulike faser så lenge jeg finner det verdt å leve og som kan føre til at jeg lever lenger.
Uten et slikt alternativ kan jeg tvinges til et altfor tidlig selvmord mens jeg selv er i stand til å gjennomføre det. Dermed øker presset til å dø, eller jeg mener jeg har en plikt til å dø mens jeg selv kan utføre selvmordet.

Selvsagt er det mange motargument. Ordningen kan bli misbrukt. Det som er ment som hjelp til dem som vil dø, kan også bli brukt som metode fordi det koster penger å holde døende i live. Jeg innrømmer at det kan være en risiko. Men det er en større risiko for at de feltene som er akseptert i Norge kan bli misbrukt.
For å motvirke misbruk bør det etableres et system hvor ingen får dødshjelp uten at de blir spurt selv om de ønsker det! Loven må i alle fall ikke være slik at den hindrer legene fra å gi slik hjelp uten medvirkning fra den dødende. Selvsagt skal det være en reservasjonsrett for legene til å medvirke til handlinger de selv ikke ønsker.

Som en slags bekreftelse for at min argumentasjon er god, vil jeg vise til en artikkel i Sarpsborg Arbeiderblad som ble publisert 29.07 2003. Her sto det at en nederlandsk undersøkelse foretatt blant sørgende venner og slektninger av kreftofre, viste at sorg var lettere ved medlidenhetsdrap enn ved naturlig død som følge av sykdommen.

Ole Peder Kjeldstadli

Artikkelforfatteren ble valgt til ny styreleder iForeningen Retten til en verdig døds årsmøte 21.4.10. Kjeldstadli etterfølger Levi Fragell.