Ole Peder Kjeldstadli: Retten til å dø med verdighet

- Det humane samfunnet bør tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse, skriver Ole Peder Kjeldstadl...

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 15.02.2010 kl 09:31

- Det humane samfunnet bør tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse, skriver Ole Peder Kjeldstadli i dette svaret til eutanasimotstander Morten Horn.

Publisert: 15.2.2010

Morten Horn skriver at han er helt uenig i Kjeldstadlis påstand om at lovverket for aktiv dødshjelp i Oregon og Nederland er godt, og at det ikke har forekommet utglidning. Jeg har vanskeligheter med å tro at vi kan bli enige i denne debatten, men med hensyn til lovverket i Nederland, så er det for meg klart at dette er et lovverk som virker sterkt i retning av å begrense antallet som kan få bestemme selv over eget liv.

Dette må vi likevel være enige om: Legevitenskapen er i stadig utvikling. Dette betyr at moderne intensivavdelinger kan overvinne medisinske kriser, og en alvorlig syk pasient kan holdes i live over lang tid. Dette igjen fører til at debatten om dødshjelp blusser opp med jevne mellomrom, og det viktigste spørsmålet for meg blir: Skal alvorlig syke mennesker med store lidelser ha rett til å avslutte livet?

I en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening Nr. 20 - 22. oktober 2009, skrev Per Schioldborg, som er professor emeritus i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo, at leger i andre europeiske land er mer positive til aktiv dødshjelp, enn norske leger. Han skrev videre at i holdninger til aktiv dødshjelp har vi tre aktører; pasienten (med sin selvbestemmelsesrett), legen (med sitt lindringskrav), og samfunnet (med sitt majoritetssyn) - samt loven, som forbyr dødshjelp som eutanasi og assistert suicid.

Det grunnleggende spørsmål i denne sammenheng er i følge Schioldborg individets rett til å bestemme over egen død ved å ta sitt liv, uaktet hvor gal eller feilaktig en slik handling måtte være i andres øyne.

Denne retten er i dag akseptert for det vanlige selvmord og selvmordsforsøk når handlingen utføres uten hjelp fra andre. Medvirkning er imidlertid straffbart i Norge mens andre land som Sverige, Tyskland, Belgia og Sveits tillater slik hjelp.
I Norge er retten til død begrenset til egen utførelse, og ikke ved samarbeid med andre. Men hva så hvis man er syk, full av smerte og døende, og vil dø for egen hånd, og må ha hjelp til dette?

Schioldborg sier at når det gjelder legers holdning i Norge er disse klart imot aktiv dødshjelp. I andre land er imidlertid bildet betydelig mer variert. En europeisk undersøkelse (Social Science & Medicine, 2005) som omfattet syv forskjellige land (inkludert Australia) med forskjellige legegrupper hadde blant annet følgende spørsmål: "Bruk av medisiner i dødelig dose på eksplisitt anmodning fra pasienten er akseptabelt for terminalt syke pasienter med ekstrem, ukontrollerbar smerte eller annen lidelse." Resultatene viste, i fallende enighetsfrekvens; Belgia 78 %, Nederland 77 %, Danmark 60 %, Sveits 56 %, Italia 36 %, Sverige 35 %, samt Australia 46 % (N=10 139 postale intervjuer, svarprosent omkring 50).

Resultatene indikerer således en positiv holdningsmajoritet innen visse land i Europa frasett i Sverige og Italia, hvor særlig forskjellen mellom Sverige og Danmark er påfallende med norske øyne. Interessant i denne forbindelse er at et stort flertall i Statens Medicinsk-Etiska Råd i Sverige i fjor gikk inn for legeassistert suicid.

Så til denne artikkels hovedspørsmål: "Retten til å dø med verdighet?" Svaret blir selvsagt nei med den lovgivningen vi har i Norge. Jeg har lov til å ta mitt liv, men ikke med legens hjelp, ei heller med andres hjelp. Jeg kan få god smertestillende pleie, i nødsfall kanskje også bli dypt (terminalt) sedert, men kan ikke selv bestemme over min død når jeg så måtte ønske hvis behandling ikke lenger hjelper. Jeg kan reise til Sveits (Dignitas) hvor jeg straffritt kan få den nødvendige dose til selv å avslutte mitt liv, men klarer ikke det uten reisefølge fra mine nærmeste. Dette er straffbart for disse, selv utenfor Norge. Veien til en dødbringende resept er fortsatt lang. For lang!

Professor i teologi Hans Küng har stil spørsmålet: "Men hvorfor skal det være tillatt å la en pasient sulte eller tørste i hjel, som angivelig passiv dødshjelp, mens en overdose morfin er straffbar?" Hans konklusjon er at dødshjelp er den ultimale livshjelp.

Forfatter og professor i biokjemi Isaac Asimo sier det slik: "Ingen anstendig person ville tillate et dyr å lide uten å hjelpe det ut av lidelsen. Det er bare mot mennesker vi er så grusomme at vi lar dem fortsette å leve i smerte, i håpløshet eller i en vegeterende tilstand uten å løfte en muskel for å befri dem."

Morten Horns artikkel var egentlig saklig helt til slutt der han skriver: "Hvis idealet er å snu på gamle standpunkter - hvorfor stoppe ved dødshjelpen? Kanskje bør vi likevel tillate dødsstraff i særskilte tilfeller? Skal vi ta en omkamp om selvbestemt abort?"

Å drøfte dødsstraff i forbindles med å drøfte retten til å bestemme over eget liv er virkelig å snu saken på hodet. I forbindelse med dødsstraff har det enkelte individ ingen innflytelse, og når det gjelder abort, er jeg villig til å sammenligne. Her har kvinnen det gjelder så vidt jeg har skjønt retten på sin side.

Jeg er opptatt av selvbestemmelse i forhold til voluntær eutanasi, men autonomiargumentet kan likevel ikke etter min mening være bestemmende alene når noen ønsker assistanse til å dø - eutanasi. Også to andre humanistiske etiske verdier veier tungt i dette spørsmålet. Det er prinsippene om å fremme det gode og ikke det onde og prinsippet om rettferdighet. Til sammen utgjør disse tre prinsippene en etisk base for moralske avgjørelser.

Rettferdighet eller likerettsprinsippet er den siste verdien. Her ligger det nær å sammenligne med abort.

Likesom kvinner før loven om selvbestemt abort trådte i kraft ikke hadde lik mulighet til å fjerne et foster på en skånsom måte, men måtte tåle smertefulle og helsetruende inngrep, vet vi at alvorlig syke og lidende mennesker med økonomiske midler og gode forbindelser (leger) gjerne får den hjelpen de ønsker når de ikke lenger holder ut.

Andre må enten stå lidelsen ut, eller ty til selvmordsmetoder som er sterkt belastende både for dem selv og omgivelsene.

Foreningen Retten til en verdig død er en del av det internasjonale nettverket Fellowship of Right to Die Societies.

Over hele verden arbeider små og store grupper for å skape verdige forhold for døende med uutholdelige lidelser ved å påskynde utviklingen av lindrende behandling - men også ved å kjempe for den enkelte pasients rett å bli hørt når "nok er nok".

Dette betyr at Foreningen Retten til en verdig død har som sin visjon at Norge skal være et samfunn hvor legevitenskap og sykepleie i positivt samspill med etikere og lovgivere kan skape et samfunn hvor alle mennesker kan gå døden i møte med visshet om at det vil åpnes en vei ut av meningsløs lidelse når nettopp dette er pasientens høyeste ønske.

Min konklusjon er at gjennom en liberalisering av lovgivningen har vi alt å vinne.
Et åpent, demokratisk og humant samfunn må kunne forventes å kontrollere bruken og motvirke misbruk på dette området.

Respekten for den personlige autonomi og prinsippet om like rettigheter er viktig i denne sammenheng. Innenfor denne rammen bør det humane samfunnet tillate den håpløst syke og hjelpeløse å velge en siste utvei fra et liv i meningsløs lidelse.
Det er ikke dermed sagt at JEG vil benytte meg av denne muligheten, men jeg vil ha vissheten om at den er tilstede.

Jeg vil avslutte denne artikkelen med å gi min fulle tilslutning til et sitat av avdøde professor Arne Næss. Han har sagt følgende om aktiv dødshjelp: "Allerede innen 30 år håper jeg man ser tilbake på vår tids dominerende holdning som barbarisk."

Ole Peder Kjeldstadli

Siste nytt i Debatt Vis flere

At Norge fortsatt er «GMO-fritt» er en underrapportert miljøskandale

At Norge fortsatt er «GMO-fritt» er en underrapportert miljøskandale

Agronom Øystein Heggdal går hardt ut mot Aina Bartmann og Odd-Gunnar Wikmarks uttalelser om GMO i Fri tanke.

Skammelig utvikling i Kristen-Norge

Skammelig utvikling i Kristen-Norge

– I deler av de karismatiske miljøene i Norge ser vi en utvikling som er både skammelig og skadelig, skriver Levi Fragell.

Omskjæring av guttebarn

Omskjæring av guttebarn

Arne Tumyr minner om at HEFs landsmøte ikke ønsket noe forbud mot omskjæring i 1999.

Hvor går grensene for religiøs tilpasning?

Hvor går grensene for religiøs tilpasning?

DEBATT: Når en ansatt i skolen ikke vil håndhilse, oppleves det som respektløst eller til og med nedverdigende i en kultur hvor slik hilsning er praksis.

En følelse av tilhørighet

En følelse av tilhørighet

HUs sommerleir er nettopp over. Iver Daaland Åse blir rørt over fellesskapet. – Folk kommer ut av store tomme skall og får nytt mot når de ser at det finnes en plass for dem, skriver han.

Trosopplæring har ingenting i skolen å gjøre

Trosopplæring har ingenting i skolen å gjøre

DEBATT: – Likebehandling må innebære at skolene ikke lenger sender alle elever til gudstjeneste 10 til 40 ganger i løpet av en skoletid og at kirken ikke lenger får fripass inn i skolen.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...