Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Ole Peder Kjeldstadli: "I am dying"

Ole Peder Kjeldstadli svarer Morten Horn og presiserer at døende må være i stand til å ta sitt eget liv for egen hånd, hvis Foreningen Retten til en v...

Publisert:

Sist oppdatert: 09.03.2010 kl 14:47

Ole Peder Kjeldstadli svarer Morten Horn og presiserer at døende må være i stand til å ta sitt eget liv for egen hånd, hvis Foreningen Retten til en verdig død skal støtte denne adgangen.

Publisert: 9.3.2010

Morten Horn sier i sitt debattinnlegg i Fritanke.no at man som følge av lovverket ikke kan dø med verdighet om man får sykdommen ALS i Oregon. Heller ikke om legen din mener du har for lang forventet levetid. Og heller ikke i Norge, dersom FRVD får gjennomslag for å innføre Oregon-loven her. Her innrømmer han at å gi hjelp til uhelbredelig døende, kan være hjelp til å dø med verdighet.

Men han sier også at om Oregonlovverket blir lov i Norge, vil mange av dem som ønsker å ta sitt liv, fortsatt bli henvist til å kjøpe tau, hagle eller heroin. Inntil videre finnes det (heldigvis) et bedre alternativ?

"I am dying. ... There is no sense in trying to deny that fact," Dette er en uttalelse av en 59-gammel men med navnet Craig Ewer. Bakgrunnen for hans uttalelse var at han fikk sykdommen ALS.

Morten Horn trekker fram denne sykdommen som et eksempel på at Foreningen Retten til en verdig død (FRVD) og Kjeldstadli tilsynelatende ikke føler noen omsorg for de aller mest hjelpeløse - nemlig dem som ikke en gang klarer å svelge den dødelige dosen selv pga. svelglammelse.

De må, etter Oregon-loven, leve sine siste dager og uker i lidelse uten å få den dødelige sprøyten som Nederlands eutanasilov tillater. Oregonmodellen fordrer nemlig at pasienten må innta giften selv.

Jeg må innrømme at Morten Horn har et poeng her, men vedkommende har i alle fall en viss mulighet om han eller hun er sterk nok når vedkommende eventuelt har tatt sin bestemmelse.

Alternativet for denne gruppen er heller ikke optimalt om en følger Horns linje.

ALS er en forkortelse for amyotrofisk lateralsklerose. Amyotrofi beskriver muskelsvinn og er en betegnelse for den uttynning av musklene som følger med sykdommen. Lateralsklerose beskriver forandringene i ryggmargen. I ryggmargens sidestrenger går det nervebaner som bl.a. kontrollerer de nervene som forsyner musklene i bena. "Lateral" betyr side, og ordet lateralsklerose beskriver at nervebanene i ryggmargens sidestrenger er skadet.

I følge professor Johan A. Aarli ved Nevroklinikken i Bergen er det ingen kjent behandling som kan helbrede eller stanse progresjonen av ALS. Men det er meget som kan gjøres for en pasient med denne sykdom for eventuelt å lindre noe lengst mulig eller holde livet i gang. En medisin som brukes er riluzol, men denne har flere bivirkninger. Riluzol stanser imidlertid ikke sykdommen. Studier har vist at ALS-pasienter som får riluzol, lever noen måneder lengre enn dem som ikke får det.

Når så pasienten får andre plager som taleforstyrrelser, problemer med å svelge eget spytt, eller ernæringsproblemer, må legevitenskapen også melde pass.

Sykdommen fører gradvis til økende uførhet, og respirasjonsproblemer. Det er da mulig å holde en ALS-pasient i live. Japan er et av de landene som har gått lengst på dette punktet. Pasientene lever da nesten fullstendig uten muskelfunksjon.

Så tilbake til Craig Ewer. "I'm not tired of living," forklarte han før han fortsatte:"I'm tired of the disease, but I'm not tired of living. And I still enjoy it enough that I'd like to continue. But the thing is that I really can't."

John Zaritsky har laget en dokumentarfilm om Ewers liv med tittelen The Suicide Tourist. Filmen er et portrett av Ewerts siste dager. Han er fra Chigago, og han vil ha hjelp til å dø. Siden han er fra Chicago kan han ikke få dødshjelp i sitt hjemland.

Han må legge ut på en reise til Sveits hvor det er lovig for utlendinger å få assistert dødshjelp ved klinikken Dignitas. I filmen ser vi Ewert forberede reisen fra hjemmet sitt for siste gang, reisen til Zürich, hvor klinikken holder til, og hans velkomst hos Dignitas.

I The Suicide Tourist følger vi Ewert som også debatterer hvorvidt det er moralsk forsvarlig. Konfrontert med virkeligheten står han overfor valget om å dø før sykdommen ødelegger kroppen hans og han mister valgmuligheten til å dø uten tålelig lidelse.

Selvdrapet fant sted i en leid leilighet hvor en av Dignitas' ansatte ordnet med en dødelig dose av PBS (sodium pentobarbital).

Sammen med kona Mary så vi Ewert svelge giften, og tilslutt sovnet han inn.

Dignitas arrangerer i ettertid alt av papirarbeid, de ser til at den døde kroppen blir kremert, og at asken tilslutt blir sendt hjem til hans familie. Craigs avtale med døden var 26. september 2006.

Siden klinikken åpnet sine dører for sveitsiske og utenlandske statsborgere i 1998, har ingen nordmann tatt sine skritt innenfor disse dørene, men det står noen norske statsborger på ventelisten. Det skyldes både praktiske, politiske, juridiske og moralske årsaker.

Mange har likevel Dignitas som sin siste utvei.

Klinikken til Dignitas ligger i Zürich i Sveits. Den sveitsiske loven skiller seg fra den i Belgia, Nederland og delstatene Oregon, Washington og Montana i USA, ved at også personer bosatt utenfor staten kan komme og få hjelp til å dø. Selvmordet må imidlertid finne sted i Sveits.

Ifølge advokat Frode Sulland kan norske statsborgere, etter norsk lov, straffeforfølges i Sveits, om det kan bevises at man har vært et nødvendig ledd i selvmordet.

Det kan dermed være straffbart for personer i Norge å medvirke til selvmordet, selv om det finner sted utenfor Norges grenser.

"Jeg har vanskelig for å akseptere at dette er en straffbar handling", sier advokat Sulland. Det er imidlertid mange omveier, som gjør det praktisk vanskelig å melde seg på Dignitas' lister, og jeg tror mange kvier seg for å ta steget fullt ut.

Først av alt må det foreligge en fersk epikrise fra legen. Det må være snakk om en uhelbredelig sykdom. Diagnosen må oversettes til engelsk, all korrespondanse med Zürich krever gode språkkunnskaper, det forutsetter forskuddsbetaling både for prosedyren, billetter til Sveits og betaling for hjemtransport.

Dessuten er det nok slik at personer kvier seg fra å dra dit på grunn av de menneskelige forholdene ved denne klinikken. Man kommer ned dit, kanskje helt alene. Man må ta inn på et hotell. Det er klart dette er en uverdig slutt på livet. Verdighet er viktig for mange.

Foreningen "Retten til en verdig død" arbeider for å innføre aktiv dødshjelp i Norge. Men jeg vil påpeke at det i en slik sammenheng skal være snakk om en terminal sykdom, og at det skal være mulig for vedkommende selv å ta medikamentet når tiden er kommet.

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.