Tvilen holder oss våkne og i live, levende og lidende i sorgfylt glede og melankoli. Spent mellom tårer og latter leves livet blant medmennesker, skriver Ole P. Lien i et svar til Didrik Søderlinds Fritanke.no-kommentar.

Publisert: 24.11.2008

Takk til Didrik Söderlind for en utmerket kommentar om tvil og tro på Fritanke.no. Endelig kom det noe til ettertanke på nettsidene, noe mer enn det sedvanlige og kjedsommelige.

Jeg istemmer konklusjonene om at "det er lite som tyder på at det er noe enklere å finne ut av ting selv om man har Gud på sin side (....) For mens troen kan skille oss mennesker fra hverandre, så er tvilen vår påfallende lik."

Forbeholdet for at dette er tilfelle, er at man vel og merke tillater tvilen å ta bolig i seg. Tvilen bor utvilsomt sterkt i mange troende, fordi Gud oppleves som fraværende og ikke-deltagende i deres liv. Tvilen bor i de religiøse - og ofte i lag med frykten/angsten for den allmektige som registrerer og loggfører alt i et absurd pedantisk bokholderi, der smått og stort skal telle på Dommens dag...

Jeg er derimot uenig i følgende utsagn:

"Mange humanister er ikke særlig interessert i eksistensielle betraktninger, noe som er helt finfint."

Jeg finner dette slett ikke brille- eller finfint. Som (med)menneske plikter alle å tenke og ta innover seg livets eksistensielle sider, og livets alvor. Dette er en grunnstein i all humanisme. Begrunnelsen er at vår innbyrdes avhengighet forplikter til gjensidig ansvar for livene våre. Men også dette at aktivt å utøve et bevisst forhold til religionene og en mulig "evig skjebne" er en av grunnforutsetningene for mening og livsfylde. I de mange krisene som for tida seiler opp for menneskeheten, gjelder disse fordringene mer enn noensinne.

Jeg forstår og aksepterer at det mest primære og viktige er å leve i anstendige og moralske relasjoner til de mennesker man møter direkte og indirekte. Men i dagens verden kan ingen lenger gjøre krav på å få leve uskyldløst og uforpliktende ansvarsløst. Verden har ikke plass for et naivt og solipsistisk levesett, selv om det frister aldri så mye, og gir "sjelefred". Vi kan heller ikke kjøpe oss vekk fra ansvaret (jfr. rike Norge sitt kjøp av klimakvoter fra andre land).

Til det krever tilværelsen altfor mye av den enkelte og samfunnene vi lever i. Mange av våre handlinger har i dag globale konsekvenser. Vi er medansvarlige for klodens og menneskehetens fremtid.

Didrik Søderlind stiller forenklet og spissformulert dette utsagnet til diskusjon: "Har ikke den hjernevaskede en sjelefred vi selvstendig tenkende aldri vil kunne smake?" (Jeg antar uten videre at hjernevaskede skulle stått i anførselstegn?)

Svaret mitt på spørsmålet er et utvetydig nei! Sjelefred i religiøs forstand er aldri noe å ettertrakte. Det innebærer en dramatisk avkorting av livets muligheter på jorda; det lukter av forspilt liv. À la hva et innestengt liv i kloster innebærer, eller en ditto angstfylt innelukket tilværelse i en sekt. Den "hjernevaskede" er kuet og fratatt egen vilje og verdighet, og kan derfor tragisk nok sies å være uten ansvar for sine handlinger.

En nærliggende illustrasjon til spørsmålet om den troende har sjelefred eller ikke, er erfaringen den tidligere kristne astrofysikeren Øystein Elgarøy gjorde seg da han forstod at han ikke lenger eide tro: "Det var ingen tung opplevelse. Absolutt ikke. Det føltes frigjørende. Plutselig stod jeg fritt til å bruke energien min på andre ting enn å forsvare selvmotsigende trosdogmer og rettferdiggjøre at jeg forsatt kalte meg "kristen". Det var en lettelse å slippe dette." (Les intervjuet på Fritanke.no.)

For det innebærer fort vekk en sterk og vedvarende lidelse og byrde å måtte forholde seg stadig selvgranskende til sine egne tanker og handlinger i lys av et skrudd gammelmodig sett av "moralnormer". Det gode alternativet blir derfor humanisme, et anstendig og fornuftsbestemt, empatisk samliv med medmennesker verden over. Uten at en allmektig skaper kaster skygger inn over tilværelsen.

Jeg tviler videre på at grublerne blant oss misunner de enkle og sterkt troende deres visshet. Grublere er av essens kritiske og på søk, aldri hvilende. En stadig søken etter erkjennelser er en dypt menneskelig egenskap. Denne pågående aktiviteten gir livet dyp mening. En lallende ukritisk og underkastende livsholdning byr grubleren imot. Grubleren gjør krav på og ekstraherer sin frihet og rett til å søke sann(ferdigh)et. Så si det derfor med Bjørnson: "Fred er ei det beste, men at man noget vil."

Gjennom vitenskapelig utforsking i vid forstand vokser det år for år fram nye viktige erkjennelser av menneskets iboende muligheter, om jordelivets betingelser og av kosmos sin komplekshet. Religionene taper terreng og forklaringskraft. Både kognitivt, etisk og kunnskapsmessig blir det mer og mer logisk og moralsk uredelig å holde fast ved religionenes inadekvate tolkingsskjemaer for virkeligheten. Det er følgelig ikke religionene men vitenskapene, medmenneskefilosofi og historiens og livets erfaringslære som fører verden framover. Det er dette som legger nye biter til den helhetlige forståelsen og puslespillet som utgjør menneskehetens liv og levned. Religionen forenkler, jukser og bedrar og fører inn i illusjoner og motsigelser som gir alt annet enn sjelefred.

Men heldigvis finnes lommer av fred for hver enkelt av oss, takk og pris: I de gode menneskelige fellesskap av erfaringer og følelser, i sorgen, i musikken, ikke minst i stillhet og ensomhet i fjellet og naturen, og i den gode kroppsfølelsen og seksualiteten. Så derfor panteismen lenge leve!

Den dragning mot troen som du skriver om, er ikke det like mye en idyllisering (romantisering) av en verden som ikke finnes, en verden uten lidelse, uten motsetninger, uten alvor, uten endringer, kort sagt en stillstand?

Du skriver at du sliter med mye tvil: "Finnes Gud likevel? Har jeg valgt feil? Jeg har tatt feil mange ganger før, har jeg gjort det igjen?"

Det finnes svar på dette, om de ikke er endegyldige. Men først og sist gjelder dette: Tvilen holder oss våkne og i live, levende og lidende i sorgfylt glede og melankoli. Spent mellom tårer og latter leves livet blant medmennesker.

Gud er uansett for stor for oss. Gud kaller på oss som barn, ikke som kompetente og villende ansvarlige voksne. Derfor blir religion fort en farlig fristelse. En snikende trang til å avlastes ansvaret for våre liv og våre medmennesker.

Klart vi ikke kan sikkert vite om Gud finnes... Like klart er det at vi ikke kan vite noe bastant sikkert om denne gudens vesen og prosjektet "mennesket på jorda". Livet er en sjanse å ta; er det ikke dette som gjør det så spennende da?

Din beskrivelse av ekstatiske bevegelser er dekkende; de tilbyr rus og overgivelse, ikke forstand og sammenhenger, ikke Guds nærvær, men gruppesuggesjon - og utenfor disse opplevde rituelle fellesskapene rår like godt ensomheten og tomheten.

Mennesket er et fremtidsrettet håpende vesen på jakt etter stadig dypere erkjennelser. Derfor er det alltids gode grunner for å tro at verden smått om senn blir et bedre sted å være, for alle. Det er når sterk fortvilelse, hat eller for sterke håp tar makten i menneskene at farene truer, i form av absoluttiske ideologier av alle slag, religiøse som verdslige.

Ole P. Lien