- Utfordringen går derfor fortsatt til Kvalbein og alle religiøse: Hvordan finne og legitimere den «ytre målestokken for moral» som er gyldig for (alle) mennesker?

Publisert: 21.2.2010

Overskriften uttrykker noe de fleste troende vil tilslutte seg. Men hva dersom utsagnet inngår i denne konteksten, der den norske islamisten Mohyeldeen nylig skrev:

«Demokrati er U-islamsk og det er blant de hykleriske systemene som kan implementeres. Jeg mener at man, som muslim, ikke bør delta i demokratiet dems, for ved deltakelse viser at man støtter dems måte å styre på. Allah vet best!»
Og annetsteds sier han: «Demokratiet har ingen plass i islam, fordi islam forbyr menneskeskapte lover. Den eneste som kan komme med lover er Allah.»

For en som er vokst opp med demokrati og menneskerettigheter framstår slike utsagn som avskyelige og dypt inhumane. I kjølvannet følger nemlig overgrep og drap i det helliges navn, i intoleransen og det religiøse diktaturets ånd. Det er onde og mørke tider som slik puster oss i nakken. Jeg antar uten videre at Jon Kvalbein er enig i denne karakteristikken, altså at denne ytre målestokken for moral (Kvalbeins begrep) er forkastelig og totalt uakseptabel.

«Det må finnes en ytre målestokk for hva som er god moral...», skrev Jon Kvalbein der. Og for den troende fremstår det alltid slik; prinsipielt vil enhver troende befinne seg i den situasjonen at viktigere enn mennesket og dets skiftende behov, er å lyde Guds ubønnhørlige lover. Viktigere enn medmenneskelighet er gudens angivelige påbud og forbud. Menneskehetens historie er da også svart av religiøst begrunnede overgrep, åpne og skjulte. Var det noen som snakket høyt om toleranse, empati, respekt for alle guds skapninger, menneskets verdighet, medmenneskelighet og humanisme?

Religioner, ikke minst de monoteistiske og dermed patriarkalske, har en iboende totalitær karakter. Et logisk utslag av dette er trangen til å rubrisere og innskrenke menneskets uttrykksformer til en formel gitt av guder. Andre uttrykksformer er da å forstå som avvik, som synd og brudd på en naturlig guddommelig gitt orden. Straffen blir fort vekk jordisk tortur og død som deretter går over i evig pine. Jihadisten Mohyeldeen velger å svare på forhånelser av profeten med trusler om vold. Med hvilken rett gjør han det?

Fristelsen for mange troende er å tro seg utvalgt og privilegert, hevet over medmennesker. En slik følelse er ekstatisk, primitiv og selvukritisk. For sannelig om det ikke er lettvint og behagelig å følge guddommelige lover; da slipper man unna alle moralske dilemma og betenkeligheter og medmenneskelige kvaler! Overgrep foretas med lett pust og den reneste og beste samvittighet, til tider rusaktig, i en følelsesmessig optimaltilstand over å være utvalgt til å få utføre den allmektige «Guds vilje». Dette er til å få frysninger av.

For jihadisten Mohyeldeen er Allahs lover og påbud hevet over alt og alle. Dette er den «ytre målestokken» for moral som Allah angivelig har innsatt. Derfor hyller Mohyeldeen drap på homofile fordi homofili strir mot Allahs forbudsmoral. Og hans selvoppnevnte profet er Mohyeldeen og andre jihadister. De mener liketil og innlysende, ukritiske og selvrettferdige at de kun oppfyller Allahs vilje. Ikke verst vågalt - tilta seg den makt og posisjon å tale på vegne av Allah og være hans rettferdige og fremste talspersoner.

Det er djupt ubehagelig å oppleve at en så vidt voksen ung mann fra Larvik så skamløst, kunnskapsløst og indifferent tror seg hevet over milliarder av mennesker. Mennesker som har slåss en bitter kamp for større verdighet for seg og sine i form av demokrati og dermed menneskerettigheter. Hvorifra henter han denne krafta som er så lidenskapelig selvrettferdiggjørende harm, denne indignasjonen og forakten over medmenneskers annerledes levesett?

I disse dager tikker det inn enda en gang meldinger om omfattende seksuelle overgrep mot mindreårige blant irske klerikale. Så mye for den kristne moral og medfølelsen. Det viser seg at dette er satt i system, ved at kirka har fortidd disse brutale overgrepene. Latt prester forbli prester, og ofrene leve med skammen og angsten. Botemidlet skal som før være anger, bønn og forsakelser; så innmari søtt, naivt, troskyldig og nesten ikke til å tro! For er ikke bønn og messing hva disse prestene har holdt på med hele sitt ganske liv, uten at det hjalp synderlig? Sett utenfra virker dette som utglatting og tildekking av ubehagelige realiteter, virkningsløst utenpå de egentlige drivkrefter og motiver hos aktørene. Det er bare så altfor menneskelig det hele. Dette er en del av prisen for lukkede forsamlinger som fungerer etter egne, autoritære normer, hva Jon Kvalbein har kalt en «ytre målestokk» for moral. Se hvilke garantier dette er for menneskeverdet!

Uansett gjelder for oss alle, Kvalbein og Mohyeldeen inklusive: Vi står alltid ansvarlige for våre valg innfor medmennesker og samfunn. Ingen kan eller får lov til å dekke seg bak eller forsvare sine handlinger med en Gud eller en tilfeldig valgt «ytre målestokk». Stemmene som høres tydeligst gjennom alt, er nemlig ikke Guds eller Allahs, men slike som Kvalbein og Mohyeldeens. De og en lang rekke andre tror seg kjenne gudens innerste vilje i ett og alt gjennom alle menneskelige gjenvordigheter og komplekse moralske dilemma. Bemerkelsesverdig, er det! Utfordringen går derfor fortsatt til Kvalbein og alle religiøse: Hvordan finne og legitimere den «ytre målestokken for moral» som er gyldig for (alle) mennesker?

Ole P. Lien