Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Morten Horn: Uverdig død?

- Jeg bestrider at det skal være noe mer "verdig" over døden gjennom aktiv dødshjelp enn ved en naturlig død. Det virker da også som om dødshjelpstilh...

Publisert:

Sist oppdatert: 12.03.2010 kl 10:44

- Jeg bestrider at det skal være noe mer "verdig" over døden gjennom aktiv dødshjelp enn ved en naturlig død. Det virker da også som om dødshjelpstilhengerne mer er opptatt av retten til å avslutte et uverdig liv, enn akkurat dette med selve døden.

Publisert: 12.3.2010

Ole Peder Kjeldstadli har i sitt innlegg tolket meg slik at jeg mener det i noen tilfeller er en verdig død dersom pasienten får en dødelig injeksjon eller hjelp til selvmord. Dersom jeg har uttrykt meg uklart beklager jeg - jeg mener ikke det. Noe av kilden til slike misforståelser ligger imidlertid i selve ordbruken. Dødshjelpstilhengerne bruker med selvfølgelighet begrepet "verdig død" om eutanasi eller assistert selvmord, på en slik måte at det forutsettes at det skal være noe "uverdig" over (mange tilfeller av) naturlig død.

Her er vi grunnleggende uenige. Jeg mener det ikke er noe uverdig over den naturlige død, snare tvert om. Det ser ut til at mange av oss som har et profesjonelt forhold til og en viss mengde-erfaring med å følge pasienter fram til døden mener det samme. Naturlig død, for eksempel i form av en lungebetennelse hos en gammel og dement pasient, eller når livet ebber ut hos en langtkommen kreftpasient, framstår oftest som både fredelig og verdig. Også fordi vi - dersom vi er dyktige fagfolk - gjør hva vi kan for å legge til rette for det. Bl.a. gjennom å gi god lindrende behandling, redusere bruk av sonder og overvåkningsutstyr til et minimum, skape ro og skjerming rundt den døende, og opptre respektfullt overfor pasient og pårørende.

Dette betyr ikke at det ikke forekommer dødsprosesser som er både smertefulle, angstfylte og frustrerende. For interesserte kan jeg virkelig anbefale Stig Ottesens bok "Må jeg dø i smerte, doktor?" (Aschehoug Forlag 2002), der han beskriver noen av de aller vanskeligste tilfellene, der man måtte ty til lindrende sedering for å oppnå en form for kontroll. Disse beskrivelsene er både inngående og gripende, og gir et mye bedre innblikk i hvor vanskelig det kan være, enn de kortfattede vitnesbyrdene man for eksempel kan lese på internett.

Noen slike vitnesbyrd kommer fra helsepersonell, i min erfaring typisk pleiere på sykehjem, som beskriver det de har opplevd som uverdige dødsfall. Men slik de legger det fram, er det nesten alltid situasjoner preget av inadekvat smertelindring (gjerne knyttet til det jeg tidligere har omtalt - en helt uberettiget vegring mot å bruke nok morfin, av frykt for den myteomspunne"dobbelteffekten"), personellmangel, manglende fagkunnskap om palliasjon og dårlig kommunikasjon både innad i behandlerteamet, med pasient og pårørende og opp mot ekspertise utenfra.

Jeg kan ikke akseptere at vi skal løse problemet med ukyndig dødsomsorg ved å innføre aktiv dødshjelp. Dersom dette skulle implementeres med de kvalitetskrav som Foreningen Retten til en verdig død forsikrer oss om, ville det uansett kreve en betydelig innsats med personell, skolering og kvalitetskontroll. Hvis vi nå har disse ledige ressursene i systemet bør vi først bruke dem til å bedre dødsomsorgen og se hvor langt vi kommer, så får vi se om det etterpå er et fortsatt behov for aktiv dødshjelp. En undersøkelse fra Oregon viste for eksempel at halvparten av de pasientene som fikk et (basalt) palliativt tilbud endte opp med ikke å benytte seg av legeassistert selvmord.

Også mange "vanlige folk" som snakker om "uverdig død", gjerne basert på erfaringer som pårørende. Blant det de nevner er at pasienten blir avmagret, avkreftet, inkontinent, pleietrengende. Jeg nekter å godta at dette i seg selv er noe uverdig, og jeg synes slike utsagn avspeiler en lite human holdning til sykdom og funksjonstap. Når det gjelder de døende selv er vår erfaring at de i liten grad er opptatt av det spesifikt uverdige ved sin nåværende situasjon, de er mer opptatt av de fysiske og psykiske plagene, og ønsker hjelp med å lindre eller takle dem. Følelsen av verdighet er heller ikke noe som utelukkende kommer innenfra - den påvirkes i stor grad av hvordan omgivelsene møter en.

Dødshjelpstilhengerne har en tendens til å skjønnmale døden gjennom aktiv dødshjelp som noe spesielt "verdig". Et vanlig eksempel er den død Bjørnar Kanli beskriver i sin "Tale fra graven", som særlig Kari Vigeland ofte siterer; han ønsket å sovne inn med et smil om munnen, omgitt av sine nærmeste. Er det slik man dør, ved aktiv dødshjelp? Det kan nok skje - akkurat som naturlig død ofte er så fredfylt. Men døden gjennom aktiv dødshjelp kan også være problematisk, selv for de som velger den frivillig. Craig Ewert, for eksempel, som Kjeldstadli nevner, nektet sine barn å være tilstede fordi det ville være for tøft for dem. Eksempler fra Oregon beskriver assisterte selvmord som stressende og traumatiske, fordi man er usikker på om pasienten vil klare å svelge medisinen, om dosen er riktig.

I den siste rapporten fra Oregon står at en av pasientene brukte hele 4½ døgn på å dø, fra giften ble inntatt. Dette er 4½ med frustrasjon, usikkerhet og ambivalens hos både pasient og pårørende. Vil giften virke? Vil pasienten våkne opp - og hva gjør man da? Vil hun bli hjerneskadet av forgiftningen? Det er ikke noe verdig over en slik prosess - og man skjønner godt at man i Nederland, der både eutanasi og assistert selvmord er tillatt, nesten bare bruker den sikrere metoden med intravenøs injeksjon av giften.

De pårørende er ofte involvert når eutanasi gis i Nederland, og dette er beskrevet i studier som har intervjuet leger som har gitt eutanasi. Mange av legene har svært blandede følelser i etterkant. Noen forteller om å komme hjem til en døende pasient, og oppleve at familien er samlet i stuen med en slags uhyggelig forventning i luften. Andre har opplevd familiemedlemmer som henger over pasienten og er deltagende i prosessen på en måte som legen følte ubehagelig. Noen leger har i etterkant tenkt: Hva var det jeg var med på nå?

Jeg bestrider at det skal være noe mer "verdig" over døden gjennom aktiv dødshjelp enn ved en naturlig død. Det virker da også som om dødshjelpstilhengerne mer er opptatt av retten til å avslutte et uverdig liv, enn akkurat dette med selve døden. Her kommer en annen viktig forskjell til syne: Som helsearbeider nekter jeg å godta at det er noe uverdig over et liv med smerter, funksjonstap og hjelpeløshet. Menneskeverdet er noe udelelig vi alle har - og det mest kritikkverdige med Kari Vigelands famøse innlegg var etter min mening at hun antyder at menneskeverdet kan svekkes dersom pasienten blir hjelpeløs og pleietrengende. Jeg synes det rart hvis ikke humanister mener at menneskeverdet er likt hos oss alle, det ligger liksom i Menneskerettighetene som vi "sverger til". Vår nåværende generalsekretær uttrykte lignende tanker.

Det vi kanskje står igjen med, er at det finnes liv som ikke lenger oppleves som leveverdige, for den som lever det. Jeg tror at det dypest sett er dette dødshjelpsspørsmålet dreier seg om: Individets rett til å - få hjelp til å! - avslutte et liv som individet selv ikke lenger finner verd å leve. Men her snubler de fleste dødshjelpstilhengerne i argumentasjonen, slik jeg var inne på i innlegget Rett til selvmord. Dersom det virkelig er individets opplevelse av om livet er verdt å leve som skal avgjøre, så må retten til å få hjelp til selvmord omfatte alle, uavhengig av alder, diagnose, prognose.

Man kan riktignok gjøre unntak for pasienter med åpenbart sterkt svekkede mentale evner (psykotiske, dypt deprimerte, forvirrede eller demente). Men det gjenstår likevel at dette vil gi en rett til selvmord som blir mye mer omfattende enn disse "unntakene" som dødshjelpstilhengerne - og mannen i gata - snakker om. Dersom vi, for å bøte på dette, skal innføre begrensninger av hvem som skal få rett til dødshjelp så er det ikke lenger individets egen opplevelse som legges til grunn for om livet er leveverdig. Da blir det vi som betrakter livet utenfra som avgjør om det er leveverdig. Dette rimer dårlig med den "selvbestemmelsen" som er grunnlaget for dødshjelpsfilosofien, og vi helsearbeidere stritter i mot å definere visse pasientgrupper som har "uverdige liv".

Jeg godtar ikke at begrepet "god død" (eutanasi) eller "verdig død" skal reserveres for døden gjennom aktiv dødshjelp, og det er heller ikke empirisk grunnlag for en slik begrepsbruk. Jeg bestrider også at det finnes "uverdige liv", og mener at bare bruken av et slikt begrep strider med Menneskerettighetenes tanke om at alle mennesker har samme verdi. Jeg anerkjenner fullt ut at mennesker kan ha store fysiske og psykiske plager, som gjør at de skammer seg og føler seg lite verd, og at livet ikke er verd å leve. Men som pårørende, helsearbeidere og samfunn bør vi møte disse menneskene med hjelp, trøst og bekreftelse, snarere enn å ta deres uverdighetsfølelse på ordet og tilby dem giftbegeret. Vi kan, til syvende og sist, ikke bestemme hvordan den døende ser på seg selv og sin egen verdighet. Det vi kan påvirke er hvordan vi som står rundt skal se ham.

Morten Horn,

Overlege, Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.