Morten Horn: Uverdig død?

- Jeg bestrider at det skal være noe mer "verdig" over døden gjennom aktiv dødshjelp enn ved en naturlig død. Det virker da også som om dødshjelpstilh...

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 12.03.2010 kl 10:44

- Jeg bestrider at det skal være noe mer "verdig" over døden gjennom aktiv dødshjelp enn ved en naturlig død. Det virker da også som om dødshjelpstilhengerne mer er opptatt av retten til å avslutte et uverdig liv, enn akkurat dette med selve døden.

Publisert: 12.3.2010

Ole Peder Kjeldstadli har i sitt innlegg tolket meg slik at jeg mener det i noen tilfeller er en verdig død dersom pasienten får en dødelig injeksjon eller hjelp til selvmord. Dersom jeg har uttrykt meg uklart beklager jeg - jeg mener ikke det. Noe av kilden til slike misforståelser ligger imidlertid i selve ordbruken. Dødshjelpstilhengerne bruker med selvfølgelighet begrepet "verdig død" om eutanasi eller assistert selvmord, på en slik måte at det forutsettes at det skal være noe "uverdig" over (mange tilfeller av) naturlig død.

Her er vi grunnleggende uenige. Jeg mener det ikke er noe uverdig over den naturlige død, snare tvert om. Det ser ut til at mange av oss som har et profesjonelt forhold til og en viss mengde-erfaring med å følge pasienter fram til døden mener det samme. Naturlig død, for eksempel i form av en lungebetennelse hos en gammel og dement pasient, eller når livet ebber ut hos en langtkommen kreftpasient, framstår oftest som både fredelig og verdig. Også fordi vi - dersom vi er dyktige fagfolk - gjør hva vi kan for å legge til rette for det. Bl.a. gjennom å gi god lindrende behandling, redusere bruk av sonder og overvåkningsutstyr til et minimum, skape ro og skjerming rundt den døende, og opptre respektfullt overfor pasient og pårørende.

Dette betyr ikke at det ikke forekommer dødsprosesser som er både smertefulle, angstfylte og frustrerende. For interesserte kan jeg virkelig anbefale Stig Ottesens bok "Må jeg dø i smerte, doktor?" (Aschehoug Forlag 2002), der han beskriver noen av de aller vanskeligste tilfellene, der man måtte ty til lindrende sedering for å oppnå en form for kontroll. Disse beskrivelsene er både inngående og gripende, og gir et mye bedre innblikk i hvor vanskelig det kan være, enn de kortfattede vitnesbyrdene man for eksempel kan lese på internett.

Noen slike vitnesbyrd kommer fra helsepersonell, i min erfaring typisk pleiere på sykehjem, som beskriver det de har opplevd som uverdige dødsfall. Men slik de legger det fram, er det nesten alltid situasjoner preget av inadekvat smertelindring (gjerne knyttet til det jeg tidligere har omtalt - en helt uberettiget vegring mot å bruke nok morfin, av frykt for den myteomspunne"dobbelteffekten"), personellmangel, manglende fagkunnskap om palliasjon og dårlig kommunikasjon både innad i behandlerteamet, med pasient og pårørende og opp mot ekspertise utenfra.

Jeg kan ikke akseptere at vi skal løse problemet med ukyndig dødsomsorg ved å innføre aktiv dødshjelp. Dersom dette skulle implementeres med de kvalitetskrav som Foreningen Retten til en verdig død forsikrer oss om, ville det uansett kreve en betydelig innsats med personell, skolering og kvalitetskontroll. Hvis vi nå har disse ledige ressursene i systemet bør vi først bruke dem til å bedre dødsomsorgen og se hvor langt vi kommer, så får vi se om det etterpå er et fortsatt behov for aktiv dødshjelp. En undersøkelse fra Oregon viste for eksempel at halvparten av de pasientene som fikk et (basalt) palliativt tilbud endte opp med ikke å benytte seg av legeassistert selvmord.

Også mange "vanlige folk" som snakker om "uverdig død", gjerne basert på erfaringer som pårørende. Blant det de nevner er at pasienten blir avmagret, avkreftet, inkontinent, pleietrengende. Jeg nekter å godta at dette i seg selv er noe uverdig, og jeg synes slike utsagn avspeiler en lite human holdning til sykdom og funksjonstap. Når det gjelder de døende selv er vår erfaring at de i liten grad er opptatt av det spesifikt uverdige ved sin nåværende situasjon, de er mer opptatt av de fysiske og psykiske plagene, og ønsker hjelp med å lindre eller takle dem. Følelsen av verdighet er heller ikke noe som utelukkende kommer innenfra - den påvirkes i stor grad av hvordan omgivelsene møter en.

Dødshjelpstilhengerne har en tendens til å skjønnmale døden gjennom aktiv dødshjelp som noe spesielt "verdig". Et vanlig eksempel er den død Bjørnar Kanli beskriver i sin "Tale fra graven", som særlig Kari Vigeland ofte siterer; han ønsket å sovne inn med et smil om munnen, omgitt av sine nærmeste. Er det slik man dør, ved aktiv dødshjelp? Det kan nok skje - akkurat som naturlig død ofte er så fredfylt. Men døden gjennom aktiv dødshjelp kan også være problematisk, selv for de som velger den frivillig. Craig Ewert, for eksempel, som Kjeldstadli nevner, nektet sine barn å være tilstede fordi det ville være for tøft for dem. Eksempler fra Oregon beskriver assisterte selvmord som stressende og traumatiske, fordi man er usikker på om pasienten vil klare å svelge medisinen, om dosen er riktig.

I den siste rapporten fra Oregon står at en av pasientene brukte hele 4½ døgn på å dø, fra giften ble inntatt. Dette er 4½ med frustrasjon, usikkerhet og ambivalens hos både pasient og pårørende. Vil giften virke? Vil pasienten våkne opp - og hva gjør man da? Vil hun bli hjerneskadet av forgiftningen? Det er ikke noe verdig over en slik prosess - og man skjønner godt at man i Nederland, der både eutanasi og assistert selvmord er tillatt, nesten bare bruker den sikrere metoden med intravenøs injeksjon av giften.

De pårørende er ofte involvert når eutanasi gis i Nederland, og dette er beskrevet i studier som har intervjuet leger som har gitt eutanasi. Mange av legene har svært blandede følelser i etterkant. Noen forteller om å komme hjem til en døende pasient, og oppleve at familien er samlet i stuen med en slags uhyggelig forventning i luften. Andre har opplevd familiemedlemmer som henger over pasienten og er deltagende i prosessen på en måte som legen følte ubehagelig. Noen leger har i etterkant tenkt: Hva var det jeg var med på nå?

Jeg bestrider at det skal være noe mer "verdig" over døden gjennom aktiv dødshjelp enn ved en naturlig død. Det virker da også som om dødshjelpstilhengerne mer er opptatt av retten til å avslutte et uverdig liv, enn akkurat dette med selve døden. Her kommer en annen viktig forskjell til syne: Som helsearbeider nekter jeg å godta at det er noe uverdig over et liv med smerter, funksjonstap og hjelpeløshet. Menneskeverdet er noe udelelig vi alle har - og det mest kritikkverdige med Kari Vigelands famøse innlegg var etter min mening at hun antyder at menneskeverdet kan svekkes dersom pasienten blir hjelpeløs og pleietrengende. Jeg synes det rart hvis ikke humanister mener at menneskeverdet er likt hos oss alle, det ligger liksom i Menneskerettighetene som vi "sverger til". Vår nåværende generalsekretær uttrykte lignende tanker.

Det vi kanskje står igjen med, er at det finnes liv som ikke lenger oppleves som leveverdige, for den som lever det. Jeg tror at det dypest sett er dette dødshjelpsspørsmålet dreier seg om: Individets rett til å - få hjelp til å! - avslutte et liv som individet selv ikke lenger finner verd å leve. Men her snubler de fleste dødshjelpstilhengerne i argumentasjonen, slik jeg var inne på i innlegget Rett til selvmord. Dersom det virkelig er individets opplevelse av om livet er verdt å leve som skal avgjøre, så må retten til å få hjelp til selvmord omfatte alle, uavhengig av alder, diagnose, prognose.

Man kan riktignok gjøre unntak for pasienter med åpenbart sterkt svekkede mentale evner (psykotiske, dypt deprimerte, forvirrede eller demente). Men det gjenstår likevel at dette vil gi en rett til selvmord som blir mye mer omfattende enn disse "unntakene" som dødshjelpstilhengerne - og mannen i gata - snakker om. Dersom vi, for å bøte på dette, skal innføre begrensninger av hvem som skal få rett til dødshjelp så er det ikke lenger individets egen opplevelse som legges til grunn for om livet er leveverdig. Da blir det vi som betrakter livet utenfra som avgjør om det er leveverdig. Dette rimer dårlig med den "selvbestemmelsen" som er grunnlaget for dødshjelpsfilosofien, og vi helsearbeidere stritter i mot å definere visse pasientgrupper som har "uverdige liv".

Jeg godtar ikke at begrepet "god død" (eutanasi) eller "verdig død" skal reserveres for døden gjennom aktiv dødshjelp, og det er heller ikke empirisk grunnlag for en slik begrepsbruk. Jeg bestrider også at det finnes "uverdige liv", og mener at bare bruken av et slikt begrep strider med Menneskerettighetenes tanke om at alle mennesker har samme verdi. Jeg anerkjenner fullt ut at mennesker kan ha store fysiske og psykiske plager, som gjør at de skammer seg og føler seg lite verd, og at livet ikke er verd å leve. Men som pårørende, helsearbeidere og samfunn bør vi møte disse menneskene med hjelp, trøst og bekreftelse, snarere enn å ta deres uverdighetsfølelse på ordet og tilby dem giftbegeret. Vi kan, til syvende og sist, ikke bestemme hvordan den døende ser på seg selv og sin egen verdighet. Det vi kan påvirke er hvordan vi som står rundt skal se ham.

Morten Horn,

Overlege, Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus

Siste nytt i Debatt Vis flere

At Norge fortsatt er «GMO-fritt» er en underrapportert miljøskandale

At Norge fortsatt er «GMO-fritt» er en underrapportert miljøskandale

Agronom Øystein Heggdal går hardt ut mot Aina Bartmann og Odd-Gunnar Wikmarks uttalelser om GMO i Fri tanke.

Skammelig utvikling i Kristen-Norge

Skammelig utvikling i Kristen-Norge

– I deler av de karismatiske miljøene i Norge ser vi en utvikling som er både skammelig og skadelig, skriver Levi Fragell.

Omskjæring av guttebarn

Omskjæring av guttebarn

Arne Tumyr minner om at HEFs landsmøte ikke ønsket noe forbud mot omskjæring i 1999.

Hvor går grensene for religiøs tilpasning?

Hvor går grensene for religiøs tilpasning?

DEBATT: Når en ansatt i skolen ikke vil håndhilse, oppleves det som respektløst eller til og med nedverdigende i en kultur hvor slik hilsning er praksis.

En følelse av tilhørighet

En følelse av tilhørighet

HUs sommerleir er nettopp over. Iver Daaland Åse blir rørt over fellesskapet. – Folk kommer ut av store tomme skall og får nytt mot når de ser at det finnes en plass for dem, skriver han.

Trosopplæring har ingenting i skolen å gjøre

Trosopplæring har ingenting i skolen å gjøre

DEBATT: – Likebehandling må innebære at skolene ikke lenger sender alle elever til gudstjeneste 10 til 40 ganger i løpet av en skoletid og at kirken ikke lenger får fripass inn i skolen.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...