Istedenfor å arbeide for et samfunn hvor opplæring og indoktrinering i overtro og virkelighetsflukt ikke foregår i det offentliges regi, velger HEF å bidra til at religion i alle sine varianter skal få større innflytelse og spillerom, skriver Line Harsheim.

Publisert: 18.10.2007

Lars Gule kommenterer mitt forrige innlegg i sitt svar til diverse innlegg 8.10.07. Jeg føler behov for å presisere hva jeg skrev, eller iallfall mente å uttrykke, i lys av Lars Gules kommentar.

Min motstand mot KRL- faget har i hovedsak gått på at barn i den norske skolen ikke bør bli indoktrinert i overtro. Jeg hevdet i mitt innlegg at HEF etter min mening har brukt feil argumentasjon i KRL-saken. Jeg oppfatter HEF slik at de ikke har ønsket å fjerne faget, men har ønsket å forandre det så det blir "rettferdig" og slik at alle religioner behandles likt. HEF har derfor i stor grad forsøkt å få med seg andre livssyn, og i særdeleshet de muslimske trossamfunnene, i denne kampen. Som om vi kjemper samme sak. Det synes som om HEF ikke er imot religionsundervisning i skolen generelt, men er imot fagets vektlegging av kristendommen i forhold til andre religioner. Hvis dette var utgangspunktet for HEFs engasjement kan jeg forstå champagneflaskene. Men i forhold til å få fjernet all overtro fra den offentlige skolen i Norge, så er det ingen grunn til å feire.

I en artikkel på Fritanke.no 26.3.07 leser jeg at HEF "hevder å kjempe på vegne av minoritetsreligionene i livssynspolitikken". Flere religiøse ledere blir intervjuet og en muslim stilles dette spørsmålet: "Forstår du at enkelte i HEF kan bli frustrert over at ikke flere muslimer støtter dem i kampen de mener å kjempe også på vegne av muslimer". Vel, ingen av de intervjuede er særlig interessert i HEF's kamp. Men jeg er iallfall sjokkert over å lese at HEF kjemper på vegne av muslimer. Jeg har imidlertid i lengre tid reagert på at HEF har brukt muslimers rettigheter som begrunnelse for å få endret KRL-faget, men jeg har vært så naiv at jeg har trodd at dette kun var gode argumenter i saken; et slags "målet helliger middelet" taktikk. Jeg synes ikke selv det var gode argumenter, og kunne ikke for alvor tro at HEF var opptatt av å prioritere trossamfunns rettigheter i norsk skole. Imidlertid er det stadig blitt klarere for meg at HEF har skiftet fokus og i sterkere grad er blitt minoritetenes kamporganisasjon, og menneskerettighetene er deres viktigste verktøy. Dette gjelder alle typer undertrykkelse men i særlig grad politisk og religiøs undertrykkelse. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan dette har fått en så stor plass i en humanistorganisasjon.

Lars Gule skriver at "så lenge ikke Harsheim kan dokumentere at barn er skadet fysisk eller psykisk, skal det ikke gripes inn overfor foreldre og barn i denne sammenheng. Det ville være uakseptabelt intolerant." Jeg skrev ingenting om at man skal gripe inn overfor foreldre som oppdrar barna sine i kristen tro; jeg skrev kun om kristendoms-undervisningen i den offentlige, norske skole. Jeg forstår meget godt at jeg må tolerere at det finnes kristne mennesker i Norge og at de oppdrar barna sine til å tro på gud, på julenissen, skrømt, engler eller andre fantasiprodukter. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan bekjempe enhver religion eller overtro, eller forsøke å hindre at religiøs overtro blir forkynt i norske skoler.

Jeg vil gjenta at barn ikke har behov for en gud å tro på. At mange barn også har tatt skade av dette, vet Lars Gule like godt som meg, selvom ikke alle har blitt "udugelige samfunnsborgere" av det.

Lars Gule skriver videre "og jeg misliker slik trosopplæring like mye som Harsheim". Det lille ordet slik gjør meg forvirret. Betyr det at det finnes en trosopplæring i Den norske kirke som HEF liker og dermed aksepterer? Jeg kan ikke se at det er noe oppsiktsvekkende i det jeg skrev: all religionsopplæring innebærer at man lærer at det finnes en gud. Denne guden ser alt som foregår på jorden. Selv om mange forsikrer om at denne guden er snill, så må man være snill selv, for ikke å såre gud (snill variant) eller bli straffet av gud (litt krassere variant).

Religionsundevisning er i tillegg skadelig fordi det er fordummende. Dumhet er opphav til intoleranse, undertrykkelse og konflikt. Religionsundervisning og forkynning gir ikke barn muligheten til å vokse opp som selvstendig tenkende mennesker. Lars Gule burde vite hvor vanskelig det er å bryte ut av religiøse miljøer og hvilket mot som skal til for å opponere mot foreldre, lærere, samfunnet. Barn blir hjernevasket til å tro at det er en gud som hører våre bønner og som styrer våre liv. De lærer at vi har et liv etter dette. Barn lærer ikke bare å tro på ting som er usant, men de lærer også at religion er noe som ikke kan motsies eller kritiseres. Selv en selvmordsbomber har en gang vært et lite, ikke-religiøst barn.

Menneskerettighetene og barnekonvensjonen er greie å ha; det er nærmest blitt et slags mantra for HEF. Det synes som om alt, uansett hva det er, må være lov i religionens navn, fordi det er slik man må tolke menneskerettighetene. Det som står i menneskerettighetene er ganske vidt formulert. Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Og i tillegg har foreldre fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få. Barnekonvensjonen sier ikke så mye mer, annet enn at staten skal respektere foreldrenes retter og plikter til å opplyse barnet om sine rettigheter. HEF burde vel ha vært mer opptatt av barnekonvensjonens punkt 28: Barnet har rett til utdanning. Staten skal gjøre grunnskoleutdanningen gratis og obligatorisk.

Jeg vil tolke menneskerettighetene og barnekonvensjonen slik at i et demokratisk land som Norge, velger vi de ledere som blant annet skal sørge for at barna får en best mulig undervisning. Vi stemmer ved valg på de partier som gir oss den skolepolitikken vi ønsker. Noen ganger gir ikke valget et resultat vi ønsker, og vi må bøye oss for det, som f.eks. at vi kan få en prest til statsminister (selv når han bare har 9% av stemmene bak seg). Men det forhindrer ikke en organisasjon som HEF i å ha rett til å hevde at religionsundervisning hører til den private sfære og bør foregå der, på fritiden, som f.eks.søndagsskole. Men dessverre, det utrolige har skjedd at HEF isteden engasjerer seg i, og aktivt støtter, kristne og muslimske organisasjoners kamp for å få opprette private skoler. Istedenfor å arbeide for et samfunn hvor opplæring og indoktrinering i overtro og virkelighetsflukt ikke foregår i det offentliges regi, velger HEF å bidra til at religion i alle sine varianter skal få større innflytelse og spillerom i det norske samfunn.Det er ikke bare å skifte fokus men å snu helt om.

Line Harsheim