- Hele etablissementet i Humanismens Hus har i lang tid massivt propagandert for sitt syn. På denne bakgrunnen er det faktisk imponerende at opposisjonen mot sentrale "myndigheter" er så sterk og standhaftig som den er, skriver Kjell Horn.

Publisert: 22.6.2009

Even Gran har i Fri Tanke nr. 2 - 2009 en ryddig gjennomgang av prosessen som har ført til at HEF føreløpig ikke har tatt standpunkt til spørsmålet om eutanasi. Orienteringen krever imidlertid noe utdyping, fordi Gran i sin omtale underkommuniserer den rollen tidligere styreleder/generalsekretær/redaktør/spesialkonsulent (evt. med mer) Levi Fragell og hans nærmeste våpendrager Kari Vigeland har hatt i kampen for at HEF skal ta klart standpunkt for eutanasi.

Det er ikke verken min ambisjon eller oppgave å granske hjerte og nyrer hos disse to. Men faktum er at især Kari Vigeland helt fra hun begynte å engasjere seg i HEFs arbeid, har hatt som et av sine mest sentrale engasjementer å hjelpe medmennesker over i "det hinsidige" - som hun vel neppe selv tror på! Og Levi Fragell har fulgt opp, ikke bare lojalt, men med stor entusiasme og glød. I årevis har disse to brukt sine verv, sin prestisje og sin tyngde som svært aktive pådrivere for at HEF skulle fatte et "positivt" vedtak om eutanasi.

Men engasjementet deres stanser ikke ved det. For da de ikke lenger hadde verv eller stillinger i HEF, involverte de seg i organisasjonen "Retten til en verdig død" (RVD), en organisasjon som hadde dårlig økonomi, men som ble sponset av HEF slik at Fragell som RVD-leder fikk anledning til å delta i den internasjonale eutanasi-kongressen i Canada i 2006. (Jeg viser her til min bok "SVIK - fra humanetikk til humanisme" side 116, Kolofon forlag.)

Når dagens generalsekretær Kristin Mile med henvisning til vedtaket i 2007 (vektlegging av individets selvbestemmelsesrett) sier at "det flytter standpunktet fra "vi sier ingenting" til at vi i ethvert fall konstaterer at selvbestemmelsesretten er viktig", så gir det inntrykk av at det har foregått - og foregår - en demokratisk prosess som, "når organisasjonen er klar for det", nok vil lande på et "fornuftig" standpunkt. Men denne prosessen har - i likhet med spørsmålet om navneskifte på organisasjonen - langt fra vært demokratisk.

For selv om det ikke har vært utøvd åpen sensur mot meningsmotstandere, så har hele etablissementet i Humanismens Hus med sine ressurser i form av mediekanaler, økonomi og tidligere- og nåværende tillitsvalgte gått massivt inn og propagandert for sitt syn. På denne bakgrunnen er det faktisk imponerende at opposisjonen mot sentrale "myndigheter" er så sterk og standhaftig som den er.

I Even Grans gjennomgang kommer Levi Fragell selvsagt til orde og gjentar litt oppgitt at "Human-Etisk Forbund (er) den eneste humanistorganisasjonen i hele verden som ikke har et avklart syn til fordel for eutanasi." Og like oppgitt er han jo over at et stort flertall i Forbundet stritter imot å likvidere ordet humanetikk, selv om Norge står nokså alene om å ha "etikk" som del av begrepet på livssynet vårt.

Eutanasispørsmålet og navnespørsmålet - begge deler saker som blant annet handler om en harmonisering med verden for øvrig - er åpenbart deler av Levi Fragells livsprosjekt. Men er det noen grunn til at vi andre skal ta del i dette prosjektet? Er det ikke bra at vi, som verdens mest livskraftige fritenkerorganisasjon, både viser respekt for livet og for etikken i humanetikken og ikke hopper etter andre lands standpunkter og språkbruk. (I denne sammenheng er det verdt å minne om at da HEF i 1962 sto som arrangører av den store IHEU-kongressen, skapte det overhodet ingen problemer at de fleste av de andre organisasjonene var humanist-organisasjoner, mens vi var humanetikere!)

Kjell Horn