Støtten til aktiv dødshjelp har vist seg å stige når det er offentlig debatt om saken. En rekke undersøkelser levner ingen tvil om at det er et stort flertall i befolkningen for aktiv dødshjelp, mener Kari Vigeland.

Publisert: 4.6.2009

I et intervju med statsviteren Anders Todal Jenssen i Fritanke.no 2.6. gis det inntrykk av at folk flest ikke vet hva de svarer på i meningsmålinger om aktiv dødshjelp. Synovates siste meningsmåling om legeassistert selvmord og eutanasi, som jeg tidligere har omtalt i Fritanke.no viste 70 prosent støtte for legeassistert selvmord og 63 prosent for eutanasi når en døende klart, stabilt og utvetydig ber om dette.

Todal Jenssen viser til en generelt kjent metodisk bias ved slike meningsmålinger når folk ikke kjenner et tema særlig godt. Da har de en tendens til å svare bekreftende. Todal Jenssen mener aktiv dødshjelp er et slikt tema.

Mye taler imidlertid for at folk kjenner rimelig godt til hva aktiv dødshjelp handler om. I Synovate-undersøkelsen fra i år, som ble utført på oppdrag for Foreningen Retten til en verdig død, ble det lagt stor vekt på å formulere klare og konkrete spørsmål, og spørsmålene ble testet i et utprøvningspanel.

Synovate har senere i sin kontakt med meg formidlet at det er eksepsjonelt når resultatene viser en så lav andel som ikke vil ta stilling til spørsmålet. Bare fire prosent havnet i denne gruppen. Synovate mener at dette avspeiler at spørsmålene er godt forstått og at respondentene har en mening om dem.

Det har også vært en god del debatt om aktiv dødshjelp i Norge tidligere. Sandsdalen-saken for noen år tilbake og Bjørnar Kanlis "tale fra graven" er eksempler på tilfeller som har fått stor mediadekning.

I kjølvannet av Sandsdalen-dommen i 1997, som skapte mye offentlig oppmerksomhet rundt aktiv dødshjelp, steg støtten for aktiv dødshjelp. Også i andre land har man sett en styrket oppslutning om aktiv dødshjelp etter at rettssaker har bidratt til å belyse hvilke realiteter dette handler om. Mange har opplevd ulykkelige tilfeller av lidelse og hjelpeløshet i forbindelse med pårørendes sykdom og død, og det er særlig disse som er mest positive til aktiv dødshjelp.

At man ikke skal undervurdere at folk vet hva de svarer på, og at de mener det de svarer, kan blant annet understøttes av to svenske undersøkelser på området for noen år tilbake: I 1988 foretok Landstingsförbundet en landsrepresentativ undersøkelse med spørsmål om "läkerna burde kunne hjälpa en obotlig sjuk patient att ta livet av sig om patienten själv uttryckligen önskar det".

65 prosent svarte bekreftende. I debatten som fulgte presentasjonen av undersøkelsen, ga helsepersonell og politikere uttrykk for at dette var sjokkerende, og at "folket" umulig kunne mene dette. Etter to år med debatt og informasjon ble det høsten 1991 foretatt en ny undersøkelse med en mer presis formulering som klart omhandler eutanasi. Spørsmålet gjaldt om "en svårt sjuk och lidande männeska skall kunna gje en läkare tilstånd att injisera ett preparat som gjör att döden innträffar". Denne gangen svarte hele 75 prosent ja. (Siste undersøkelse på området i Sverige viser 78 prosent.)

Undersøkelser om holdning til aktiv dødshjelp har vist en økning opp gjennom 80- og 90-tallet, og støttes av mellom 70-85 prosent i de vestlige land. Undersøkelser i Norge har tidligere ligget under dette, men nærmer seg nå dette nivået. Det har vært foretatt mange undersøkelser om holdninger til aktiv dødshjelp, og selv om noen av disse kan ha metodiske svakheter (noe som også gjelder alle andre områder av samfunnsforskningen), så er hovedtensen klar og pålitelig: Folket støtter aktiv dødshjelp.

Kari Vigeland

Kari Vigeland er styremedlem i Foreningen Retten til en verdig død

Les intervju med Kari Vigeland her