Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Joakim Haaland: Kan noen vekke ateistene?

Vi ateister har slått oss til ro med det faktum at vi som lever i et såpass sekulært land ikke trenger en religionsdebatt grunngitt i spørsmålet om tr...

Publisert:

Sist oppdatert: 12.10.2007 kl 10:48

Vi ateister har slått oss til ro med det faktum at vi som lever i et såpass sekulært land ikke trenger en religionsdebatt grunngitt i spørsmålet om tro versus ingen tro. Vi utfordrer ikke religion på de ødeleggende delene av den, skriver Joakim Haaland.

Publisert: 12.10.2007

På onsdag kveld (10.10.07) sendte NRK2 sitt ukentlige dokumentarprogram Spekter, som denne uken dreide seg om debatten rundt Prinsesse Martha Louise sine engle-teorier og om nyreligiøsitet i samtidens Norge. Da jeg først satt meg ned for å se på programmet trodde jeg det skulle handle om debatten rundt engleteorien, og ikke minst den teorien satt opp mot stemmer for rasjonalitet, logikk og vitenskap. Jeg tok feil. Reklamen for programmet hadde vist en serie av anklager mot prinsessen som virket å uttrykke hvor idiotisk alt overnaturlig er. Det programmet faktisk viste seg å være var en debatt om hvorvidt statskirken og de talløse New Age-grupperingene i dette landet kunne leve sammen uten en overhengende fare for aggresjon frem og tilbake.

Denne innfallsvinkelen hadde for så vidt vært grei om ikke programmet hadde prøvd å fremstille trosdebatten i Norge på en totalt feil måte. Vinklingen virket å antyde at det store trosspørsmålet i samtidens Norge ikke dreier seg om å tro versus å ikke tro, men heller at den store konflikten dreier seg om hvilken overnaturlig tro man skal velge. Kranglingen mellom statskirkeforsvarerne og New Age-representantene gikk frem og tilbake. Hippieklanen ville få oss til å tro at Norge er midt i en New Age-revolusjon, mens den heller patetiske presten som representerte den norske statskirke stod hardnakket i mot denne påstanden. På et tidspunktet presterte denne presten å si at vi må slutte å se etter overnaturlige forklaringer på ting og heller bare akseptere naturen for hva den er. Jeg var nok ikke den eneste som så ut som et stort spørsmålstegn etter en prest hadde prøvd å argumentere mot nyreligiøse ved å argumentere for det vitenskapelige foran idiotisk overtro. Selvfølgelig hadde han helt rett, men hans utsagn står neppe i stil med hans profesjon som prest.

Så til det som virkelig plager meg. Hvis man i et overreligiøst land som USA kan få etablert det faktum at den viktige debatten ikke dreier seg om en idiotisk tro mot en annen idiotisk tro, men heller rasjonell og logisk tenkning satt opp mot religion, er ikke Norge det sekulære landet jeg en gang tok det for å være. I den senere tid har man i USA klart å bygge opp en sterkt ateistisk motblokk mot de religiøse bøllene. Noe som er bevisgjort gjennom de enkle faktum at både Richard Dawkins og ikke minst Christopher Hitchens er blitt sentrale figurer i den amerikanske tros debatten, begge med bestselgende bøker og begge frekvente gjester i amerikansk mainstream-media. Ateistbevegelsen har også klart å ta store skritt ut av skapet, og oppnådd store ting.

For bare tre år siden viste undersøkelser at majoriteten av den amerikanske folkeopinionen mente ateister var de minst tillitsverdige menneskene i deres land. Mindre enn både muslimer, homofile og ulovlige innvandrere. Ikke at jeg mener disse gruppene fortjener den hetsen de blir utsatt for på noen som helst måte, men tallene er allikevel overraskende og sjokkerende i mine øyne. Nå i 2007 er det blitt klargjort at ateistene i USA begynner å nærme seg 30 millioner i tallet og marginaliseringen av dem blir vanskeligere og vanskeligere. Ikke-troende er også den raskest voksende religiøse (heller ikke-religiøse) grupperingen i USA. Bordet er blitt dekket av foregangsfigurer som Hitchens og Dawkins, og utfordringen fra dem til amerikanske ateister er blitt fulgt opp i stor stil.

I Norge har man ikke klart det samme. Vi ateister har slått oss til ro med det faktum at vi som lever i et "så" sekulært land ikke trenger en religionsdebatt grunngitt i spørsmålet om tro versus ingen tro. Vi utfordrer ikke religion på de ødeleggende og rent diskriminerende deler av den. Vi kritiserer heller ikke de mest åpenbare absurditetene og ulogiske perversjonene i troens navn. Dette er blitt synliggjort mange ganger i den seneste tiden.

Da Muhammed-striden stod på som verst var det ikke mange ateister som stod frem i den offentlige debatten og proklamerte at denne striden ikke dreide som om en relativistisk tilnærming til ytringsfriheten, men heller ubeviselig og irrasjonell religion mot rasjonell tenkning om at tegninger og karikaturer er harmløse. Når biskop Kvarme har gått ut med sine gjentatte idiotiske uttalelser rettet mot homofile og deres rolle i statskirken, har jeg ikke hørt en eneste ateist tilnærme seg debatten fra noe annet enn et politisk standpunkt. Og sist (og kanskje også minst) beviser Spekter-programmet på NRK2 at debatten angående tro satt opp mot ateisme er ikke-eksisterende. Når en prinsesse går ut og sier at hun kan snakke med engler gjennom hesten sin, bør ikke debatten dreie seg om hvorvidt dette er motstridende med den norske statskirkes tro. Debatten bør handle om hvorvidt hun bør innlegges på psykiatrisk avdeling.

De etablerte religionene har fått debatten akkurat hvor de vil i Norge. Det er lett for dem å se mer troverdige ut enn de nyreligiøse New Agerne. Vidkun Quisling ser mer troverdige ut enn den grupperingen av hippiefreaks som av en eller grunn tror vi fremdeles lever på slutten av 60-tallet. Så mitt poeng er at dette må ta slutt. Ateister i Norge må ikke lenger bare være glade for at vi på utsiden ser ut som et sekulært land. Vi må sto opp mot alle som har overnaturlige overbevisninger, uansett om de kaller seg selv muslimer, jøder, hinduer, buddhister eller nyreligiøse. Muligheten for debatt er der, vi må bare tørre å ta den. Og hvorfor skulle vi ikke gjøre det? Vi har da alle fakta på vår side.

Joakim Haaland

Debatt Vis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.