Er det rett at verdens største humanistorganisasjon med hovedsete i Nordens mest religiøse stat skal bruke tid og ressurser på å forsvare religiøse minoriteters rettigheter i Frankrike når en har så mye ugjort her heime?

Publisert: 16.12.2009

I en kommentar på Fritanke.no den 3.11 vågde jeg meg ut på nærmest en liten hyllest til Frankrikes konsekvente forsvar for den sekulære staten. Gunnar Olufsen er engasjert nok til å komme med et tilsvar til mine amatørmessige utlegninger. Det synes jeg er hyggelig, men med all respekt; jeg har problemer med å finne hovedpoenget i Olufsens kritikk.

For å utdype mitt hovedannliggende en gang til kan jeg klippe et lite avsnitt fra Kaja Melsoms siste kommentar angående fransk historie som samsvarer helt med min oppfatning;

«Frankrike har all grunn til å være stolt over å ha vært et forgangsland for demokrati, menneskerettigheter og sekularisme, uttrykt i det nasjonale mottoet: frihet, likhet og brorskap. Kjernen i det franske skillet mellom stat og kirke, er at staten bør være livssynsnøytral for best å kunne likebehandle alle borgerne, uavhengig av religiøs tilhørighet.»

Så forstår jeg det slik at det i Frankrike foregår en debatt om hvordan en skal forholde seg til en ny verdenssituasjon, kanskje med særlig fokus på en økende muslimsk ekspansjon.

I mitt første innlegg stilte jeg spørsmål ved om dette er et naturlig område for Human-Etisk Forbund å engasjere seg i, og jeg vil gjerne utdype dette i følgende grunnlagsopplysninger:

1. Jeg tar som utgangspunkt at Frankrike er er demokratisk og sivilisert samfunn med tilnærmet samme maktfordelingsprinsipp som vi kjenner i Norge med unntak av kongemakta. Det betyr at enhver borger og minoritetsgruppe har rett til å få prøvd sin sak dersom en føler sine juridiske rettigheter truet eller blir diskriminert på annet vis. Landet er underlagt internasjonale lover og domstoler hvor nasjonal juridiske uenighet kan bli prøvd.

2. Jeg oppfatter den franske revolusjon til langt på vei å være et oppgjør med religiøse privilegier til fordel for et gryende demokrati. Etter revolusjonen(e) har det vært gjennomført mange harde slag mot kirke og presteskap for å forsvare statens religiøse uavhengighet.

3. Frankrike vedtok et formellt skille mellom kirke og stat i 1905, i en tid da Norge knapt var en sjølstendig nasjon og kirkemakta lå som et lammende teppe over steinrøysa.

4. Frankrike er en tidligere kolonimakt med fri innvanding fra sine kolonier. Landet har Vest-Europas største muslimske befolkning og har over 100 års erfaring med å håndtere forholdet til mange religiøse retninger, men der hovedprinsippet altså er å holde staten og de offentlige skolene fri for religiøs påvirkning. Det religiøse liv forøvrig utfoldes på tradisjonellt vis i de mange kirker og moskeer. Vest-Europas første muslimske universitet ble åpnet Frankrike i 1991 hvor det utdannes både imamer og koran-lærere.

Hovedspørsmålet mitt er fortsatt: Er det rett at verdens største humanistorganisasjon med hovedsete i Nordens mest religiøse stat skal bruke tid og ressurser på å forsvare religiøse minoriteters rettigheter i Frankrike når en har så mye ugjort her heime?

Til Olufsen; Jeg er ingen tilhenger av forbud, men når en i Frankrike konkluderer med forbud etter mange års diskusjoner og tautrekkinger mellom ulike interesser og retninger, så respekterer jeg deres rett til det.

Jeg er ingen kommunist som tror på det klasseløse og friksjonsfrie samfunn der løsninger skapes en gang for alle.

Jeg er heller ikke tilhenger av en humanistisk stat, hva nå det enn måtte være.
Jeg tror på åpne diskusjoner, dynamiske og redelige «kamper» mellom frie individer før en drar konklusjoner. Etter min oppfatning er det det en driver med i Frankrike, og jeg ser fortsatt ikke hva vi har å bidra med.

Iver Dreiås