Det at noe rettslig ganske enkelt må aksepteres fordi rettslighetens autoritet har en historie å være stolt av, er en historieløs rettsinnstilling. Det fins ikke en religion med statsmaktsambisjoner som ikke begrunner dette med historien, stolt og høyreist.

Publisert: 12.1.2010

Beklager at dette har tatt så lang tid, men jeg fikk vansker med å velge mellom fortsatt polariseringsretorikk og enhetsdannelse... Hovedpoenget i mitt innlegg var at når Frankrike legger grunnlaget for segregeringspolitikk, og noen i humanismens navn kaller dette et sekulært forbilde, så må vi diskutere hva humanisme er. Og den sekulære stat. Det vil ikke Dreiås, ser vi. Det gjør det vanskelig å være konstruktiv, men jeg forsøker nå likevel.

1. Dreiås: «Frankrike er en tidligere kolonimakt med fri innvanding fra sine kolonier. Landet har Vest-Europas største muslimske befolkning og har over 100 års erfaring med å håndtere forholdet til mange religiøse retninger, men der hovedprinsippet altså er å holde staten og de offentlige skolene fri for religiøs påvirkning.»

I. Mange av de årene har handlet om imperialismens pleie av forestillingen «oss siviliserte mot de andre», hvor det meste av verden tilhører de andre som det jo ikke kan nytte å tale til, men må kues med statsmakt.

II. Poenget med den sekulære stat er ikke at ens barn ikke skal bli religiøst påvirket. Poenget er at staten ikke skal stå for denne påvirkningen. Muslimske skolebarn er ikke staten.

III. Hvis ikke individer kan bestemme sin påkledning selv så er de ikke individer, men nettopp staten. Dette fordi det er staten som står for påvirkningen.

Spørsmålet mitt er fremdeles: Hvordan kan humanister gå inn for forbud mot hijab? Ettersom det å gå med slikt ikke er et angrep på statsforfatningen, hva er dette forbudet begrunnet i? Hva skal det tjene til?

2. Dreiås: «Jeg er ingen tilhenger av forbud, men når en i Frankrike konkluderer med forbud etter mange års diskusjoner og tautrekkinger mellom ulike interesser og retninger, så respekterer jeg deres rett til det.»

I. Dette er ingen begrunnelse. Det er bare stadfesting av fakta, med nasjonalismens servilitet som norm. Altså en oppfordring om universalisering av ideologien nasjonalisme.

II. Slik var min innvending: En sekulær stat kan bare være vårt forbilde når staten selv respekterer menneskerettighetene, noe Frankrike ikke gjør. Likevel holder Dreiås fast ved at Frankrike er et forbilde, hvis gjeldende livssynspolitikk bare må respekteres. Dette fordi Frankrike har en historie å være stolt av.

Det er nettopp denne rettsforståelsen, med dertil hørende praksis, som er humanismens motpol: Det at noe rettslig ganske enkelt må aksepteres fordi rettslighetens autoritet har en historie å være stolt av, er en historieløs rettsinnstilling. Det fins ikke en religion med statsmaktsambisjoner som ikke begrunner dette med historien, stolt og høyreist. Og uansett hva Dreiås kan påpeke av innhold i denne legger tilhengerne seg på rygg. Kommunismen, fascismen og nazismen gjorde det samme, og historisistene la seg på rygg. Og demokratiet har sannelig satt seg i den samme massemennesketradisjonen. Og det er hele vårt problem.

3. Dreiås: «Er det rett at verdens største humanistorganisasjon med hovedsete i Nordens mest religiøse stat skal bruke tid og ressurser på å forsvare religiøse minoriteters rettigheter i Frankrike når en har så mye ugjort her heime?»

I. Når Frankrike velger forbudslinja i livssynsspørsmål er dette en invitasjon til resten av verdens nasjonalister. Ikke minst på grunn av landets sentrale posisjon i demokratiseringens historie, hvilket er Dreiås' eget poeng, fungerer Frankrike som en legitimeringskilde for demokratier også i dag. Det er naturen til den makt som ligger i begrepet «tradisjon».

Frankrike er det europeiske grunnlovslandet som tydeligst har signalisert et skille mellom rettsstat og åndsliv, hvilket har inspirert mang en humanist til å tenke selv i politikk, selv i Norge. Frankrike har et grunnlovsfestet skille mellom stat og kirkesamfunn, og et språklig skille mellom «fedreland» og «nasjon». Siden 1793 har Frankrike hatt en grunnlov som gir innvandrere fra koloniene rett til statsborgerstatus etter ett år i landet. Rettighetene tilhører derfor logisk det juridiske begrepet, statsborger, og ikke det følelsesladde fedrelandsbegrepet. Som jo ikke uten videre kan skilles fra kirkefellesskapet.

Det menneskerettsforkjempende Frankrike, som vi mange har så kjært, har altså ment å holde det politiske fellesskap adskilt fra det tradisjonsbegrunnede fellesskap. Det siste tilhører da den private sfære, på lik linje med kristendom og hva det nå måtte være folk tror på, mens det første er knyttet til statsforfatningen. Dette lyder som vårt mål med en sekulær stat: Felles om måten statsmakten kommer til på, men ikke felles om forståelsen av meningen med livet. Det synes også Dreiås å være enig i. Av og til.

Når så Frankrike opphever dette skillet ved å forby anderledeshet, altså avvik fra den politiske majoritetens standard, overføres rettighetstenkningen til følelsenes "naturgitte" fellesskap - fedrelandet. Som om Frankerriket var meningen med historien, og borgerskapet meningen med menneskets liv. Frankrike blir slik som Norge, hva folks forståelse av stat angår.

I Norge går det som kjent ikke an å skille mellom etnisiteten norsk og det juridiske statsborger, noe mer enn politikere vil skille mellom statsmakt og kristendom. Dette gjør kristen og norsk til synonymer om hva rettighetene handler om, både juridisk, filosofisk og emosjonelt. For alt innen den geopolitiske grensen Norge, fra fødsel til død (og videre), er så deilig forent i ordet nasjon. På norsk. Frankrike går altså fra sekularisering og tilbake til det homogeniserende skjebnefellesskap.

I hvilken grad hjelper denne utviklingen oss i kampen for å få Arbeiderpartiet til å politisere sin virkelighetsforståelse? Ettersom Sveits og andre land følger etter etnosentrismens Frankrike, hvor sannsynlig er det at Ap vil gå bort fra «kristen nasjon»? (hvor mye makt har Gahr Støre over et LO som trenger «et sted å døpe sine barn»?)

Det er altså høyst relevant for oss hva Frankrike gjør. Ikke minst fordi vi gjerne skulle hatt et eksempel å vise til når nordmenn, kristne såvel som muslimer, spør hvor vi vil politisk (i dette ypperlige landet å bo i...). Så hva er humanismens sekulære forbilde ifølge Dreiås? Er det trosfrihetens beskytter han mener vi skal presentere for andre, eller er det skjebnefellesskapets vokterråd? Det er ikke det første, ser vi jo.

II. I mitt forrige innlegg tilla jeg Dreiås den virkelighetsforståelsen som kalles historisisme. Det var ment som en underforstått advarsel når han utlegger Frankrike som en ledestjerne for humanismen - selv om staten går inn for priviligertes eierskap på rettighetene og slik legger grunnlaget for segregering i hele «Vesten». Han tok den ikke. Dessverre.

«Jeg er ingen kommunist...», svarer Dreiås på dette. Men troen på historien som en målbevisst utvikling, med nasjoner i krig som sitt verktøy, er ikke forbeholdt kommunister. Den er vel så utbredt i Republikanske og Demokratiske kretser i USA, hvor den har sin egen historie under slagordet «Manifest Destiny». Den er også høyst til stede i konservative og liberale, såvel som sosialdemokratiske, kretser i Europa (nasjonalisme). Og den lå til grunn for nazi-Tyskland.

Det siste påpekte jeg også, overbevist om at Dreiås ville bli ytterst provosert. Så overbevist var jeg at jeg hadde påbegynt en tilbaketrekning: Nå som jeg har hitlet Dreiås kan det være på sin plass med en unnskyldning. Men der tok jeg feil og måtte skrive noe helt annet. For så sier herren: «Så forstår jeg det slik at det i Frankrike foregår en debatt om hvordan en skal forholde seg til en ny verdenssituasjon, kanskje med særlig fokus på en økende muslimsk ekspansjon.»

Immigranter til Frankrike som likevel ber til Allah (og ikke Maria eller tekno-Jesus) er altså ikke mennesker de, men «muslimsk ekspansjon». Nettopp slik er det ikke individer som i søken etter lykke får oppholdstillatelse i Frankrike, men «muslimskhet» som sniker seg frem. Det er således ikke franskmenn som velger en tro, men vesenet Islam som penetrerer «den rette kultur». Det er historisistisk sett ikke mennesker som flykter fra totalitære regimers islam, men totalitære regimers Islam som «vokser seg inn i Frankrike». Det er derfor ikke mennesker som går med hijab, må vite. Det er «konspirerende Islam». I historisismen.

For menneskeindivider ekspanderer ikke i humanismens verden. De flytter på seg, både kroppslig og åndelig. Som oftest til et bedre sted å være seg selv.

III. Men hva kan Vesle-HEF, fra denne lille misforståelsen av et demokrati, bidra med i den svære verden? Spør Dreiås. På en måte.

Hvor mye innflytelse vi kan vente å ha på det store utland er vanskelig å si. Men det er sannelig ikke stort vi har å gjøre overhode, hvis vi ikke kan si oss uenige med Frankrikes veivalg, som vi sa oss uenige med USAs brennende busk-bevegelse. (for øvrig samme massemønstring). Det handler selvsagt om å få frem hva humanismen står for politisk: Trosfrihet - javisst, men ikke handlefrihet. Heller ikke sekulære staters politikere har handlefrihet, men må respektere menneskerettighetene. Det betyr i det minste at så lenge ingen tar skade av trosutøvelsen kan denne ikke forbys.

Litt integritet på den sekulære stats vegne går det an å ha, selv om vi bare er små kreftceller i den kristne demokrati-kropp - «Sekularismen».

Mitt anliggende:

1. Det er bare skillet mellom statsmakt og livssyn som gjør menneskerettighetene naturlig som juridisk basis. Uten dette skillet kan samfunnet like godt ha sharia-lov, fedrelandsbud eller moseloven som logisk begrunnelse for rettspraksis. Det siste er faktisk ganske naturlig for en kristen nasjon, hvilket også er «sekularistenes» store problem. Men det løser de med det mest grunnleggende trekk ved fascismen: Statsdefinert livssyn i kristendommens navn. Og kristenfolk må finne seg i det, for de er jo Folket. Og folk flest må finne seg i det, for de er jo nasjonen - selve meningen med staten.

2. Sekulariseringens individualiserte livsrettsforståelse («inalienable rights» på USAsk) er ingen tradisjon. Det er alltid en eller annen faktisk tradisjon individet skal forstå som den sanne livsrettbetingelsen. Som en lokal avisdebattant, en selverklært kulturradikaler og forsvarer av sekulær stat, begrunnet sitt statskirkemedlemsskap: «nødvendigheten av kristne rammer i samfunnet». Altså -tro hva du vil, kjære borger, men på kristendommens premisser. Og det er den sekulære stat på kristenkultursk: Skille stat og kirke - forene statsmakt og kristendom.

Landsfader Charles de Gaulle: «Vi er tross alt først og fremst et europeisk folk av hvit rase, av gresk og latinsk kultur og kristen religion.». Dette er forestillingen Europas sekulære stater nå synes beredt til å skulle totalisere, med mennekerettighetene som skjold og sverd mot islam. Hva skal vi gjøre i forhold til dette identitetsregimet? Går det i det hele tatt an å ha en annen mening enn Vestens politiske majoritet når demokratiet forstås som et kulturhistorisk jeg?

3. Det er mer ved den franske revolusjon enn bare humanistiske verdier. Det var også med den vi fikk nasjonalismen, romantiseringen av imperialisme og historien om historien som en Menneskeoppdrager; en besjeling av massekulturen i guds sted, som ga selv ateister en anledning til å være på oppdrag fra noe overmenneskelig - Historien. Nasjonalisme og humanisme er derfor noe vi må velge mellom, akkurat som kristne og muslimer må. Å kombinere dem er fascistisk, og slett ikke mennesket verdig. Verken som muslim eller humanist.

Gunnar Olufsen, humanist