Når man godtar betegnelsen ateist for egen del, åpner man for at ens livssyn - når det sees fra religionens side - kan beskrives negativt, skriver HEF-veteran Gisle Johnson.

Publisert: 25.2.2008

Religionen har flere betegnelser på ikke-troende:

1. Hedninger, "de ville" som er gjenstand for misjon og som kan tilintetgjøres dersom de ikke tar troen etter å ha hørt ordet.

2. De frafalne som egentlig skulle frakjennes livet dersom de ikke ombestemmer seg.

3. Ateist, "uten gud" eller også "i mot gud, benekter gud", gjerne brukt om mennesker av en viss intellektuell standard, som man ikke uten videre kan kimse ad, men som selvsagt er fordømte. Det å bli stemplet som ateist er fra religionens side selvsagt negativt.

Jeg tror mange humanister godtar betegnelsen ateist ut fra at de ikke har noen gudstro. Dette kan noen ganger være litt for lettvint og uten tanke for konsekvensene.

Ateist er, som nevnt ovenfor, religionens betegnelse på de gudløse og nå nærmer jeg mitt poeng.

De passive ateister har bare ikke noen gudstro.

De aktive ateister benekter guds eksistens både overfor seg selv og overfor andre, altså utad slik som Dawkins og mange med ham - og ære være dem for det.

Når man godtar betegnelsen ateist for egen del, åpner man for at ens livssyn - når det sees fra religionens side - kan beskrives negativt; som en protestholdning, man er bare ikke-troende og ikke noe mer.

For mange kan dette muligens være akseptabelt. Jeg tenker da på de som i sin livssynsutvikling har st artet som religiøse, eller mer eller mindre troende, men som etter hvert er blitt tvilende, for så å ha tatt et brudd med religionen og gudstroen, kanskje et smertelig brudd, og da er man jo ateist. At man så, etter hvert for egen del finner fram til et humanistisk livssyn, det kan da fremstille seg som et tillegg og humanismens eget positive grunnlag kommer i skyggen og man bringes i en forsvarsposisjon, jo da, for man er da mer enn bare ateist!

For mitt vedkommende - og trolig for mange med meg - stiller saken seg annerledes:

Vi har gjennom en saktmodig utvikling funnet ut at vi er humanister, at vi har et naturlig livssyn uten mystikk, men også uten at dette er vunnet etter et brudd med religionen. Ens livssyn er utelukkende beskrevet gjennom hva humanismen står for og uten noen benektelse av noe som helst. For disse humanister er "Gud" et ikkebegrep og får bare anvendelse når man befatter seg med religion eksempelvis i diskusjoner.

En humanist, enten hans veg fram har vært den ene eller andre vegen, kan derimot akseptere å være ateist, ja, kalle seg selv for det dersom han kaster seg aktivt ut i livssynskampen og erklærer gud for ikkeeksisterende generelt og ikke bare for egen del. Men da er man ateist i ordets utvidete betydning som gudsfornekting. Det er her Dawkins og andre forfattere kommer inn, og takk og pris for at slike finnes.

Når jeg først er i gang, vil jeg gjerne trekke fram et synspunkt når det gjelder å diskutere livssyn. skal man få en fruktbar diskusjon må man etter min mening innledningsvis bli enige om hva man vil diskutere, religion eller et verdslig livssyn. Mikser man disse temaer sammen kommer man ingen veg, men blir kastende tro og ikke-tro fram og tilbake mellom seg.

Drøfter man religion for seg, kan det bli meningsfylt ordveksling om hva man tror, hvorfor man tror osv.

Drøfter man Humanisme for seg vil man likedan kunne gå i dybden og få analysert sider ved saken.

Gisle Johnson