Er det sant - at vi nordmenn lyver, bare jatter med - vi nordmenn, som alltid har vært stolte og selvstendige - ikke som den grå massen i andre land, der folket kun var «tjenere» for en godseier, et adelskap, en konge eller keiser og vant til å bøye seg for maktapparatet. Vi nordmenn er da kjent for å være rettskafne og foregangsmenn i mange saker. Bare se på Nansen og Gro osv. osv. Skulle det være sant? Lyver vi, og er et dårlig eksempel for våre barn?

La oss se på virkeligheten. Hvordan starter det? Faktisk allerede fra den dag vi gir vårt barn et navn. Det er så mange ting som ikke er så nøye, et korrekt norsk språk, betale på trikken, jukse med selvangivelsen, jukse litt i forretningslivet, ja til og med i forskningen. Og nå har vi fått nye landsmenn, som ikke er det spor bedre. Skoler og internett har vi, og vi er kommet så langt i vår utdannelse at vi kan følge med i utviklingslæren, i forskningen på mange områder, sågar i forskningen i verdensrommet. Og med bedre utdannelse har vi da også kunnet legge bak oss gammel overtro. Vi tror ikke lenger på nissen, på underjordiske, på flygende engler, på en gud som kan forene seg med mennesker, eller at denne guden har stemmebånd og kan tale direkte til noe menneske. Men det er det vi lærer barna våre. Vi lyver. Vi jatter med. Vi melder barna våre inn i en kirke som har en trosbekjennelse med gamle forestillinger. Og vi har skoler som må undervise om dette. Det er da uredeligheten begynner.

Vi later som vi tror og oppfatter hendelser for to tusen år tilbake, slik de gjorde det den gangen, og sier forblommet «Det er mangt mellom himmel og jord...». Er det fordi vi føler for den unge opprøreren, profeten, med et klarsyn og en forkynnelse som skapte røre den gangen, det å leve et rettferdig liv var viktigere enn ofringer (til Synagogen). I dag har vi nok en forestilling om en Gud, en Skaper, men vanskelig å tro at Skaperen skulle dømme og fordømme det «han» har skapt. Det virker som en overføring av eldre religioner, skapt for å holde hordene i sjakk. Slike forestillinger finner vi allerede i Mesopotamia (hvor Abraham kom fra) allerede ca. 2000 f.Kr. (vår tid) og det gamle Egypt (hvor Moses vokste opp) sånn ca. 1500 f.Kr. og gjenfinner det i Det gamle testamentet, samordnet ca. 400 f.Kr. og i Koranen, sist redigert ca. 900 e.Kr. (Vi vet også at Det nye testamentet ble samlet av presteskap på 300-tallet e.Kr. osv.)

Det er på tide at vi reformerer det kirkesamfunn vi tilhører, for en kirke vil vi gjerne ha, et samlingssted ved store begivenheter, når vi blir knust av naturkreftene, et sted for trøst og for inspirasjon. Og i skolen skulle man lære om menneskerettighetene, som menneskeheten har kommet frem til etter studier av historien og religionshistorie. Kanskje vi kunne være foregangsmenn slik at vi med stolthet kan si: I Norge har vi fått en sanndru kirke, og en kirke for hele folket.

Gerd Elisabeth Sjulsen