Jeg har til gode å høre en kristen omtale sin tro som en hypotese, noe jeg i utgangspunktet ville satt pris på da det i det minste ville formidlet en betydelig grad av usikkerhet, skriver Bjørn Morten Litveit Hansen.

Publisert 12.10.2007

Det er (fullt) mulig jeg har tatt livet av mitt intellekt. Mye tyder iallefall på det her jeg sitter og sliter med å forstå høgskolelektor Edvard Stanges kritikk mot Even Gran i Morgenbladet 5. oktober. For meg gir den iallefall ikke mening.

Stange spør om Gran har empirisk belegg for å si at alle fødes ateistiske, og trekker en lett hånlig, men åpenbart forfeilet, parallell til det muslimske dogmet om at alle fødes muslimske.

Gran har like åpenbart rett.

Barn fødes ateistiske - dvs. uten gudstro, ateisme er ikke et livssyn i motsetning til det Stange synes å mene - og læres opp i den gudstro foreldrene og/eller storsamfunnet har. På hvilken annen måte vil Stange forklare at barn av kristne (som regel) blir kristne, barn født under vikingtida i Norge ble tilbedere av norrøne guder, barn av ateister (for)blir ateister, og barn av aztekerne etterhvert som de ble voksne anerkjente behovet for hver dag å rive hjertet ut av brystet på et annet menneske for å sikre seg at sola sto opp også den neste?

En kan spørre seg hvorfor det i det hele tatt skulle være nødvendig med dåp dersom barnet allerede ved fødselen var (rett)troende.

At barn av muslimer anses født inn i islam understreker nettopp dette - de døpes ikke.

Stange synes videre å mene at det er urimelig å stille krav til empirisk belegg for religiøse påstander, og mener disse heller ikke kan undergis de vitenskapelige metoder vi ellers bruker for å bekrefte eller falsifisere noe. Med tanke på hvilken reell makt forskjellige religioner har i verden i dag, og ikke minst de religiøses behov for en gang for alle å bevise sitt eksistensgrunnlag, er dette oppsiktsvekkende.

Samtidig med dette omtaler Stange uten videre troen på en skaper i vitenskapelige termer: Både som teori og hypotese. Jeg har til gode å høre en kristen omtale sin tro som en hypotese, noe jeg i utgangspunktet ville satt pris på da det i det minste ville formidlet en betydelig grad av usikkerhet. Ut over nevnte sympati er det på det rene at religiøs tro ikke engang kvalifiserer til betegnelsen hypotese, i og med at den pr. definisjon ikke kan falsifiseres.

Jeg skal gi Stange rett i at det er vanskelig å falle ned på annet enn agnostisisme med tanke på om det ligger en eller annen form av for oss ukjent kraft - guddommelighet, om du absolutt insisterer - bak universets opprinnelse(r), men det er da heller ikke denne form for kraft som er tema verken for Gran eller andre a(nti)teister.

At den eventuelle kraft i det hele tatt skulle vite at Tellus og vi eksisterer, langt mindre bry seg om hva vi gjør, tenker eller tror; der kommer ateismen til.

Bjørn Morten Litveit Hansen
Advokat