Denne artikkel tar for seg en del problemstillinger rundt det bibelske forbudet om å spise av kunnskapens tre. Skribenten mener at det ligger mer enn mytologi bak dette, og at det kan avledes aspekter rundt maktbruk, spesielt for de tre store religionene, jødedom, kristendom og islam som bygger på bibelen, samt ha gjenklang hos autoritære politiske regimer.

I tillegg kan det forklare noe av nevnte religioners tildels problematiske forhold til kunnskap gjennom historien frem til våre dager.

Og Herren Gud ga mennesket dette budet:

«Du må gjerne spise av alle trærne i hagen.
Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø.»

Dette står å lese i 1. Mosebok vers 16-17.

Teksten står i en del av Bibelen som er spekket av myter. Det gudegitte påbudet hever seg imidlertid over det vanlige mytenivå. Som kjent spiste Adam av kunnskapstreets frukter (etter å ha blitt lokket av Eva), noe som er blitt formulert som selveste Syndefallet i de tre store religionene: Jødedom, Kristendom og Islam, og opphav til Ursynden som ifølge Augustin har fulgt menneskeheten siden Adam.

Det var altså ikke drap eller løgn som var forbudt, dette kom senere, ikke engang en av de såkalte dødssyndene. Selveste Ursynden var å spise kunnskapstreets frukter! “Spise kunnskapsfrukt” kan forøvrig best oppfattes som en metafor for det å tilegne seg kunnskap. Teologer har senere utlagt fruktspisingen som opprør mot Gud, og problematiserer lite eller intet over hva som var forbudt, nemlig å skaffe seg kunnskap. Så opprøret er blitt stående som det teologisk viktige.

Slik forbudet står, gjelder altså forbudet kunnskap om godt og ondt. Dette er problematisk i seg selv. Etikk er et slikt kunnskapsområde, noe for øvrig jus kan avledes fra. Paradisets innboere skulle altså holde seg unna etikk og moral, noe som ikke er et rent lite paradoks. Det finnes forfattere (fotnote 1) som har diskutert selve frukttreets beskaffenhet, nemlig om det var kunnskap om godt og ondt, eller kunnskap generelt, både av god og ond type. Her overlates denne diskusjonen til andre, og begge tolkninger aksepteres som like ille av denne skribenten.

Andre religioner har lignende syndefall, f.eks. Prometevs i gresk mytologi, som gir ilden til menneskene og som derfor blir hardt straffet av Zevs. Ild er jo farlig og forbudt for mennesker. Men for Abrahams religioner er tydeligvis kunnskapstreets frukter det mest forbudte – og farligste? Et tankekors er ellers at et av satans mange navn er Lucifer eller “lysbæreren”. Lys er visst ikke bra det heller.

Kunnskapsfruktforbudet får en til å undres om hvem øvrigheten, også kalt Gud var. Dvs. den som ga forbudet. Ettersom denne delen av bibelen ofte benytter flertallsbegrepet Elohim for Gud, kan det tenkes at det var et fåmannsvelde – eller oligarki. Vi kan jo gjette på et regime av yppersteprester, gjerne i samarbeide med en eller fler eneveldige stammehøvdinger. Uansett, øvrigheten, det være seg den som kalte seg Gud eller Gudene, skulle ha seg frabedt at vanlige mennesker; i første mosebok Adam og Eva – som også omtales som mann og manninne - skulle tilegne seg kunnskap. Kunnskap om godt og ondt skulle øvrigheten forvalte på egne premisser, noe som heller ikke er ukjent hos totalitære organisasjoner og regimer også i vår tid.

Når det gjelder religionenes kunnskapsforvaltning så har denne gjennom historien vært autoritær. Bibelen var lenge bare tilgjengelig for kyndige i hebraisk, gresk og latin – noe som ekskluderte mange i å lese eller forstå. Hovedsakelig var det teologer og altså presteskapet som forsto originaltekstene. Koranen deklameres på gammelarabisk i moskeene. Hvor mange muslimer forstår dette selv om de pugger ordlyden? Kunnskap som bryter med de kanoniske oppfatninger har hele tiden blitt motarbeidet. Avvikende, og nye synspunkter ble lite verdsatt, noe vi kjenner eksempelvis til hos den katolske kirkes forhold til Bruno og Galilei. Selv Aristoteles logikklære var lenge ukristelig og forbudt. Hvorfor universitetet i Padua på 1100-tallet forbød andre tallsystemer enn det tungvinte latinske er en gåte. Forklaringen er vel at de ikke kom fra de kirkelige kilder som var styrt av Roma, og dermed forbudt.

Opplysningstiden var et stort slag mot kirkemakten (fotnote 2). Darwins teorier møtte og møter fremdeles stor motstand fra samme hold. At Linné beskrev blomster som planters seksualorganer må ha vært et særdeles slag mot kirken som hadde valgt nettopp blomster som symbol for det uskyldsrene rene… Linné skrev sine botaniske avhandlinger på latin, så heldigvis slapp ikke denne revolusjonerende kunnskapen raskt ut blant almuen.

Kreasjonister påstår fremdeles hårdnakket at jorda er bare rundt 6000 år gammel, og 40% av amerikanere i USA tror at mennesker og dinosaurier levde samtidig ifølge Richard Dawkins. Bibelavvikende kunnskap fornektes; barnetroen skal ikke endres for noen pris. Eventuelt skal den sidestilles, slik Kjell Magne Bondevik forsøkte en gang da han forgjeves prøvde å få inn bibelens skapelsesberetning (fotnote 3) i skolens naturfagpensum.

At paven i dag gjør det han kan for å hindre almen kunnskap om pedofili blant prester er en annen, men beslektet sak. Kunnskapsnekt har i det hele tatt mange aspekter, og almen kunnskap om godt eller ondt i de indre kirkelige gemakker kan lett bli katastrofal for makthaverne, så styr unna kunnskapens tre – eller kanskje gjem bort hele treet?

Overfører vi situasjonen til vår politiske nåtid, så kjenner vi igjen en del totalitære regimer som vi helst ikke vil sammenligne oss med. Slike regimer kan både kan være verdslige så vel som religiøst baserte. Nord-korea, Iran og det tidligere Albania m.fl. har gjort hva de kunne for blokkere kunnskap til folket, og benytter bevist uvitenhet for lettere politisk å manipulere eller for å undertrykke. Med hemmeligstempling og sensur unngås kritiske spørsmål, noe som for øvrig benyttes også i ikke-totalitære moderne demokratier “for å beskytte rikets sikkerhet”, som parolen ofte heter. I ekstreme tilfeller drepes journalister som graver ut for mye kunnskap.

Deler av den islamske verden nekter jenter å gå på skole (fotnote 4), til dels med voldelige midler. Under kommunistregimer hersket streng sensur, og opposisjonell radio kringkastet fra utlandet ble og blir jammet lokalt. I dag blokkeres Internet i mange land, og uavhengige Informasjonsmedarbeidere blir strengt straffet. Fellestrekket for disse regimene er at de legitimerer sin kunnskapsundertrykking med frykt for opprør og opposisjon. Onde og lukkede regimer har i lengden heldigvis bukket under til dels takket være opprør basert på økende kunnskap hos populasjonen. Dessverre kan slike regimer vare over nokså lang tid. Opprørene vi ser i dag i den muslimske verden inneholder protestelementer mot informasjonsnekt eller -manipulasjon fra de eneveldige regimene. Kunnskapens tre er fremdeles forbuden frukt(!); folk kunne jo få ideer om at regimet ikke er så bra som propagandaen viser, og det kan stilles utålelige spørsmål, spesielt om regimet er godt eller ondt. Politisk kan regimet i Edens hage klart karakteriseres som et uopplyst enevelde.

Det at bibelen starter med forbud mot kunnskap som fundament for selve Ursynden er kanskje overraskende, men logisk, ikke minst sett i lys av hva hvilke aktiviteter som har funnet sted i de avledete religioner frem til våre dager. Forbud mot dødssynder som grådighet eller de ti buds forbud mot å slå i hjel har neppe den samme vekt for regimets maktutøvelse, selv om det femte buds styring av seksualitet ar hatt en viss betydning både for å dirigere arv (fotnote 5) og ikke minst moralsk undertrykkelse i pietistiske (fotnote 6) miljøer.

Dagens og gårsdagens teologer er lite opptatt av å problematisere urforbudets fokus på kunnskapsnekt. Med vår tids opplysningsnivå kan dette betraktes som temmelig pinlig. I tradisjonelle religiøse fora klarer en seg med å snakke om opprøret mot Gud (fotnote 7), hvem det nå var som kontrollerte Edens hage. Viderefører vi tankegangen med vegring mot kunnskap, ser vi ellers en grunn til hvorfor kristendommen er så opptatt av tro. Påbud om å tro kan benyttes som avledningsmanøver for kunnskapssøkende. Menneskeheten, ved Adam og Eva, ble utvist fra Edens hage for sin kunnskapstørst. Paulus og hans trosfeller i ettertid påstår at det er troen som åpner himmelens port – og selv Jesus sier til Peter at en blir salig ved å tro uten å vite.

Kunnskapssøkende folk uten tro som agnostikere, kan trues med eller ekspederes til helvete, og i hvert fall de som tenker selv og i tillegg stiller kritiske spørsmål. I Islam er det dødsstraff forbundet med bare det å forlate troen. Uavhengig kunnskap er ikke bra, og absolutt ikke den kritiske som kan få en til å tvile på det øvrigheten serverer. Så dermed er ringen sluttet – og kunnskapstreets frukter like forbudt som ved verdens skapelse, i hvert fall for noen. For mange andre går verden heldigvis videre, og trolig er autoritære regimer på vikende front.

Tor Hjalmar Johannessen
Oslo

Fotnoter:

1. Gordon, Cyrus H.; Rendsburg, Gary A. (1997). The Bible and the Ancient Near East (4th ed. ed.). New York: W.W. Norton & Co.. ISBN 0-393-03942-0. OCLC 35785632.

2. I Norge fikk Armauer Hansen motstand fra religiøst hold pga hans støtte til Darwins lære. Om hans funn av en rasjonell årsak til lepra (spedalskhet) ble motarbeidet er usikker. Dette å tukle med bibelens påstand om at man ble spedalsk pga synd var nok forlagt på 1800-tallet, men ville vært gyldig i middelalderen.

3. Bibelen påstår bl.a. at planter, gress og trær ble skapt før sol og måne.

4. Det finnes menigheter i Norge som helst ser at kvinner holder seg unna høyere utdannelse.

5. Politisk baserte ekteskap har betydd mye for bl.a. Europa helt inn i vår tid., styring av arvefølge via arrangerte eller tvangsekteskap er viktig for formuesforvaltning i mange familieorienterte samfunn. I Abrahams religioner spiller arvestyring en sentral rolle i lovgivningen. Uønskede barn kan lett forstyrre de familiære maktavtaler.

6. I dåpsprotokoller kan man på 1700-tallet lese tituleringer som “horungen etter Per Soldat”. Presten sørget litt ekstra for at ungen skulle få lide i ettertiden. ”Uekte barn, er ugudelige barn” uttalte presten Sverderup i 1770. Rundt 1970 nektet rektor Hans Bovim på Kristelig Gymnasium å utstede avgangsvitnemål til en russ som hadde besvangret en jevnaldrende pike. Bovim fikk NÅ-kaktus og oppgjør med departementet som motsvar.

7. Augustin innførte ursyndsbegrepet til også å gjelde alle Adams etterkommere, inkludert ufødte barn som døde i mors liv. Disse kunne imidlertid frelses via forbønner utført av kirkens menn – selvsagt mot betaling.