Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

DEBATT: Humanismen og den suverene Logos

HEF-medlem og Rødt-medlem Torbjørn Monsen reagerer på Human-Etisk Forbunds vurdering av partiprogrammet til partiet Rødt.

Publisert:

Human-Etisk Forbund (HEF) har begynt sin evaluering av partiers politiske programmer, og som politisk aktiv følger jeg med for å se om det er noe jeg kan hente derfra og ta med videre. Partiet som var gjenstand for evaluering er Rødt, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde ventet å finne det som stod skrevet som del av evalueringen.

Det hevdes her at marxismen og kampen for det klasseløse samfunn som sådan er antidemokratiske. Ikke bare er dette en absurd påstand og en innblanding i politiske partiers interne diskusjoner utenfor HEFs domene, men det er en faktisk mistenkeliggjøring av både meg og flere av forbundets medlemmer. Man skal tåle kritikk av ens ideologiske plattform, men dette er drøyt. Marxismen er et maktkritisk teoretisk rammeverk som i livssyn står nært opptil humanismen, så hvis man tar utgangspunkt i marxismen er det relativt sannsynlig at man ender opp i HEF.

Jeg leser videre for å se hva Lars-Petter Helgestad og Even Gran fra Politisk avdeling i HEF mener borger for demokrati, og ser at de nevner rasjonell tenking. Jeg er til dels enig i det, med forbehold om at rasjonell tenking ikke er noen garanti for demokrati og om at et absolutistisk syn på rasjonalitet kan virke destruktivt for epistemisk demokrati.

Hvis man imidlertid som arbeider vil seg et mer likestilt samfunn med bedre muligheter for en selv og ens kamerater, må da den kritiske analysen av kapitalismen og det teoretiske grunnlaget for et bedre samfunn man finner i marxismen sies å være høyst rasjonelle! Jeg legger til grunn at rasjonalitet er et aspekt ved menneskelig tenking, og dermed nødvendigvis er rasjonell fra et gitt perspektiv. Alternativet er en slags objektiv standard for rasjonalitet, som det ser ut til at Helgestad og Gran har valgt å forholde seg til.

En slik objektiv standard finner man også hos René Descartes, som la den hos Gud. En mer sekulær variant vil være å bytte ut Gud med en tom plassholder i nærheten av det Jacques Lacan kalte le Nom-du-pére. Jeg tror ikke på noen gud, men Descartes’ versjon virker faktisk logisk sett mer konsistent enn det objektive alternativet.

En tilsvarende sammenkobling mellom Gud og rasjonalitet finner man langt tidligere enn Descartes, nemlig i Platons Timaios. Her blir rasjonaliteten satt i sammenheng med det mannlige prinsipp representert av demiurgen (i motsetning til det kjødelige kvinnelige prinsipp khôra. Merk forresten at Platon lar Sokrates presentere et langt mer feministisk syn i Staten). Det guddommelige er dermed kilden for rasjonaliteten, eller det man med Platon kan kalle logos (ordet, fornuften).

I senere sekulær filosofi har man stort sett gått bort fra en slik objektiv standard for sannhet, eller «syn fra ingensteds», som Thomas Nagel uttrykte det.

Dette gjelder marxistisk tenking, som tar innover seg de sosiale og klassebetingede aspektene ved ideologi og tenking, men er nok enda mer karakteristisk for Nietzsches filosofi, som i postuleringen av såkalte «objektive sannheter» så reminisenser av Gud, som han ønsket å kvitte seg med. Det ligger ingen frihet i å gå fra en dømmende gud til en fast definert og absolutt logos, jeg kan heller ikke se noen tilfredsstillelse ved å legge ens dømmekraft over i et innesluttet rammeverk som strengt tatt ikke kan brukes til noe.

Kanskje det kan føles betryggende med et slikt rammeverk, men som Dostojevskij (en tvilende kristen med utpreget evne til kritisk tenking) i sin tid påpekte, er ikke friheten trygg eller beroligende. Friheten er en byrde, og den pålegger ansvar. Hvis vi ikke tar på oss dette ansvaret, kan vi heller ikke sies å være frie mennesker. Frihet og fornuft kommer fra oss selv, som tenkende mennesker, og som mennesker er vi situerte i vår verden og i våre sosiale relasjoner. Det følger av dette at de modellene vi bruker til å fortolke verden er tentative og vil variere, både fra gruppe til gruppe og fra person til person. Å så tvil om andre menneskers demokratiske sinnelag fordi deres fortolkningsverktøy er forskjellige fra ens eget er dermed mye mer antidemokratisk enn å vike fra et ideal om fornuftig tenking som synes kosher fra en mer konservativ status quo.

Jeg er medlem av HEF fordi jeg er sekularist, og for min del sympatiserer jeg mye mer med de liberale kristne i Åpen Folkekirke enn med den typen dogmatiske humanister som tydeligvis har fått plass i HEFs Politiske avdeling. Jeg er ikke bekvem med å representeres av svovelpredikanter uansett hva de måtte bekjenne seg til.

Jeg sliter med å tilhøre et forbund hvis offisielle politiske talspersoner eksplisitt mener at jeg er antidemokratisk, og jeg tviler på en organisasjon som hevder at den er sekulær samtidig som fremtredende medlemmer ser ut til å gjeninnføre sin egen form for rasjonalistisk teologi. Det finnes en gud i Human-Etisk Forbund, og Hans navn er Logos.

Innlegget er skrevet som privatperson.

Debatt Vis flere

Et tydeligere Human-Etisk Forbund – i samfunnet og for medlemmene

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.