Barbariske skikker som menneskeofringer og henrettelser ved tortur er det nesten slutt på. Og risikoen for å lide en voldelig død har statistisk sett aldri vært mindre. Slike eksempler på framgang har psykologiprofessor Steven Pinker tematisert i sine siste bøker. Han er kjent som en optimist som mener at verden går framover. I boka The Better Angels of Our Nature fra 2011 argumenterer han, ved hjelp av over tusen sider med grafer og statistikker, for at voldsbruken i verden har gått ned og at verden stadig blir et bedre sted.

Den siste av Pinkers bøker, Enlightenment Now, som tidligere i år, følger i samme spor: Mennesker i dag lever lenger, er mindre syke, og er rikere, tryggere og lykkeligere – alt som et resultat av opplysningstiden. Her er det mer statistikk som peker i samme rosenrøde retning som i hans tidligere bøker, selv om Pinker her også innrømmer at såkalt «trumpisme» er en trussel mot både fred, handel, helse og klima.

Pessimisme

Den britiske filosofen John Gray er derimot ikke enig i Pinkers optimistiske samfunnsanalyse. I stedet for at uhyrligheter avvikles, oppstår de under nye navn, mener Gray. For eksempel er ikke slaveriet bare et pre-moderne fenomen, men ble reintrodusert i Europa stor skala av nazistene. Det har aldri eksistert flere slaver enn i dag, og slaveauksjoner i Libya, Irak og Syria har blitt annonsert på Facebook. Gray minner oss på at menneskehandel er en blomstrende industri over store deler av verden.

Fremskrittene på den vitenskapelige fronten har misledet oss til å tro at fremskritt også foregår på andre områder, men dette er feil, hevder Gray.

Den akkumuleringen av kunnskap vi har sett innenfor vitenskapen, har ikke hatt en parallell innenfor områder som politikk, etikk og filosofi. Sivilisasjonsfremskritt skjer innimellom, men forsvinner ofte igjen etter noen få generasjoner. Vi har sett bedring av religiøs frihet og rettigheter for kvinner og minoriteter, men vi glemmer at slike forbedringer er reverserbare. Vi kan få tilbakeslag på mange av disse områdene og vi kommer til å få det, spår Gray.

At verden ikke bare går framover, men at vi vil oppleve stadige tilbakeslag, er lett å glemme, for vi mennesker har kort hukommelse, mener Gray. Det kan tilsynelatende se ut til at alt går så mye bedre, men selv om det kan se lyst ut nå, vil det snu og mørkere tider vil komme igjen.

Hva er menneskets natur?

Mens Pinker argumenterer for at menneskets natur er grunnleggende fredsommelig, ser det ut til at Gray står for det motsatte: Mennesker er nærmest onde, vi har en arrogant tro på oss selv og hva vi kan utrette – mens vi i realiteten kommer til å ødelegge kloden.

Uenighet om hvorvidt mennesker grunnleggende er onde eller gode er ikke ny. Den går blant annet tilbake til opplysningsfilosofene Jean Jacques Rousseau og Thomas Hobbes.

Franske Rousseau mente at barn i utgangspunktet er født gode, men at de kan bli korrumpert av møtet med en ond verden. Hobbes på sin side argumenterte for at vår egoisme må holdes i sjakk av stat og rettsvesen, med blant annet trusler om straff. Uten sterke samfunnsinstitusjoner vil vi mennesker kjempe mot hverandre – det blir en alles kamp mot alle som ingen er tjent med.

Allmenningens tragedie

Mennesker trenger ikke å være onde for at det får uheldige følger for felleskapet – det er nok at de ønsker seg et godt liv, og at hver enkelt handler etter det som er best for seg selv. Når dette får uheldige følger for kloden og fellesskapet er det blitt kalt allmenningens tragedie. Det som fremstår som bra for den enkelte, kan ødelegge kloden.

Et eksempel på det ser vi på Madagaskar, hvor avskogingen har vært så stor at det nå er anslått at bare ti prosent av skogen gjenstår. Dette gir store negative miljøkonsekvenser som tap av unike arter og vegetasjon, det fører til erosjon av jorda og det antas at avskogingen bidrar til klimaendringer.

En av årsakene til avskogingen er at fattige familier brenner ned skogen for å dyrke jorda for å få skaffe seg mat. Hver enkelt familie har neppe noe ondskapsfullt ønske om å ødelegge øya de bor på, men prøver bare å overleve på beste måte. Vaksinasjon og økt velferd gjør at flere barn overlever og befolkningen har fått høyere levealder, men nettopp disse fremskrittene har vært medvirkende til tragedien.

Skal man da si at utviklingen er positiv eller negativ på Madagaskar?

Selektive kilder

Alt avhenger av hva som inkluderes i tallene og hvordan de tolkes: Tanken om moralsk og menneskelig fremskritt er ønsketenkning og rent ut feil, mener Gray, som flere ganger har gått i strupen på Pinker. Uenigheten mellom forfatterne tilspisset seg da Gray anmeldte Pinkers siste bok og kalte den for pinlig.

Gray, og flere andre, har anklaget Pinker for selektiv bruk av kilder. Når Pinker sier at menneskers frihet har økt, inkluderer han da den enorme fengselsbefolkningen? I USA er over 2 millioner fengslet, og her peker grafene rett oppover.

Og hvis man hevder at vi i dag behandler dyr bedre – ser man da bort fra den stadig økende fabrikkproduksjonen av kjøtt som medfører enorme lidelser for produksjonsdyrene? Man kan like gjerne si at det aldri før har vært så mange dyr som lider, mener Gray.

Ikke se for mye i tall

Når Pinker trekker fram at vold har blitt mindre dødelig enn før, unnlater han å nevne at dette i stor grad kan skyldes bedre helsevesen som lapper sammen voldsutsatte – og dermed sørger for bedre overlevelse. Det er kanskje ikke volden som er blitt mindre alvorlig, men legenes evne til behandle skadede som er blitt bedre.

Professor ved New York University, Nassim Nicholas Taleb, er en av dem som har gjennomgått statistikken og tallene som Pinker støtter seg på. Som spesialist på tilfeldigheter og sjeldne begivenheter kritiserer han blant annet påstanden om at det har blitt færre væpnede konflikter. Som statistiker advarer han mot å legge for mye i tall og se dette som «tendenser».

I en artikkel som tar for seg væpnede konflikter hevder han at det i stor grad er tilfeldigheter som gjelder når man ser på antall kriger og antall som omkommer i vold. Det er ikke noe statistisk grunnlag for å hevde at «tidene har forandret seg», mener han. Vi mennesker har en psykologisk tendens til å se mønster og systematikk når det bare er tilfeldigheter.

Vi ser det vi ser etter

Hvem gir best beskrivelse av verden? Er det bare ulike måter å se verden på?

Om glasset er halvfullt eller halvtomt kommer jo an på perspektiv. Det er ikke bare Pinker som er selektiv i sitt utvalg av fakta. Dette kan kategoriseres som en «tankefeil» som vi alle begår, ettersom vi alle faktisk «ser det vi ser etter» – noe vitenskapsteoretikere har gjort oss oppmerksomme på.

De som har studert exphil/exfac kan ha fått med seg vitenskapsfilosofen Karl Poppers tanker om hvordan vi observerer verden. Popper hevder at «observasjoner er teori-impregnerte». Det vil si at ingen av oss har nøytrale observasjoner av verden. Det er snarer slik at vi, bevisst eller ubevisst, har teorier eller forventinger, og at vi når vi observerer, søker vi å få bekreftet disse.

Ingen tom bøtte

Popper bruker begreper som forventningshorisont og forforståelse for sin avvisning av «bøtteteorien for forstanden». Hans poeng er at vår bevissthet er ikke som en tom bøtte som inntrykk helles opp i.

Bekreftelsesbias er det også blitt kalt når vi søker og tolker informasjon som støtter våre egne synspunkter og meninger. Å være «biased», eller forutinntatt, betyr at vi formes av våre tidligere erfaringer, og det gjør at vi ser verden gjennom de erfaringene vi bærer med oss. Ingen av oss kan altså sies å ha et nøytralt blikk på verden. Vi har også en tendens til å unngå informasjon og tolkninger som motsier de forestillingene vi har. Dermed får vi stadig forsterket de synspunktene vi allerede har.

Har vi et overdramatisk verdensbilde?

Det er denne negative bekreftelsesbiasen den svenske statistikeren, Hans Rosling, som døde i fjor, har vært opptatt av å motvirke. Han har skrevet bøker og holdt foredrag med lignende budskap som Pinker. Noen av bøkene hans er nærmest en bejubling av verdens framskritt. Boka Factfullness. Ten reasons why we are wrong about the world – and why things are better than you think kom nylig ut, ett år etter den kjente svenske forskerens død.

Når Rosling møtte påstander om at han var for optimistisk svarte han gjerne at han ikke var optimist, men «possibilist».

Fordi journalister rapporterer fra kriser og krig, får mange inntrykk av at verdens tilstand er verre enn den egentlig er. Journalister føler seg forpliktet til å rapportere om urett og nød så lenge folk lider, de ser på det som sitt samfunnsoppdrag. Dermed finner gradvise forbedringer i folks levekår gjerne ikke veien til avisoverskriftene. Da har bøker som Factfullness og Enlightenment Now en viktig oppgave i å vise folk at verden ikke er så ille som man ellers får inntrykk av.

Rosling mente at fokuset på negative nyheter er uttrykk for et overdramatisk verdensbilde.

Evolusjonært trekk

På samme måte som evolusjonen har programmert oss til å like sukker og fett, er vi programmert til å lytte til sladder og sensasjonelle historier. Å like sukker og fett var i tidligere tider viktig for overlevelse, men fører i dag til overvekt og sykdom. På samme måte er vi tiltrukket av skremmende historier – før økte det sjansen for overlevelse, men i dag er det ikke nødvendigvis bra for oss. Vi må lære oss å kontrollere disse tendensene, ifølge Rosling.

En som er mer «gray» enn «pinker» på skalaen vår, er den italienske demografen Massimo Livi Bacci. I sin nye bok Our Shrinking Planet (2017) beskriver han hva som kan bli resultatet når vi har en økende befolkning, som hver får mindre plass, men som forbruker mer.

Fattige samfunn er fanget i det han kaller «den malthusianske fellen», en ond sirkel av lavt utdanningsnivå, få ressurser og høye fødselstall. De rike landene kritiserer han for å forbruke for mye ressurser, blant annet for mye energi.

Den skjeve befolkningsutviklingen, hvor innbyggerne i fattige land får mange barn – og bidrar til befolkningsøkningen – mens man i rike land føder få barn, vil få uheldige konsekvenser, spår Livi Bacci. Her brukes tall og grafer på en annen måte enn hos Pinker og Rosling, og det er liten optimisme å spore.

Spriker i alle retninger

Hvem har mest rett i sin virkelighetsbeskrivelse? Er det Pinker/Rosling eller Gray/Livi Bacci?

Vi ser verden ulikt og tolker fakta forskjellig. Hva skal man vektlegge når man skal vurdere om verden har blitt bedre eller verre?

Skal vi vektlegge verdens tiltagende avskoging? Avskogingen skjer i et tempo som tilsvarer 20 fotballbaner hvert minutt. Skal man vektlegge økende levealder? På verdensbasis er levealderen i dag på rundt 72 år. Det er en kraftig økning, som gjenspeiler bedret helse og levevilkår i de fleste land. Skal vi legge vekt på nedgangen i fattigdom, kriminalitet og narkotikabruk i mange land? At fire av fem barn i dag blir vaksinert mot meslinger? Eller den kraftige økningen av andelen som er rammet av humanitære kriser, som væpnet konflikt eller miljøkatastrofer? Økningen er fra 53 millioner i 2010 til 136 millioner i dag, ifølge en ny rapport om Norges humanitære strategi.

Pilene og grafene peker i alle retninger. Da blir det vanskelig å si om det er Pinker eller Gray som har mest rett.

Likevel bør ikke diskusjonen «blir verden verre eller bedre?» avfeies som et useriøst nachspieltema som bare hører hjemme på studenthybler i sene nattetimer. Den som vinner kampen om hva som er den sanne fortellingen om hvordan samfunnet er, får definisjonsmakt: De fortellingene vi ender opp med å tro på, blir i neste omgang grunnlag for utvikling av politikk. Derfor vil det alltid være en kamp om hva som skal være gyldig beskrivelse av tingenes tilstand.

Best å være positiv eller negativ?

Er det bedre å være positiv enn pessimistisk med hensyn til tingenes tilstand?

Et første skritt for å få endring er å akseptere at det eksisterer et problem. I en panelsamtale under årets Arendalsuka understreket Kåre Willoch nylig poenget med å være «føre var»: Man tegner brannforsikring for huset sitt selv om man ikke tror det kommer til å brenne. Slik er det med global oppvarming også. Dersom det er en risiko for at klimaendringene er menneskeskapte, må vi handle, fordi konsekvensene er så fatale, var Willochs budskap i samtalen, som nå er sett over en million ganger på nett .

Føre-var-prinsippet pålegger den som risikerer å forårsake skade på mennesker eller miljø å bevise at den bestemte handlingsmåten ikke vil være skadelig. Dette prinsippet legger bevisbyrden på den som ønsker å utføre mulig risikable handlinger. Prinsippet ble henvist til i Rio-erklæringen (FNs klimaerklæring fra 1992) og har etter hvert fått stor aksept internasjonalt, selv om det er uenighet om hvor svakt eller sterkt prinsippet skal formuleres og tolkes.

Boka Factfullness ble av Bill Gates nylig beskrevet som en av de viktigste bøkene i vår tid. Filantropen og grunnleggeren av programvareselskapet Microsoft har delt den ut gratis til studenter, og en periode kunne den lastes ned fra Gates web-side.

«Verdens tilstand er ikke bra, men den er bedre enn før. Dette er et faktum som gir håp og er en drivkraft til det arbeidet vi gjør», skriver Bill Gates, som driver en av verdens størst private hjelpeorganisasjoner.

Hvis man er for positiv – betyr det at man ikke ser alvoret, men satser på «business as usual», håper på det beste, og regner med at ting ordner seg? På den andre siden: En viss optimisme er kanskje nødvendig for å handle. Den som har gitt opp vil heller ikke prøve å endre noe.