I dette svaret til sitt med-styremedlem Baard Thalberg, forklarer Bjørn Morten Litveit Hansen blant annet hvorfor har er skeptisk til Humanistisk navnefest.

Publisert 19.9.2007

Mitt med-hovedstyremedlem Baard Thalberg kommer med et ryddig og godt tilsvar til Sara Azmeh Rasmussens KRL-utspill og mitt eget, noe avledede, innlegg over tematikken HEF og pluralismens fallgruber, med særlig fokus på navnefest og støttemedlemmer under 15 år.

Thalberg viser seg - ikke overraskende - nok en gang som en humanist i ordets rette forstand. At det er han som først uttrykker motstand gir meg anledning til en liten anekdote fra konkret hovedstyrearbeid som er relevant i sakens anledning.

Hovedstyret hadde høsten 2006 møte i Trondheim. I tillegg til å dele ut humanistprisen til Bernt Hagtvet (velfortjent, selv om han i sin takketale feilaktig advarte mot den golde religionskritikk) hadde vi den siste gjennomgangen av det som ble Humanistisk manifest 2006. På ett punkt hadde jeg et absolutt forbehold mot ordlyden. Denne var

"Gjennom seremonier markerer fellesskapet viktige begivenheter i den enkeltes liv. Seremoniene er en viktig del av en praktisk humanisme."

Dette fremsto for meg som totalt uaktuelt å vedta. Jeg er ikke døpt. Jeg ble konfirmert i HEFs regi i 1985, og har vært medlem siden, men mitt forhold til min samboer er mellom oss og ikke noe for verken stat, prest eller HEF å stadfeste. Min sønn er ikke navnefestet, ei heller er han støttemedlem for HEF. Som ateist (ifht. den gammel-, ny-testamentlige og muhammedanske gud), som agnostiker (ifht. universets opprinnelse), og som humanist (det nærmeste jeg kommer en forståelse av min eksistens), må ingen fortelle meg at jeg må velge konkrete seremonier for å oppfylle min humanistiske funksjon. Jeg husker mye fra min konfirmasjonsundervisning, HEF tilførte meg derigjennom en betydelig mengde kunnskap, perspektiver og utgangspunkt for egne refleksjoner. Det viktigste var dog det som fortsatt er mitt credo; "Tenk selv!". (Mener at konfirmasjonslæreboka het nettopp det, skrevet av Blomkvist?)

Det støtter jeg meg fortsatt til, både som yrkesaktiv advokat, samfunnsmedlem og HEF`er. Jeg tilkjenner HEF og mine foreldre hovedæren for dette.

Skulle HEF, 22 medlemsår senere, fortelle meg at jeg for å være korrekt humanist måtte være opptatt av seremonier? Ikke faen. Kompromisset i hovedstyret, i samarbeid med selvsamme Thalberg, ble

"Seremoniene er for mange en viktig del av en praktisk humanisme."

Det har jeg ingen problemer med å akseptere og respektere. Seremonier er viktige for manges fotfeste i livet. Man kan ikke overvære fødsel, voksenutvikling, kjærlighet og død på nært hold uten å tenke over slekters (evolusjonens) gang, og ha lyst til å markere dette. Disse opplevelsene er for mange viktige å markere.

Men.

HEF kan heller ikke være blinde for at dette menneskelige behovet (enten det er basert på lykke eller fortvilelse) er utnyttet maksimalt i religiøse doktriner. Og det å ta avstand fra slike forlengst etablerte overgangsriter i like stor grad er en sekulær markering som det å velge en ikke-religiøs markeringstilbyder som HEF er.

Å velge humanistisk konfirmasjon gjør ungdommene selv. Å velge humanistisk vigsel gjør de voksne selv. Å velge humanistisk gravferd gjør de avdøde (?) selv.

Hvor i dette bildet plasserer dere navnefest?

Jeg har vært til stede på flere navnefester. De er fine, sterke og vakre. Det finnes ikke motstand fra min side mot at vårt tilbud i innhold langt overgår religiøse varianter, takket være flinke medarbeidere i HEF. Men - igjen, og først her kommer min vinkling av Sara A. Rasmussens KRL-kritikk til uttrykk - ordlyden i HEFs prinsipp og arbeidsprogram angir:

Humanistisk navnefest er et tilbud til alle foreldre som ønsker en seremoni på et humanistisk grunnlag.

Et tilbud til foreldrene altså. Ikke barnet. Selvfølgelig nok.

Så kan man si at navnefest, det er da en helt ufarlig fest for barna, som ikke aner at det festes og som ei heller tar skade av festen med mindre den ammende mor skulle feste for hardt (fy og fysj). I så måte er dåp like uproblematisk. Når jeg tar høyde for de litt praktiske problemene jeg opplevde på barneskolen da dåpsmangelen min kom fram og størsteparten av mine medelever insisterte på at jeg ikke het noe (det VAR fortvilende), så er dåp/navnefest teknisk sett helt uproblematisk.

Prinsipielt sett er det ikke like uproblematisk.

Er det en nøytral handling å døpe/navnefeste noen? Jeg er, som den imøtekommende men patetiske ateisten jeg er, fadder for et barn som er døpt - det hadde jeg aldri vært hvis jeg faktisk hadde overvært en dåp før jeg sto der som fadder og krympet meg da presten sa at "fra nå av er livsgnisten tent i deg".

Det er kanskje noe av det drøyeste jeg har hørt, ikke minst med tanke på det fantastiske lille barnet jeg allerede hadde lært å kjenne, barnet til min beste venn som jeg hadde valgt å stå der for.

Humanistisk navnefest er ikke i nærheten av dette, heldigvis. I motsetning til den nevnte variant er vår versjon fantastisk bra.

Men den er der utelukkende for de voksne, og ingen kan si at det er en seremoni som er uten betydning - hvorfor i all verden skulle vi da bruke en betydelig andel av våre menneskelige og økonomiske ressurser på den?

Kan vi stå oppreist og hevde barnets rett til å tenke selv, bestemme selv, i viktige personlige spørsmål, samtidig som vi har understreket foreldrenes rett til å assosiere og offentlig markere barnet med sine egne standpunkter? Jeg mener nei.

Bjørn Morten Litveit Hansen
Hovedstyremedlem HEF